>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Jan Kjærstad, på innsiden utenfor

LitteraturPosted by Jørgen Lien Thu, January 07, 2010 17:26:45
Det er mye å berømme ved Jan Kjærstads essay i dagens Aftenposten. At den kommer til å avstedkomme enda en oppustet debatt om grensene mellom faktisk og fiksjon (cue litteraturprofessor Arne Mellberg), eller at den som alt annet for tiden handler om Karl Ove Knausgårds roman(er) Min kamp er neppe blant dem, men så inntil videre kan den jo leses mer eller mindre uavhengig av mottakelsen. Men dette er altså i seg selv to av hovedpoengene i Kjærstads lenge velargumenterte og interessante essay (om bok jeg kun kjenner, og har trøtnet av, basert på den kritikermottakelsen Kjærstad problematiserer): 1) Også lesninger av Knausgårds roman bør ta hensyn til den uvergerlig er et stykke iscenesettelsen, og slutte å behandle det påstått selvbiografiske som innlysende sant og interessant, og 2) Mottakelsen av boka har vært så entydig positiv, og så entydig villig til å akseptere dens underliggende premiss, at det faktisk hadde vært en styrke for kritikerstanden om den nettopp hadde vært istand til å lese den uavhengig av all oppmerksomheten bokas form og relevans ellers har fått.

Essayets tittel - Den som ligger med nesen i grusen, er blind - er, enten den er satt av Aftenposten eller av forfatteren selv, ganske fiffig, og minner, kanskje bevisst om en gammel Tor Åge Bringsværd-roman, Den som har begge beina på jorda står stille . Den bidrar også til ytterligere å understreke Kjærstads stadige tilbakevending til at det ikke er Knausgårds roman per se, men hvordan den blir lest og diskutert, han vil kritisert. Kjærstads bygger sine to hovedkonklusjoner på lesning av anmeldelser i tolv nasjonale aviser og NRK (han forteller dessverre ikke hvilke, noe som gjør det vanskelig å etterprøve om lesningene hans er rimelige), og mener disse konsekvent ignorerer en tendens til stilistisk uren, "selvbiografisk" litteratur som har vært på frammarsj særlig i Sverige de siste ti-femten åra, og som det i følge Kjærstad er naturlig å lese Malmö inn i.

Men Kjærstads kritiske ambisjoner stopper ikke der. Han trekker linjer mellom så forskjellige forfattere som J.M. Coetzee og Per-Olov Enquist, og levere bombastiske erklæringer som dette:

"Hvorfor har Knausgård valgt å skrive «selvbiografisk»? Jeg tror ikke et sekund det skyldes den «nødvendighet» han selv har ført til torgs. Jeg tror heller han, som profesjonell forfatter, har sett den store gevinsten ved dette: Det som i en vanlig fiksjon fort kan bli uinteressant, blir i en påstått selvbiografi spennende. Det oppstår en slags underliggjøring: enhver detalj, samme hvor ubetydelig, får en spesiell ladning." (Min utheving).

Etter dette, som jeg oppfatter som et helt kurant forsvar for å behandle en selverklært roman som en fiksjon (noe for eksempel Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen unnlot å gjøre i sin Knausgård-kommentar denne uka), tar han i tillegg et oppgjør med hvordan norske kritikere tilsynelatende uten innsigelser svelger Knausgårds benyttelse av den ikke spesielt dristige bruk av myten om den lidende kunstner. Det virker som rimelige innvendinger, og selv om de ikke skulle passe på Knausgårds roman (som jeg altså ikke er i en posisjon til å uttale meg om), er de faktisk interessante litteraturbetraktninger i sin egen rett.

Men så begår den foreløpig så klartenkte Kjærstad, i et forsøk på å virkelig nagle fast anmelderstanden i dens beklemmende konsesuskultur, plutselig en leddsetning så pompøs at jeg er fristet til å, ehh, smelle igjen nettleseren i frustrasjon:

"Som en hvis oppgave det er å stå utenfor, synes jeg aldri det er vakkert at folk går i takt. Det er ikke vakkert når leserne går i takt, men det er enda mindre vakkert når kritikerne går i takt, enten de er entydig negative eller positive."

Grøss. I klarhet er den på høyde med noe Tone Hødnebø kunne sagt, i selvforelskelse nærmer den seg Hanne Ørstavik. Uansett hvor rett Kjærstad måtte ha i faren for kvelende konsensus, er dette vanskelig å gripe. Hva eller hvem er det som har gitt Kjærstad i 'oppgave' å 'stå utenfor'? Er det Aftenposten? Forventningene til forfatterrollen? Jan Kjærstad selv? Det kan kanskje leses som at Aftenposten har forespurt Kjærstad om å skrive et essay hvor han vurderer Knausgård-resepsjonen med egne øyne, men et nytt spørsmål springer isåfall umiddlebart i øynene: Hvor utenfor er du egentlig, når du skriver i landets største establishment-avis? Eventuelt kan det hende Kjærstad henviser til sin rolle som forfatter, hvis han oppfatter forfattergjerningen som i sin natur opposisjonell og kritisk. Da vil han på en måte oppfylle de kravene han selv har stilt, men kun dersom han retter skytset mot anmelderne. Et potensielt paradoks er at han, dersom han streber etter en slik forfatterrollen, risikerer å sementere en like gammel oppfatning av forfattergjerningen som den han kritiserer Knausgård for å omfavne. Lukter det det ikke møllkuler av Kjærstad også, hvis vi skal ta ham på hans egne uklare ord?

Det er litt synd at store deler av den ellers litterært og intellektuelt stimulerende truer med å falle sammen på grunn av en uheldig leddsetning, men det er slike krav man kan stille til forfattere. Kjærstad selv er sikkert ikke uenig. Olaf Thommessen ga for noen år siden for noen år siden sin selvbiografi den håpløse tittelen På innsiden utenfor. Med Kjærstads essay kan den kanskje endelig komme til nytte.

  • Comments(0)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.