>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Fra arkivet: 'David Plotz, this is your Slate'

Fra arkivetPosted by Pål Hafstad Thorsen Wed, April 01, 2009 10:45:36

Hvis Skollektivet er noen skyldig sin stil og stemme, så er det til Slate.

- Artikkelen er skrevet av Jørgen Lien. Første gang publisert torsdag 3.juli 2008.

Herværende kollektiv har gjennom rykk og napp, opp- og nedturer de siste tre årene forhåpentligvis klart å etablere seg som et nettsted hvor interesserte lesere kan finne infall og utfall om politikk og popkultur, sport og samfunn. Men målet på om vi har lykkes, vil for minst to av kollektivets skribenter nærmest kunne måles i hvor stor grad vi klarer å skape for oss selv den samme lidenskapelige uforsigbarheten som vårt uoffisielle forbilde, det amerikanske nettmagasinet Slate. Har du ennå ikke oppdaget det, oppfordres du snarest til å gi det et kikk. Tilmed dersom det måtte bety å klikke seg vekk fra Skrivekollektivet. Så bra er det, nemlig. Du er hjertelig velkommen tilbake hit etterpå.

Slate er et daglig oppdatert nettmagasin, med fokus på politikk og kultur, som har vært å finne på webben siden 1996. Det er mislikt av mange på den amerikanske høyresiden for sin liberale grunnholdning (om enn den er aldri så sentrumsorientert), men kanskje viktigst i denne sammenhengen er at Slate er omstridt i visse kretser for sin stil og tone. I sin artikkel om Slates selvoppfattelse kaller den faste skribenten Bryan Curtis den for counterintuitive. Da er ikke veien særlig lang til begrepet kontrær, som redaktør Kristine Moody i sin tid hadde som programerklæring for Dagbladets høyrepopulistiske magasinprosjekt MEMO. Men i motsetning til MEMO, har Slate ikke bare en evne til å vende vedtatte sannheter på hodet (Spalten 'Hey, Wait a Minute' har endatil undertittelen 'Conventional Wisdom Debunked'), men også noe langt, langt viktigere: Selvironi og humoristisk sans.

Uten at dette skal utvikle seg til en sammenliknende analyse av MEMO, kan dette magasinets feilgrep lære oss noe om hva det er som får Slate til å fungere. Jeg er tidsskrift- og magasinjunkie, og hadde - hvor naivt det enn høres ut i ettertid - store forventninger til MEMO. Jeg gledet meg til å lese skarpe, dagsordensettende reportasjer, som ikke bare observerte, men som også engasjerte og involverte seg. Norsk journalistikk er ikke akkurat bortskjemt med journalister som tør sprenge journalismens siste tabu - myten om den absolutt objektive iakttakeren -, og håpet var at MEMO kunne gjøre noe med det. Slik gikk det ikke. Produktet var så vassent at jeg tilslutt falt fra som fast leser. Her var ingenting av Slates sarkastiske politiske rapportering, ingen skarptskytende kulturkommentarer, ingen tanker som du ikke selv kunne tenkt og skrevet om. MEMO var rett og slett blodfattig og kjedelig, og gikk da også inn etter et drøyt halvår i hyllene.

Fordi Norge altså ennå ikke har fått noe som likner på Slate, er det derfor en viktig begivenhet når magasinet skifter redaktør. Og seks år etter at grunnleggeren Michael Kinsley, som nå er spaltist i Time, ga stafettpinnen videre til Jacob Weisberg, er det nå David Plotz som skal sette seg i redaktørstolen. Selv om det kanskje ikke ligger i webpublikasjonens rastløse natur, er jeg først og fremst glad for at det ble ham fordi han har god kjennskap til hvordan Slate har vært og er, og derfor også hvordan det bør være.

Plotzs egne artikler for Slate representerer i det hele tatt en utmerket inngangsport til hva som gjør Slate til Slate. Gjennom sin nyskapende og høyst lesverdige artikkelserie 'The Seed' og bloggføljetongen 'Blogging The Bible' (jepp) fornyet Slate nettjournalistikken, og ingen andre enn David Plotz kunne ha funnet å være fysisk knyttet sammen med sin kone et helt døgn, bare for å sjekke om deres ekteskap liknet på det mellom to intimekstremister i sølibat. Det sies om Michael Kinsley at han sa til sine medarbeidere at den som ville skrive for Slate først og fremst ikke måtte være redd for å ta feil. I så måte er denne artikkelen fra Plotz, som i 1996 skråsikkert forklarte at det var praktisk talt umulig for presidenten å ha et sidesprang i Det Hvite Hus, et slående eksempel, på det som i magasinets indre sirkler er blitt hetende Slate-iness. For Jacob Weisberg er det en viktig del av Slates egenart å stille de spørsmålene som ingen andre tør stille, eller å gå løs på de store sakene uten respekt, men med stor humor. Fra nyeredaktørens penn anbefales derfor hans artikkel om hvorfor august burde dumpes fra kalenderen, eller en artikkel om amerikanernes dype fascinasjon for et så overvurdert dyr som pandaen.

Her er vi etter mitt syn ved kjernen i Slates suksessformel. Magasinet føles stadig originalt, uærbødig (Slates medieblogger Jack Shafer omtaler konsekvent Rupert Murdoch som 'The Old Genocidal Tyrant') og lekent, samtidig som det aldri mister sin politiske og nyhetssøkende slagkraft. John Dickerson er minst like opptatt av det politiske spillet som den gjennomsnittlige Washington-journalist, men tonen er mindre selvhøytidelig enn de fleste andre steder, noe som blant annet kan bekreftes ved hans deltakelse i det tidvis svært morsomme politiske talkshowet Gabfest, som podcastes hver fredag.

Å skrive om politikk på en morsom måte er i det hele tatt en meget Slate-y egenskap. I så måte leverer Bruce Reed, kjent som tidligere leder for den relativt humørløse demokratiske tenketanken Democratic Leadership Council, mer enn godt nok i sin blogg 'The Has-Been'. Hele veien fra selvpresentasjonen ('Twenty years ago I moved to Washington to take on the Democratic Party's problems. Unfortunately, we're both still here') til hans mange og spottende oppgjør med presidentkandidat Mitt Romney, serverer han partipropaganda på en befriende selvironisk og likefram måte. Det samme gjelder for øvrig også for Chatterbox-spaltisten Timothy Noah, og til tider til og med for den gjenfødte krigshisseren Christopher Hitchens.

Men kvikkheten (Weisberg skriver om det umiskjennelig Slateske: 'simply to finish off a subject once and for all in the minimum necessary number of words' Kinsley har på side skrevet skarpt om hvordan man kan kutte unødvendige ord fra en artikkel). og den kontrære grunnholdningen kunne kanskje blitt trøttende i lengden. Den mest Slate-y egenskapen av alle, er den Slate oppfyller aller best: Å gi leseren følelse ikke bare av å tenke over noe som han ellers ikke ville vurdert, men også å oppdage at han er interessant i mye mer enn han egentlig tror. Slik har jeg det flere ganger i uka med Slates jusskommentarer, oftest ført i pennen av de jussutdannede journalistene Dahlia og Emily Bazelon. De holder et skarpt øye med Høyesteretts gjøren og laden (les for eksempel Lithwicks knusende nedsabling av argumentasjonen mot Californias nye ekteskapslov, eller Bazelons direkterapportering fra David Addingtons høring i Senatet. Det er helt essensielt å kjenne rettsvesenet for å forstå amerikansk politikk, og for å forstå rettsvesenet er det noe nær essensielt å kjenne Slate.

Ikke for å overdrive, men snarere for å understreke hvilke utmerkede skribenter særlig disse to, må jeg tilslutt få peke på atter et trekk som de deler med mange av sine Slate-kollegaer. Slate-skribenter har en befriende tendens til å ikke binde seg til kun ett fagområde. Isteden dykker de med liv, lyst og humør ned også i felter der deres ekspertise kanskje er marginalt mindre enn deres genuine interesse. I tillegg til å skrive om rettsvesenet skriver Bazelon jevnlig rørende små artikler om sin egen familie (gjør deg selv tjenesten å lese om hvordan hun forsøkte å lære sin anspente lille sønn å finne fram matpakken sin selv); Lithwick har skrevet meget treffende om Barack Obamas hipstervelgere; og Fred Kaplan er på samme tid forsvarsanalytiker og musikkskribent. Dagbladet definerte for noen år siden en intellektuell som en person som bryr seg om noen han i utgangspunktet ikke har noe med. Slate har mange sånne. Heldigvis.

Slates påvirkning på Skrivekollektivet handler imidlertid ikke bare om den dype beundringen. Du har forhåpentligvis lest vår direkte rip-off av Slates årvisse Music Club, som sist desember ble innstiftet også her i kollektivet. En egen versjon av Slates Movie Club er under planlegging for dette årsskiftet, og undertegnede foreslår herved en ukentlig spalte hvor de villige skribenter kort anbefaler leserne det som måtte falle dem inn. Ideen er stjålet fra så vel Slates Political Gabfest som The Culture Gabfest, og kan brukes til å gjøre leserkretsen oppmerksom på en nettside, en videosnutt, en bok eller hvasomhelst annet hvis glade evangelium bare må spres ved ukens slutt. Hansken er kastet.

Men før vi kommer så langt; sjekk ut Slate. For din egen skyld. Og min. Vår. Alles.

________________________________________________________________

(Jeg vet at det ble altfor mange hyperlinker i denne teksten. Men jeg gjør som jeg pleier. Jeg skylder på Slate.)

Twingly BlogRankBlogglisten Bloggurat

  • Comments(0)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.