>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

2010 - Siv som IRONLADY?

Politikk & SamfunnPosted by Johannes Müller Thu, May 07, 2009 22:33:13

Til høsten er det valg. Spørsmålet er om vi vil fortsette med Kristin og Jens, eller blåsort? Hvis det siste svaret er riktig, samtidig som KRF og høyre feiger ut, får vi da Siv Jensen som statsminister? La oss leke med den tanken, FRP, Høyre og KRF får til sammen 51 % +. Hva får vi da?

Torsdag gjestet Jensen underhuset og jabbet med de konservative. På papiret var det foredraget ”Hvordan fremme stabilitet og frihet i det 21. Århundre – et norske perspektiv” Samtidig ble det god tid til å sammenligne henne med Margaret ”Ironlady” Thatcher. Noe som tydeligvis falt i smak. Jensen var ikke ukjent med sammenligningen og godtok den. Ja hun faktisk så på den som en hedersbetegnelse.

(Dagbladet): - Hun var en kontroversiell politiker som turte å stå for noe. Det samme pleier man å si om meg, sier Frps partiformann, Siv Jensen, om sitt store forbilde Margaret Thatcher.

Men hva er Thatcherisme? Hva stod den nå avdøde Maggie for? I sine første tre år sleit hun med å få velgerne til å anerkjenne hennes politikk. Hun drømte om å privatisere alt som kunne privatiseres. Dette gikk ikke hjem hos velgerne. Hennes første privatiseringstokt var å privatisere offentlige boliger og fjerne makspris på leien. Dette førte til at de fleste som bodde i disse leilighetene (1980 ca 40 %) fikk tidoblet husleien. Markedsliberalisme på sitt beste. PÅ denne tiden hadde hun en ”approval rating” på 18 %. Ganske mye mindre enn gamle George William. Heldigvis for henne kom krigen om de strategisk uviktige Falklandsøyene (Hun hadde faktisk kuttet i mesteparten av støtten til øyene) Men denne forblåste øygruppen kostet 255 britiske menn livet, sikret hennes første gjenvalg. Hun nektet å forhandle om britiske gisler tatt av Hisbollah under Libanon krigen og hun knuste gruveforeningene, med slik hat og overdreven maktbruk, og ødela dermed samarbeidsklimaet fram til i dag. Samtidig pleiet hun sitt gode forhold til Augosto Pinochet – diktatoren som ødela Argentinas økonomi med sjokkapitalisme.

Under slagordet TINA – there is no alternative; privatiserte Maggie British Telekomm, British Steel, British Rail, British Air og solgte unna aksjene i British Petroleum (Skottene var smarte nok til å beholde andelen sin). Hva førte dette til? Vel utgiftene til staten ble jo mindre. Men fikk den menige mann det bedre? Nei, fly og tog tilbudet ble dårligere helt opp til vår tid bruker britiske myndigheter tid på å rydde opp i det private togrotet som eksisterer i Storbritania. Og telefon og gass regningen ble ikke mindre. Og oljepengene kunne kommet godt med.

Men den egentlige jævelskapen med denne politikken er at samfunnet ikke fikk den markedsliberalistiske friheten som de ble lovet. Det kan de ikke, selv om Chicago skolen sier den kan det. Den frie markedsliberalismen er like reel som kommunisme eller utopisme. Funker ikke. Bak denne gullbelagte fasaden skjuler det seg en mørk side. Faktum er at alle deregulerte markeder gjør det mulig for de store bedriftene – korporasjonene, å tjene seg rike og mektige. Og det gagner ikke deg, meg eller bestemora di.

Er det du skal stå for Siv? Skal du sende ut soldater i kamp for å vinne stemmer? Skal du privatisere NSB og selge oss ut av StatoilHydro? (Hennes bror og rådgiver jobber jo for noe slikt)? Skal vi alle sjokkapitaliseres? Og hvilken diktator pleier du omgang til?

Jeg venter i spenning.

Bloggurat Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

  • Comments(2)//blogg.skrivekollektivet.com/#post351

Kanossagang

Politikk & SamfunnPosted by Johannes Müller Thu, April 02, 2009 13:39:08

Det var en sjelden spak leder for Politiets Fellesforbund som gjestet RedaksjonEN her om dagen. Men så var det jo også en spesiell anledning; vår kjære justisminister var tilbake i politikken og nå måtte Arne Johannesen bruke tiden på å rette opp de feilskjæra han har gjort. Politiet har de siste årene framstilt situasjonen som prekær og vanskelig. De er rett og slett ikke i stand til å gjennomføre jobben som samfunnsbeskytter på en forsvarlig måte. Resultatet blir uoppklart kriminalitet og avbrutte utrykkninger.

Samfunnsbeskytternes jobb er jo nettopp å overholde det Max Weber kaller Statens volds- monopol. Vi som samfunnsborgere har gitt fra oss retten til å bruke noen form for sanksjoner mot andre medlemmer av fellesskapet. Vi lar heller justis og finans – departementet gjøre den jobben.

Det er for så vidt greit at politietaten er underfinansiert, men slik er det jo med de fleste offentlige etater. Det er jo et helt klart utfall av new public managements inntog i den offentlige forvaltningen på 80 tallet. Med unntak av helsevesenet er alle etater og institusjoner i det offentlige underfinansiert. Så hva gjør Politiets sak spesiell? Faktum er at polititet ifølge politidirektoratet de siste årene har en bedre lønnsutvikling enn både lærere og resten av de ansatte i staten. Når man velger å bruke penger som man blir tildelt på administrasjon istedenfor ordenstjeneste og kriminalitetsbekjempelse; Ja da har man seg selv å takke.

Politiet må forholde seg til underfinansiering som alle oss andre. Vi bruker tariff- og budsjettforhandlingene som en kamp arena for å grabbe til oss de midler vi kan få. Og det er her mitt poeng er. Politiets menn med Arne Johannsen i spissen har brutt denne felles avtalen. Utenfor forhandlingsperioden skriker vi ikke høyt om mer lønn. ”Slik er regla”; som vi sier på Oslos østside. Og her har politiets fellesforbund tråkket over. Hvem skader så dette?

Vel i første omgang politiets tjenestemenn. Når en fagforeningsmann, og statsråd, som Dag Terje Andersen ikke vil snakke med deg og din organisasjon, da har du unektelig ett problem. Da er ikke kampen din særlig lett fremover. For meg er det viktig og poengtere at politiets fellesforbund i denne saken har forlatt de to andre samfunnsbeskytterne vi har; Tollerne og Kriminalomsorgen. For mange innom disse etatene har politiet etterlatt dem på en Urias post. Med liten sjanse til å forbedre sin hverdag økonomisk. Faktum er at disse to etatene sliter med akkurat de samme problemene som politiet gjør. Overtid, lav lønn og trange budsjetter er like mye en del av hverdagen for disse.

Dette har Arne Johannesen kanskje skjønt, gårsdagens tv opptreden, var unormalt spak. Nesten som et Mea Culpa med kanossagang.

Unnskyldningen kommer for sent, i motsetning til Stortingsrepresentantene, går kriminal og Tollvesenet mot ett nulloppgjør. I tillegg må vi som er unge betale for 68ernes gullkanta pensjoner. Noe vi aldri kommer til å se snurten av. Ganske urettferdig, når man tenker på at vi ikke en gang får spare i pensjonsfond skattefritt. Ikke at noen av oss har mye å spare.

Til slutt vil jeg oppfordre alle polititjenestemenn, tollere og fengselsbetjenter om å samle seg. Foren eder! Med en felles plattform ville vi hatt slagkraft. Hvis det er noen flinke fagforeningsmenn som leser dette, ta gjerne kontakt… Sammen er vi sterke. Det e itjnå som kjæm av seg sjølv.

Twingly BlogRankBlogglisten Bloggurat

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post314

Nå som det regner!

Politikk & SamfunnPosted by Johannes Müller Sat, January 03, 2009 23:04:48

Nå som bakkekrigen er igang på Gaza-stripen og klokka er 23 her hjemme, kom jeg over en interessant artikkel i the Guardian. Les, følg med og engasjer deg. vel bekomme!

Israel was not allowing international journalists into Gaza this week, so I sat under a pine tree on a small hill, on the edge of the Israeli border town of Sderot, watching the war from a distance. Israeli attack helicopters moved lazily across the sky, taking all the time they wanted, waiting for the next target.

An F-15 warplane suddenly screamed over, only a couple of hundred feet up, fiery decoy flares flicking around its tail just in case Hamas had managed to smuggle in some sort of anti aircraft missile through the tunnels from Egypt.

A vapour trail rose out of the dark line of buildings on the edge of Gaza City. Almost simultaneously a female voice drifted towards our pine tree from the loudspeakers in Sderot.

"Colour Red. Colour Red."

Her voice was a signal to run for cover. They used to have sirens but they frightened the children too much. The voice was calm, insistent; maybe she is meant to sound like a mother.

The voice meant a launch had been detected and a rocket was coming in from Gaza. The 15 or 20 seconds before it struck were not pleasant. There was a scream from the rocket before it exploded. A cloud of black smoke rose from the grass to the south of the hill, about 200 metres away. No one was hurt. The cameramen on the hill focused on the spot from where the launch had come. They expected an Israeli answer, a plume of smoke and an explosion.

But half an hour later the launch sites still had not been attacked. Presumably the rocket crews had gone back under cover and were now planning their next attack.

The lesson they can learn is that firing at the Israelis does not mean certain death. The young, religious men in the armed wing of Hamas have taken some very heavy casualties so far, and many more of them will die before this is over. But those who have launched rockets and are still alive must be gaining confidence for whatever lies ahead. It is clear that for all its air power, surveillance drones and modern technology, the Israeli air force cannot stop every rocket.

Reputation

That is why Israeli generals were pressing to send troops in, to wipe out the stain on the army's reputation caused by its poor showing in Lebanon in 2006. Halfway through the week, lines of Israeli tanks were lined up in the ploughed fields between Sderot and the border wire. It was hard to say whether the soldiers hunkered down around the tanks, water dripping down their necks, were keen to be off and into Gaza or keen to be out of the field and back home - journalists were not allowed to talk to them, and the fields had been declared a closed military area, so we were not meant to be there at all.

Even though it has not been possible this week for most journalists to report firsthand from Gaza, plenty of information is coming out about the condition of the people there.

The Israeli foreign minister, Tzipi Livni, says there is no humanitarian crisis there because Israel is allowing in dozens of truckloads of relief supplies every day. Her view is not shared by the people at the United Nations who run the relief operation.

Even before Israel started its military campaign they were providing food aid to one million people, which is two-thirds of Gaza's population. The Israeli blockade over the past 18 months has destroyed Gaza's economy; 80% of the population lives on less than $2 a day.

This week there has been an extra, deadly dimension to civilian life in Gaza. Five sisters from the Balusha family were killed as they slept. Even through a TV picture you could feel the grief and loneliness of the sister who survived as she described how the walls fell in on them. Too many other Gazans have similar stories to tell.

Civilian casualties get Israel a lot of bad publicity, so it is probably fair to say that it does not hit every target it wants, otherwise many more would have died. Even so, it knows that the use of powerful weapons in a territory as confined and heavily populated as Gaza means that the most accurate satellite-guided weapons in its arsenal will still kill neighbours, passersby, children taking out the rubbish or playing outside. I spoke to a friend in Gaza on the phone. He said he had evacuated his wife and children. What he meant was he had moved them a short distance from their home to a place that seemed less exposed. In Gaza, there aren't many places to go to.

Israel would like to topple Hamas from power in Gaza. The government hopes the people of Gaza will stop blaming Israel for what is happening to their families and start blaming Hamas. The people I speak to here say that is not happening, and will not.

Accusations

If Israel cannot stop the rocket fire, with or without sending in the tanks, its leaders will be accused of failure, as they were after the 2006 summer war in Lebanon. If Hamas can still fire a rocket or even a bullet when the ceasefire comes it will claim victory, just as Hezbollah did in Lebanon in 2006.

In this war both sides believe their actions are legitimate and justified on grounds of self defence. Many more Palestinians than Israelis have died, but both sides believe they are the real victims. The only way to settle their differences is through political agreement. But there are people in Israel, and in Gaza, who think they can win. And while they think like that, more blood will spill.

• Jeremy Bowen is the BBC's Middle East editor.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post257

Demokratiet i EU - Bongo fra Kongo 1-0

Politikk & SamfunnPosted by Johannes Müller Thu, November 13, 2008 09:33:47

Hjelpeorganisasjonen Oxfam mener det er en skam at EU har bestemt seg for ikke å sende soldater til krigsherjede Kongo. Det franske forslaget om å sende en EU-styrke på 1.500 soldater til Kongo fikk liten oppslutning da det ble fremmet i dag. Tyskland og Storbritannia imot å sende soldater. Mens Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner mener det er skrikende behov for minst 3.000 soldater for å styrke den 17.000 mann store FN-styrken i Kongo (dagsavisen 11.11.08).

Dette er et tydelig signal om at det ikke er EUs oppgave å gjøre noe med problemene i Afrika. Eller er det ikke det? Var det ikke EUs målsetting å bli en militær aktør internasjonalt. En som kunne komme til verdens undertrykte til unnsetning. Da EU i 2000 for siste gang fundamenterte grunnlaget for EU Battlegroup, som Norge faktisk bidrar til, skulle de nettopp kunne brukes til slike ting. Fra før av hadde Frankrike og Tyskland i felleskap dannet EUROCORPS. En ikke ubetydelig styrke som stod til EUs disposisjon.

I dag er det 90 soldater og militære observatører fra EU i Kongo. De er alle medlemmer av FNs styrke i Kongo MUNOC. Det største bidraget består av 24 soldater fra Romania. Godt jobbet. Fra Norden er det henholdsvis Danmark og Sverige som bidrar med henholdsvis 2 og 5 stk militære observatører.

Det rare er at EU allerede har gjennomført en suksessfull operasjon i Kongo. 25 april 2006, godtok FN at EUs EUROCORPS styrke skulle støtte MUNOC under presidentvalget i Kongo. Resolusjon 1671 ga EU styrkene klart mandat til å bistå og beskytte MUNOC installasjoner og sivile fra vold og represalier. Dette oppdraget var meget vellykket og opphørte november 2006.

En eventuell innsats fra EUs side ville være av samme karakter som sist gang de var i Kongo. Mye objektsikring og sikring av sivile flyktninger. Kongo er et stort land med mye ulent terreng. Likevel ville oppdragene stort sett dreie seg om å beskytte befolkede områder og frisoner. Etter Srebreniza bør Europeiske politikere vite viktigheten av å sikre slike soner.

Det er synd, men en demokratisk seier at EU nå ikke sender styrker til Kongo. Personlig vil jeg gjerne se Europeiske styrker dypt inn i dette konfliktområdet. Akkurat som i Afghanistan har Europa ett historisk ansvar for å hjelpe til i denne konflikten. Særlig med tanke på hvilken skade land som Belgia og Frankrike har gjort i området. Dessuten har vi alle ett moralsk ansvar med tanke på hva vi har sugd ut av ressurser fra det landet. Har du en mobiltelefon eller annet elektrisk utstyr kan jeg garantere at du har metaller som stammer fra Kongo.

Til slutt vil jeg si at denne konflikten ikke er enkel, av den simple grunn at begge parter har blod på hendene. Tutsier og hutuer har en lang og blodig sameksistens. Hvis vi legger sammen tapstallene fra de siste 20 års konflikt kommer vi opp i ca 5.5 millioner sjeler. Det er mye og vi har vel egentlig ikke hørt noe om det her hjemme. Jeg er stygt redd for at vi er i ferd med å være tilskuere til en etnisk konflikt på linje med Bosnia og Rwanda. Og igjen er FN og herunder også EU og Norge ikke i stand til å gjøre noe med det. Men neisiden i norsk EU-debatt kan ikke si noe på at det ikke er mulig å si sin mening innad i unionen. Her har jo nettopp små land som Sverige, Romania etc. Talt Frankrike midt imot. Ikke minst har de fått gehør for sin politikk. Så kan du jo påstå at dette ikke hadde skjedd uten Tyskland og Storbritannias velsignelse. Jeg er uenig i denne påstanden. Sveriges Statsministers var den første som varslet sin motvilje mot Frankrikes plan og fortsatt kreves det medlemslandenes tilsigelser for at vedtakk skal fattes. Men det betyr kanskje ikke noe for Nei siden. Vi er jo ikke med, så det er greit at Sverige og Finland avgjør om norske styrker sendes med Nordic Battlegroup til Kongo. Takk gud for at Sverige sa nei da.

Vi er med, uten å ha innsigelses eller tilslutnings muligheter. På viktige områder er vi mer integrerte enn våre naboland. La meg ta et lite debattert men viktig område. EDA eller European Defence Agency virkeområde omfavner sikkerhetspolitikken til EU, fra materiell til personalpolitikk og datainnsamling. Danmark er ikke med. Norge er med uten debatt. Siste uke undertegnet Anne Grete og Espen avtalen som omhandler forskningssamarbeid eller programmet JIP-ICET. Fra før er det så langt bare ti andre EU-land som deltar på linje med Norge, ifølge EDAs hjemmesider. Av de store EU-landene er det imidlertid bare Storbritannia som står utenfor. Tanken er at USAs og Kinas store teknologiske forsprang innen forsvarsteknologi skal innhentes ved hjelp av en samling av kunnskap og samarbeid rundt utvikling. Dette vil være eksepsjonelt viktig for Raufoss og Kongsberg våpenfabrikk. Men muligens kontroversielt. Jeg er absolutt for slike samarbeidsprosjekter, men det bør vel debatteres. Så ved neste korsvei, hvor NATO og EU styrker sendes til et konflikt område, kan du glede deg over at Tiger helikoptrene eller Phalanx tanksene bruker norskproduserte komponenter for å nedkjempe fienden. Det gror godt på brystet da ja..

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post231

Om å skyte seg selv i hodet.

Politikk & SamfunnPosted by Johannes Müller Fri, October 31, 2008 13:36:25

AUF arrangerte sitt 51 ordinære landsmøte 19 oktober. Møtet var sikkert preget av optimisme, hilsningstaler fra fjern og nær, samt tykt påsmurt festtaler, som hyllet Norges største ungdomsparti. De fleste av oss har en viss fartstid i dette talerør for unge sosialdemokrater. Jeg har gode minner om moro og spas på utøya og Praha tur, høyt engasjement for palestinere og mot rasister og annet pakk. Gode diskusjoner om krigen i Kosovo. Dårlige og til dels usaklige diskusjoner om EU. Ikke minst husker jeg godt bakromsarbeidet før et valg av tillitsvalgt. Enten det dreide seg om leder eller sekretær. Alt hører med i skoleringen av en god sosialdemokrat.

Forrige helgs (helgen før forrige) landsmøte besøkte jeg som betalende medlem, men ikke som delegat. Jeg satt meg derfor opp på galleriet og fulgte slaget på avstand. Og hvilket slag det ble. Jeg ble vitne til at AUF gikk fra å være Arbeidernes Ungdoms Fylking, altså et parti for barn av arbeiderpartiet og dens bevegelse, til å bli en seksjon av natur og ungdom.

Det begynte med at AUF stemte seg ut av den sosialdemokratiske sfære. Og inn i den demokratiske sosialismen. Dette gikk egentlig ganske upåaktet hen. Men utfallet sier ganske mye om den sittende ledelsen. For å se litt på forskjellene mellom demokratisk sosialisme og sosialdemokratiet må man se på den historiske utviklingen.

Europa rett etter 1900 var et Europa med store demografiske forskjeller. Både nord-sør, by- land, øst-vest og ikke minst inntektsmessig. Gamle riker gikk under, og vi fikk en bølge med konsolidering av nye nasjonalstater. I ettertid har fokuset gjerne vært på den enorme industrialiseringen av Europa. Vanlige mennesker gikk fra å være leilendinger til å bli arbeidere. Man eide ikke jorda eller fabrikken. Men med den allmenne stemmeretten for menn kom kampen mellom kapital og arbeidskraft ordentlig i gang.

Men hvordan skulle denne kampen mot makteliten føres? På venstresiden i det politiske landskapet fant vi to retninger: revolusjonære (hardliners) og reformister(softliners). Mens marxister og kommunister ønsket en total omveltning og ny oppbygging av samfunnet, mens reformister gjerne ønsket å bruke de regjerende institusjoner og opparbeide seg makt på den måten. Sosialdemokratiets fedre Eduard Bernstein viste til marxismens svakheter. I boken Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver, som ble utgitt i 1899, reviderte han noen av Karl Marx' teorier, som Bernstein mente hadde vist seg å være feilaktige i lys av utviklingen etter at de ble utformet. Bernstein mente blant annet at sosialismen kan innføres på fredelig vis og i en gradvis prosess i land med noenlunde demokratisk styresett. Bernstein mente også at kommunismen hadde totalitære trekk og ville føre til like ille diktaturer som super kapitalismen.

Så hvem hadde rett? Vel historien gir oss to svar. For det første ble de sosialistiske demokratiene i Øst-Europa svært totalitære, for å si det mildt. På den andre siden fikk Bernstein rett i at reform er mulig. Se på Skandinavia, Benelux landene, Østerrike og Tyskland etter den andre verdenskrig. Sosialdemokratiet ble lysende eksempler på hvordan kontrollert kapitalisme kunne bli ett gode for flesteparten av samfunnets medlemmer. Det finnes per i dag ikke ett mer rettferdig sosialt system. Dessuten gir den høy grad av frihet til selvrealisering.

Så AUF, jeg gir dere opp. Dere har forlatt sosialdemokratiet til fordel for autoritær sosialisme. Jeg ønsker dere lykke til i kommunismens mørke ganger. Dere har i likhet med superkapitalister gått dere vill på gjenngrodde stier, som ikke var ment for ferdsel. Uten lys vil dere ikke finne veien ut av mørket og tilbake til sosialdemokratiets lys. Jeg er ikke villig til å følge med dere på denne farlige ferden jeg ikke tror på.

Herved melder jeg meg ut av Arbeidernes Ungdoms Fylking. Det er med tungt hjerte. Gerhardsen vil tilgi dere, for dere vet ikke hva dere gjør. Sosialdemokratiet trenger mennesker med løsninger, og ikke med gamle drikkeviser.

  • Comments(1)//blogg.skrivekollektivet.com/#post220

Om å fore sild til kanari

Politikk & SamfunnPosted by Johannes Müller Wed, October 01, 2008 13:19:02

Valget i Norge har startet, Høyre satser på tidlig start og sms kampanjer. Dem om det. AP krangler om nominasjoner og kvotering. Lars Sponheim og venstre er snurt og Krf blir mørkere og mørkere. Alt er som det gamle. Alkohol liberale og kristenkonservative Frp har startet julebordsesongen. Da blir det spennende. For er det noe vi liker, så er det når Frps strømlinjeformede propagandamaskin, tar en Palin.

For det må ha vært etter et slikt lystig førjuls(s)lag at Frps nestleder Per Sandberg, lirte av seg en triade om USAs sosialistiske politikk. Jeg gjengir litt av et VG intervju som Per Sandberg ga.

Per Sandberg: ”Ingenting av det som skjer i USA nå, ville skjedd med Fremskrittspartiets politikk. All regulering av markedene fra myndighetene bør kastes på skraphaugen.”

Journalist: ”Hva betyr det at du vil ha vekk all regulering, i forhold til finanskrisa som vi ser i USA?”

Per Sandberg: ”Det er veldig interessant at du spør. Jeg anbefaler alle journalister å sette seg inn i den egentlige årsaken til krisa. Den er kommet fordi myndighetene i USA har blanda seg borti finansinstitusjonene. Sosialistisk politikk i bunn og grunn, fortsetter han, og legger skylda på president Franklin D. Roosevelt, som under depresjonen på 30-tallet opprettet en statlig finansinstitusjon som hjalp millioner av familier med lån til boliger. Denne «Husbanken» ble privatisert og endte i 1968 og 1970 som de nå herostratisk kjente finansselskapene Fannie Mae og Freddie Mac”.

Journalist: ”Men disse er jo for lengst privatisert, og finansreglene i USA er liberalisert, noe mange ser som forutsetning for sammenbruddene vi nå ser?”

Per Sandberg: ”Det er riktig at de ble privatisert, Men Roosevelt påla dem i sin tid å gi lån til de fattige uten sikring. Og denne usikre låneporteføljen fulgte med Fannie Mae og Freddie Mac. Vi er imot slike statlige inngrep. Ingenting av det som skjer i USA nå, ville skjedd med Frps politikk.” Sitat slutt!

Bush er sosialistisk? Hmmm. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Er det Husbanken eller er det politisk styring eller er det at man forventer edruelighet av finans institusjonene Frp vil til livs.

Alle som beveger seg i eiendomsspekulasjonens verden har vel ventet dette kraket i 4-5 år nå. Tallene har vært ganske klare. Ledigheten har økt, kjøpekraften er svekket og konsumet har derfor gått nedover. At Per Sandberg ikke har sett det, skyldes vel delvis at han bor i Norge. Vi har hatt tidenes opptur, mens resten av verden har murret. Når på toppen av dette at vanlige utgifter, som strøm, bensin og vann, har økt kraftig kan man jo spørre seg om hvorfor ikke dette har kommet før. USA – kapitalismens høyborg har begynt å vise svakhetstegn. Murpussen begynner å slippe og faller av i store flak. At Norge har klart seg bra henger jo sammen med oljepris og oppturer i Asia. Kina og Russland kommer..

Per Sandberg skulle bruke litt tid på å spørre seg hvorfor de fattigste ikke klarer å betale regningene sine. Men det svaret vil svi. Det hele begynte med Enron og Irak krigen. Mens vi bader i elektrisitet og vann til en forholdsvis billig penge. (det skal sies at jeg har blitt flinkere til å bruke vedovnen om vinteren) Har amerikanerne møtt katastrofe scenarioet. I California og andre stater i Vest-USA ble det strøm og vannrasjonering. Ikke bare fordi klimaet ble varmere og tørrere, men fordi bedrifter som Enron solgte strøm ut av statene og til og med holdt igjen forsyninger for å øke prisene. Snakk om markedskrefter. I tillegg til dette brukte jo Bush overskuddet han arvet etter Clinton og kastet det ut av vinduet. Å invadere ett land viste seg å være dyrt. Blikke penger til helse og skole av det! Når i tillegg private firmaer overfakturerer og underslår milliarder som skulle brukes til å bygge opp Irak etter krigen (som aldri sluttet), blir det dyrt. Nok en gang klarer ikke markedskreftene å løse problemene Per Sandberg. For ikke å snakke om bensin prisene. Der funker markedsliberalismen. Men det blir jo ikke billigere av den grunn.

Alle som har vært i USA de siste årene burde gjøre seg tanker om landets tilstand. Enkelte områder av sørstatene er i dårligere stand enn i Øst-Europa. 90 millioner amerikanere har ikke god nok helseforsikring og både menn og kvinner lever kortere enn noe land i EU. For første gang i vår historie ser utsiktene for den neste generasjonen dårligere ut enn den levende. Med det mener jeg at den neste generasjonen ikke vil ha de samme godene som vi hadde.

Sosialismen som du hater Per Sandberg er ikke løsningen. Men den markedsliberalistiske drømmeverden som du ønsker deg, finnes ikke. Kåre Willoch sa det selv. Grådighetskulturen er kapitalismens Akilles hel.

Denne Kanarifuglen orker ikke at mer sild blir forsøkt stappet ned i dens krås. Slutt å prat tøv Per Sandberg.

  • Comments(1)//blogg.skrivekollektivet.com/#post197
« PreviousNext »