>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

VM 2010: Det store hamskiftet?

FotballPosted by Martin F. Olaussen Sat, June 26, 2010 20:41:02
Åttendelsfinalene er i gang. På skjermen spiller Uruguay mot Sør-Korea. Luis Suarez har nettopp scoret. 1-0 til Uruguay. Etter hva jeg kan forstå var det nok en skikkelig keepertabbe. Synd egentlig, for jeg liker nemlig det Helge Haugenske Sør-Korea; utrettelig jobbing, pågangsmot og oppofrelse, tilsynelatende enorm lojalitet og lite stjernenykker. Jeg liker Sør-Korea fordi jeg liker Helge Haugen. Det er lett å få sympati med et slikt lag. Men Helge Haugen kommer ikke til å vinne VM i fotball, det skjønner også jeg. Til det kreves det nok noe mer enn å spille med hjertet utenpå drakten. Men for all del, fotballen er rund og cup er cup – her kan alt skje. På en annen side har jeg selv tippet Uruguay som en aldri så liten outsider i dette mesterskapet. Jeg er derfor glad for å se at jeg tilsynelatende har et snev av peiling på fotball.

Åttendelsfinalene er i og for seg ganske festlige i år. Det har seg nemlig slik at 10 av totalt 16 lag ikke er fra Europa. Det er en definitiv Sør-Amerikansk dominans i dette verdensmesterskapet, i tillegg til de to eneste lagene fra Asia. Ute er altså Italia, Frankrike, Danmark og de tidligere EM-vinnerne Hellas. Men hvorfor er vi så forbauset over dette? Det er så uendelig lett å hevde en europeisk fotballdominans. Slik har det liksom alltid vært. Vi fylles opp med gammel nostalgi og utgåtte klisjeer om for eksempel lag som Italia og Frankrike, men også England for den saks skyld (har du for eksempel sett England spille morsom fotball dette mesterskapet?). Og så glemmer vi totalt fotballen som spilles i land som Sør-Korea eller Paraguay.

Men er det egentlig tilfeldig at det går slik det går? La oss tegne opp ett eksempel (av sannsynligvis en hel rekke med andre årsaksforklaringer) som muligens kan illustrere et ”maktskifte” innenfor fotballens verden:

Svært mange hadde nok en tro på afrikanske lag foran dette mesterskapet. Det er selvsagt veldig naturlig å tro på nettopp dette under årets mesterskap. Men slik gikk det altså ikke. Av de 6 kvalifiserte lagene fra Afrika er det bare ett av dem som har klart å komme seg videre til åttendelsfinale. Det har dessverre vært slik at det har vært like ubegripelig kjedelig å se på noen av de afrikanske lagene spille, som de europeiske, kanskje spesielt lagene Nigeria, Kamerun og Elfenbenkysten som det gjerne var knyttet størst forventninger rundt. Lag med en rekke kjente spillere fra blant annet store europeiske klubber. Fotballen som utøves er svært forutsigbar, altfor treg og lite kreativ. Mange av de afrikanske lagene fremstår nærmest som reinkarnasjoner av de europeiske lagene når det gjelder spillopplegg og tanke om hvordan fotball skal spilles. Dette er nok ikke tilfeldig.

En rask titt på de enkelte lands trenere kan muligens forklare hvorfor mesterskapet har tatt den form som det har. Mens samtlige av lagene fra Sør-Amerika har trenere som kommer fra samme kontinent, er det hele fire av seks lag fra Afrika som har satset europeisk i år; svensker eller franskmenn. Unntaket er Sør-Afrika og Algeria. Alle europeiske lag har trenere fra Europa. USA, Sør-Korea og Japan (alle lagene videre til åttendelsfinalen) har nasjonale trenere; trenere som ikke på noe tidspunkt har stasjonert i Europa, og heller ikke da har blitt påvirket av europeisk stil. Dette gjenspeiler sannsynligvis også fotballen som har vært spilt. Den tradisjonelle europeiske fotballskolen har måttet vike i år. Det holder dessverre ikke lenger med en bunnsolid struktur. Man må yte for å vinne – tørre og satse for å skape sjanser. Mesterskapet er for kort, og avgjøres av flere tilfeldigheter, enn at ”stein på stein”-mentaliteten får gjennomslagskraft som en sunn fotballfilosofi i et VM-mesterskap.

Den tradisjonelle europeiske fotballmodellen synes å være død som en sild. Den bunnsolide og trauste europeiske stilen er passé. Det er den uovertrufne lekne Sør-Amerikanske stilen som er ”in” i år.

Dette, dette er en seier for den internasjonale fotballen.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post552

Fem fine for øret i uke 15

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Mon, April 12, 2010 22:08:22
Love Is All – Kungen. Det svenske indiebandet Love Is All er på nytt ute med plate. Den tredje platen til den lystelige gjengen fra Gøteborg har fått navnet Two Thounsand And Ten Injuries, og Love Is All forfølger dermed sinn ”tall-fetish”. Første platen hadde jo navnet Nine Times That Same Song, mens den skrekkelige andreplaten hadde navnet A Hundrerd Things Keep Me Up at Night. Ettersom den forrige platen lett kan gis stempelet som tragisk dårlig er det i og for seg en lettelse at Love Is All nå har kommet ut med en relativt solid støpt plate. Vi kjenner helt klart lydbildet igjen fra de tidligere utgivelsene, det er klassisk og uimotståelig indiemusikk fremført at den ganske så lystelige og dyktige vokalisten Josephine Olausson (utrolig vakkert navn i grunn, etternavnet altså, det er alt for få som bærer et slikt stolt navn innen musikkindustrien). Låten Kungen er én av i grunnen en hel del av gode låter fra albumet. Låten har et umiskjennelig 60-tallspreg over seg, og det er lett å tenke i baner av band som for eksempel The Turtles eller The Zombies, men det funker på sett og vis ganske godt også i 2010. Eneste problemet med låten Kungen er den fryktelig kleine musikkvideoen. Det der holder ikke altså, det blir bare pinlig å se på. På dette punktet har nok Love Is All fremdeles et stykke å gå, men fin musikk – for all del.

Black Rebel Motorcycle Club – Beat The Devil’s Tattoo. Et annet band som dessverre også har kommet ut med ganske så ujevne og variable plateutgivelser er altså bandet Black Rebel Motorcycle Club (BRMC). Men altså; BRMC er kanskje verden kuleste band, til tross for at det tidvis skranter litt her og der. Et band med mer helstøpt rockeprofil og latterlig kul holdning skal man faktisk lete ganske lenge etter. Sånn sett overlever egentlig BRMC sine svake utgivelser, for de gir liksom litt f… i hva andre måtte mene om det de gir ut, de fortsetter i sin vante stil nærmest uanfektet. Det er fremdeles frontmennene Peter Hayes og Robert Levon Been som styrer showet, og på den siste platen har de fått med seg en ny trommis, Leah Shapiro. Egentlig tror jeg ikke det har så fryktelig mye å si for det rent musikalske, men hvis det er dette som planen til Peter og Robert så får vi vel bare godta det. Det er dessverre fremdeles noe litt utilfredsstillende med årets plate, Beat The Devil’s Tattoo, i forhold til bandets første utgivelser, men platen er heldigvis sterkere enn for eksempel Howl fra 2005, og det er jo på mange måter et steg i riktig retning.

The Brian Jonestown Massacre – Not If You Were The Last Junkie On Earth. Før Peter Hayes startet BRMC sammen med Robert Levon Been var han faktisk med i bandet The Brian Jonestown Massacre i en kort periode. Likevel er nok bandet mest kjent ved den udiskutable og ubestridte frontfiguren Anton Newcombe. Multitalentet Anton har på mange måter styrt bandet med hard (kanskje noen ganger svært skjelvende) hånd. Dette kommer jo sterkt til uttrykk når man ser på listen over antall personer som på ett eller annet tidspunkt har vært med i The Brian Jonestown Massacre, det er jammen ikke få. Personen Anton Newcombe blir nok relativt nådeløst og nakent fremstilt i dokumentaren DIG! fra 2004, filmen som fremstiller et voldsomt elsk/hat forhold mellom nettopp The Brian Jonestown Massacre og deres ”nemesisband” The Dandy Warhols. Uansett svinger musikken til The Brian Jonestown Massacre, stort sett hele tiden. Det er riktig så fornøyelig å følge bandet til tider. Platetitlene gir for eksempel nettopp en indikasjon på dette når de har gitt ut album med fornøyelige navn som Thank God for Mental Illness, My Bloody Underground eller Just Like Kicking Jesus. Låten Not If You Were The Last Junkie On Earth er jo også på mange måter en ren hyllest til deres ”fiender” i Dandy Warhols. Artige saker er det i hvert fall.

Broken Bells - The Ghost Inside. For noen uker siden kom en svært hyggelig overraskelse av en plate, nemlig den selvtitulerte platen til Broken Bells. Broken Bells består av kompisene Danger Mouse og James Mercer. Danger Mouse er nok best kjent gjennom den festlige duoen Gnarls Barkly, men han er nok en like god produsent som han er musiker, og har blant annet produsert andrealbumet til Gorillaz, Demon Days, og platen til The Good, the Bad and the Queen. James Mercer på sin er til daglig vokalist i den supre gruppen The Shins. Sammen er de altså Broken Bells, og det er noe som virkelig fungerer bra. Rykter skal ha det til at samarbeidet mellom James Mercer og Danger Mouse kom i stand som følge av en gjensidig fasinasjon for hverandre. De fant ut at de likte hverandres musikk, og vips så bestemte de seg altså for å gjøre dette sammen. Dette er jo grunn god nok i seg selv, og spesielt når resultatet blir en så flott plate som Broken Bells virkelig er. Hva som trekker denne platen opp på et godt nivå er kvaliteten på enkeltspor som for eksempel The Ghost Inside, Citizen og førstesingelen The High Road. Dette er svært gode låter, som med enkelhet kan fremstå som unike singler.

The Shins – Red Rabbits. Når man først nå har presentert artisten James Mercer, er det selvsagt ganske naturlig å avslutte Fem fine for øret i uke 15 med The Shins. The Shins har gjennom flere plater vist at de virkelig presterer det å spille god og fornuftig musikk. Spesielt de to siste albumene til The Shins, Chutes Too Narrow og Wincing The Night Away, er utrolig gjennomførte og tvers gjennom solide album. Fra første spor til det siste spor er det kvalitet i alle ledd. Dessverre har James Mercer som følge av prosjektet Broken Bells tatt en liten pause fra The Shins frem til tidligst 2011. Det vil med andre ord si at det ikke blir noe The Shins album dette året, selv om mange (med rette) mener at det er på høy tid at det kommer noe nytt. Men, den som venter på noe god venter sjelden forgjeves, og mens vi da går her og venter så kan man hygge seg med tidligere låter fra The Shins, som for eksempel den strålende singelen fra sistealbumet – Red Rabbits.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post521

Fem fine for øret i uke 11

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Mon, March 15, 2010 22:31:00
Gorillaz – Some Kind of Nature (feat. Lou Reed). De fire smått irriterende apekattene 2D, Murdoc Niccals, Russel Hobbs og Noodle er ute med nok en plate, den tredje i rekken fra bandet Gorillaz. Platen har fått tittelen Plastic Beach og er helt klart en fantastisk sterk plate. Damon Albarn (for det er jo faktisk han som står bak alt sammen, både musikk og lyrikk, for de som enda ikke faktisk skulle vite dette) har uttalt at det er den mest popinspirerte platen han har laget, og det er i og for seg sant nok. Faktisk er det nettopp dette som er så genialt med Albarn sitt prosjekt, for selv om det er klart at man kjenner igjen Gorillaz når man hører det, så er det en sunn musikalsk utvikling fra den første platen til nå den siste utgivelsen. Det er et klart tegn på utvikling hos Albarn, som fremdeles gjør ham til en spennende aktør og innovatør innenfor popmusikken. I god Gorillaz-tradisjon har Albarn også fått med seg en rekke flotte musikere, gravd frem fra det store dypet, som for eksempel Lou Reed. Det varmer et hjerte når Lou Reed får være med å leke med Gorillaz, og Reed kan faktisk med dette ende opp med å inneha en toppsingel, sin lange karriere til tross.

The Velvet Underground – What Goes On. Det er nok velkjent at Lou Reed sin fantastiske karriere startet som frontmann og vokalist i den legendariske gruppen The Velvet Underground, og det er dette, samt mye mye annet som gjør Lou Reed til en legende innen rock ’n roll. The Velvet Underground startet som et slags husband for den mildt eksentriske Andy Warhol og and Exploding Plastic Inevitable. Samarbeidet mellom Lou Reed og hans gjeng på den ene siden og Andy Warhol på den andre siden var nok på både godt og vond. Helt sikker kanoninspirerende, men for en uforutsigbar verden. På en annen side; det er kanskje nettopp dette musikk handler om? Selv om Lou Reed og The Velvet Underground har fikk en kraftig renessanse, kanskje spesielt hos hipstere, var det aldri noe særlig populært band mens det holdt på. For eksempel ble albumet The Velvet Underground & Nico kåret til 13. beste albumet gjennom tidene av Rolling Stone i 2003, mens albumet aldri nådde høyere enn en 171. plass på Billboardlisten da det kom ut i 1967. Dette sier faktisk en hel del. Men uansett, at The Velvet Underground har gitt ut strålende plater med nærmest mytisk musikk er klart. Det er derfor skrekkelig vanskelig å velge ut en låt som representerer The Velvet Underground på en fornuftig måte. Når man likevel må velge, så velger jeg låten What Goes On, utelukkende fordi det er en utrolig fet låt.

Mos Def – Auditorium. En annen artist som har fått lov av Damon Albarn til å delta på den nye Gorillazplaten er rap-artisten Mos Def. Han deltar blant annet på førstesingelen fra Gorillazplaten, låten Stylo. Mos Def, ”born and raised in N.Y.”, har både en karriere som musiker og skuespiller (noe som faktisk ikke er helt unikt for rap-artister, og en kombinasjon som forbløffende ofte er svært suksessrik). Mos Def gjorde for eksempel en ganske så habil rolle som den skrullete Ford Perfect i filmatiseringen av The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, og har nylig figurert som pasient for den enda mer skrullete legen House, i serien House. Men Mos Def kan altså mer enn å være skuespiller. Han har gitt ut masse musikk, men dette er nok musikk som jeg dessverre kjenner dårlig til (utelukkende fordi det er fælt få hip-hop plater i samlingen min). Likevel har jeg registrert at Mos Def kom ut med plate i 2009, en plate som fikk ganske så gode kritikker. Platen har navnet The Ecstatic og inneholder blant annet den trivelige låten Auditorium. Jeg kjenner som nevnt ikke sjangeren hipop inngående, men akkurat denne låten, som Mos Def gjør sammen med Slick Rick, funker faktisk veldig bra.

Bobby Womack – Across 110th Street. En annen artist som er gravd frem fra dypet for å delta i Albarn sin lekegrind er den aldrende Bobby Womack. Også Bobby Womack deltar på låten Stylo, altså sammen med Mos Def. Womack selv hadde nok sin definitive storhetstid på 60-tallet og har en rekke nr. 1 hit-singler på samvittigheten. Dette har nok vært den direkte årsak til at han i 2009 ble inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, og man må vel kunne regne med at dette er å anse som et definitivt kvalitetstegn. Av de mange låtene som Bobby Womack har hatt som nr. 1 singler er muligens låten Across 110th Street den mest kjente. Låten er tittellåten fra en klassisk film fra 1972 som gjerne sies å falle inn under sjangeren blaxploitation (en annen kjent film innen denne sjangeren er for eksempel Shaft). I tillegg har vel låten blitt udødeliggjort av filmregissøren Quentin Tarantino (som jo en er en stor fan av blaxploitation-sjangeren) gjennom filmen Jackie Brown. Dette er sinnsykt kule saker, og det funker til enhver anledning, så hvorfor ikke la denne være en del av soundtracket til uke 11?

Blur – Coffee and TV. Ettersom denne listen startet med Damon Albarn og Gorillaz er det kanskje naturlig å avslutte med mr. Albarn. Hva er da mer naturlig enn å fiske frem en klassiker fra hans strålende tid som vokalist og ubestridt frontfigur i bandet Blur? Det har vært sagt mye om ”brit-pop-krigen” som herjet på 90-tallet, og de fleste er kanskje mer eller mindre fornøyd med at den debatten er like død som nykokt sild. Likevel er det kanskje artig, bare sånn for kuriosa skyld, å nøre litt opp under den (fjollete?) debatten som foregikk på denne tiden. Man bør ikke dvele for mye ved dette, men etter min mening var det helt klart Blur (og da naturligvis Damon Albarn) som gikk seirende ut av den krigen. Grunnlaget for å mene nettopp dette er for det første fordi Blur i større grad enn Oasis viste sikre tegn til musikalsk omstillingsevne når det først begynte å butte litt i mot. Men kanskje viktigst; Oasis gravde på mange måter sin egen grav ved å fremstå som direkte uspiselig i en tid hvor de strengt tatt burde vise større ydmykhet overfor for eksempel sine fans. Men la oss da tilslutt fokusere på det fantastiske bandet Blur: av alle låter man kan velge er Coffee and TV en av dem som står høyest på min liste over beste Blur låter. Det er enkelt genialt, og låten gir en usannsynlig trang til nettopp å slappe av, ta livet med ro, og nyte en kopp kaffe for det det er verdt.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post508

Fem fine for øret i uke 10

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Thu, March 11, 2010 22:09:15
JJ – Let Go. Den svenske duoen fra Göteborg er ute med nytt album, mindre enn ett år siden de kom ut med sitt debutalbum. Ganske utrolig i grunnen. Debutalbumet, som for øvrig hadde tittelen No. 2, var kanskje ett av fjorårets beste album, med sine lette og muntre poplåter. Andrealbumet, som jo da selvfølgelig har fått tittelen No. 3, fortsetter stort sett i det samme sporet. Det er i og for seg helt greit det, for hvorfor skal man på død og liv forandre noe som (i hvert fall i mine ører) er en suksessoppskrift. Platen er en kort liten artig sak, med forholdsvis kjølige og rolige låter, mye effekter, i en ganske så stilren pop-innpakning. Singelen Let Go er en rimelig stereotyp låt for JJ, så med andre ord, dersom denne faller i smak er det god grunn til å sjekke ut hele albumet (og selvfølgelig platen No. 2 dersom man enda ikke har hørt denne). Ettersom JJ er et band hvor bandmedlemmene er sånn passe utilgjengelig er det ikke så lett å få med seg hva som skjer med bandet for tiden. Det man imidlertid vet er at de nå skal presentere seg for det amerikanske og britiske publikumet.

The XX – Crystalised. Når JJ skal ut på tur skal de faktisk på turné sammen med bandet The XX. Dette er også et band som kom ut med en veldig flott skive i 2009, XX. Den fryktelige unge trioen fra England (de var provoserende nok bare 20 år da de kom ut med albumet) fikk velfortjent masse oppmerksomhet og skryt for platen de kom ut med. Det er jo veldig herlig når band klarer å hoste opp slike debutplater som dette. Musikken som presenteres er, i likhet med for eksempel bandet JJ, rolig og minimalistisk popmusikk, melodiøse linjer og svært behagelige vokalbidrag som er akkurat passe sløv i forhold til det musikalske. Tekstene som fremføres er i tillegg sånt som man kan forvente seg, det handler stort sett om klassiske tema som kjærester, eks-kjærester (ikke minst) og hva man skal bli når man blir stor.

Melissa Horn – Hur ska det gå. Melissa Horn har (etter hva jeg vet i hvert fall) ingenting å gjøre med The XX. Men det er likevel 1000 gode grunner for å presentere musikken hennes i denne spalten. For min egen del er dette en artist jeg altfor sent har blitt oppmerksom på, (på en annen side er det kanskje bedre å sent bli kjent med Melissa Horn enn å aldri bli kjent med dette fantastiske kvinnemennesket). Hun er ganske ung, født i 1987, men har allerede gitt ut to kanongode album, hvor det siste Säg ingenting till mig ble gitt ut i 2009 (nok et utrolig godt album fra dette året, 2009 var virkelig et godt musikkår). Jeg skal imidlertid passe meg litt for hva jeg skriver, eller ikke skriver, om Melissa Horn, da artisten har blitt en stor favoritt og er dypt elsket av en håndfull av medlemmene i Skrivekollektivet. Derfor tror jeg at jeg nøyer meg med å anbefale musikken til Melissa Horn på det varmeste og inderligste. Det er helstøpte og solide utgivelser som presenterer noe av det beste samtiden kan by på av skandinavisk visesang. For øvrig kan det nevnes at Melissa Horn legger en kort tur innom Bergen i april i forbindelse med BergenFest, og skulle vel strengt tatt være unødvendig å si at det bare å skaffe seg billett til denne konserten.

Yeasayer – ONE. Musikkåret 2010 tegner så langt også til å bli et solid år, og bandet Yeasayer bidrar i stor grad til at nettopp så skal skje. For bare noen uker siden kom andrealbumet deres ut, et album som har tittelen Odd Blood. Dette bandet er nok for mange et velkjent band ettersom de fikk en god dose med oppmerksomhet og publisitet for deres første album, utgikk i 2007, All Hour Cymbals. Låten Wait For Summer, ble for eksempel en knakende suksess. Andrealbumet er helt klart umiskjennelig Yeasayer (ikke det at bandet er så satt at de allerede er definerte, men det er liksom noe ved enkelte band, de klarer å lage seg et eget og ganske så distinkt lydbilde). Dette er i hvert fall tilfellet for Yeasayer. Odd Blood er kanskje et mer lekent og lystig enn hva førstealbumet var, men det eksperimenteres fremdeles mye med lyder, trommer og ikke minst vokal. Yesayer har fått en ganske rask og umiddalbar suksess (fullt fortjent, for all del), og har allerede rukket å turnere med det som sannsynligvis er en stor favoritt og inspirator for gruppen, nemlig Beck.

Charlotte Gainsbourg – Heaven Can Wait. Beck har også vært en aktiv mann i det siste. I 2009 gjorde han en veldig god rolle som produsent på det tredje studioalbumet til artisten Charlotte Gainsbourg (jo da, hun er selvfølgelig datter av kulthelten Serge Gainsbourg og hans mangeårige elskerinne Jane Birkin). Albumet, som har tittelen IRM, var et solid stykke arbeid fra dem begge (Charlotte Gainsbourg og Beck altså), og inneholder en rekke flotte låter, deriblant låten Heaven Can Wait som Beck også bidrar med vokal på. Albumtittelen er i og for seg pussig nok. Det hadde seg nemlig slik at Charlotte Gainsbourg gjennomgikk en operasjon i forbindelse med en hjerneblødning hun hadde i 2007. IRM er fransk for MRI, eller MR om man vil, og MR er et typisk redskap for å sette diagnose på hodeskader (tror jeg). Låtene på albumet er skrevet med Becks assistanse, og det skal nok ikke mye fantasi til for nettopp å høre dette. Med vissheten om dette er albumet IRM kanskje ikke helt ulikt den utrolige Beck-platen Sea Change.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post503

Fem fine for øret i uke 9

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Tue, March 02, 2010 22:07:16
Maribel – Ecstatic. Det bør jo presiseres at det jo ikke bare var John Olav Nilsen & Gjengen som leverte en flott norsk plate i fjor. En annen gruppe som kom med en skuddsikker utgivelse var bandet Maribel da de slapp platen ”Aesthetics”. Oslogruppen fikk nok dessverre ikke så mye oppmerksomhet for utgivelsen sin som de kanskje burde ha fått, men la gå, det er aldri for sent å sjekke ut platen uansett. Maribel kan vel best beskrives som et typisk ”shoegazer-band” (i den grad ”shoegazer” er en egen sjanger – det henspiller vel strengt tatt bare på band som er/var mer opptatt av å se på sine egne sko enn på publikum mens de gnikket og gnudde på gitarene sine). Hvis vi derimot kan akseptere å kalle det for en egendefinert sjanger blir vel sammenligningsgrunnlaget for Maribel klassiske band som Jesus And Mary Chain, My Bloody Valentine eller for eksempel norske Serena Maneesh. Musikken er kanskje hva albumtittelen beskriver. I alle tilfeller er det et flott samspill mellom gitarer som bråker ekstremt mye, og en myk og nesten spak vokal. Låten Ecstatic er bare én av en rekke kanongode låter fra albumet, et album som det virkelig anbefales å høre ut i sin helhet.

Harrys Gym – Top Of The Hill. Platen til Maribel, Aesthetics, er spilt inn i studioet Harrys Gym Recording Studio sammen med nettopp Bjarne Stensli fra Harrys Gym. Gruppen Harrys Gym derimot, kom ut med plate i 2008, og da den selvtitulerte platen ”Harrys Gym”. Dette bandet, i motsetning til Maribel, fikk en grei dose med oppmerksomhet som band. Ikke minst gjennom at låten ”Brother” ble listet på radioen (noe som sikkert de fleste har glemt nå, men det er kanskje verdt å nevne i seg selv). Harrys Gym fikk muligens sitt definitive gjennombrudd gjennom den (tvilsomme?) festivalen (?) by:Larm. Okei, vi kan la debatten om by:Larm ligge for denne gang, men det er legitimt å spørre seg hvilken funksjon dette konseptet egentlig skal fylle. Men, platen til Harrys Gym står virkelig på egne ben den altså. Det er tidvis ganske mørkt og dunkelt, nesten mystisk, men med en utrolig vokalfremføring av Anne Lise Frøkedal (som kanskje er min favoritt norske kvinnelig vokalist for tiden). Det kan nesten minne om de tidlige utgivelsene til Bel Canto, og det er i aller høyeste grad et kvalitetstempel.

I Was A King – Norman Bleik. I tillegg til å synge og spille i Harrys Gym, opptrer Anne Lise Frøkedal også i bandet I Was A King. Musikalsk er det ganske annerledes enn hva Harrys Gym fremfører, det kan sies med en gang, slik at ingen sjokk oppleves. Ikke det at man bør få noe sjokk ved å høre på I Was A King, for dette er et band som virkelig kan spille musikk. Også dette bandet kom en herlig utgivelse i 2009 ved platen, igjen selvtitulert, ”I Was A King” (egentlig har jeg alltid syntes at det er tilnærmet grenseløst kjedelig når band kommer ut med selvtitulerte album, det er som om de har sluppet opp for kreativitet akkurat idet siste hånd skal legges på verket og platen døpes, ja, så kommer man ikke opp med noe mer spenstig enn bandnavnet selv). Uansett høstet albumet til I Was A King masse lovord og stormende jubel da det kom for nesten nøyaktig et år siden. Likeledes ble det tilnærmet like mye furore da albumet ikke ble nominert til årets spellemannspris. Den kritikken er faktisk berettiget, det er svært vanskelig å se på det norske musikkåret 2009 i sin helhet uten å nevne I Was A King sin utgivelse. Men tilbake til utgangspunktet; Anne Lise Frøkedal fyller rollen som vokalist på en fantastisk måte også i dette bandet, noe man blant annet kan høre i den artige låten ”Norman Bleik”.

Serena Maneesh – Drain Cometics. Musikk-Norge er ikke spesielt stort. Det kommer nok ikke som noen bombe på noen, men av og til er det ganske så moro å se på ulike sammenhenger. For denne delens skyld kan det jo da nevnes at ”frontfigur” i Serena Manesh, Emil Nikolaisen, bidrar på platen til I Was A King. Det er vel bare slik det er dersom man har noen venner som kan spille litt musikk, ja så inviterer man dem også til å spille litt på egen utgivelse. Det skulle kanskje bare mangle vil enkelte hevde. Serena Maneesh spiller, i likhet med Maribel, støyrock eller alternativ rock som det ofte blir kalt. På mange måter er Serena Maneesh det nærmeste vi kommer et norsk Velvet Underground samtidig som vi finner viktige spor av tysk krautrock. Det er med andre ord skikkelig luksus for ekte hipstere. Det kan også nevnes at gruppen kommer ut med plate i dette år, en plate mange med rette gleder seg til. Emil Nikolaisen er utvilsomt en viktig bidragsyter, og en innovatør, i norsk musikk. Førsteplaten til Serena Maneesh kan gjerne sies å ha vært banebrytende da den kom i 2005, og det skal derfor bli spennende å se hva som skjer når de nå skal følge opp den relativt suksessfylte platen ”Serena Maneesh” (igjen, disse selvtitulerte albumene – eller kanskje er det et mønster her?).

Atlas Sound – Walkabout. Når Serena Maneesh slipper sitt andre fullengdealbum ”SM2 – Abyss in B Minor” kommer dette albumet ut på det britiske plateselskapet 4AD. 4AD er et såkalt indie-plateselskap med en rekke artige artister i ”stallen” sin. Deriblant en relativt ung herremann ved navn Bradford James Cox. På fritiden operer han under artistnavnet Atlas Sound og lager forbløffende fin musikk. I 2009 kom han ut med sitt andre album ”Logos” som jevnt over fikk god mottakelse i musikkpressen. På låten Walkabout har Atlas Sound i tillegg fått med seg Noah Lennox på vokal. Noah Lennox er nok best kjent som artisten Panda Bear fra gruppen Animal Collective. Det er muligens ikke helt tilfeldig at det nettopp er et medlem fra Animal Collective som bidrar på platen til Atlas Sound, det er nemlig klare referanser og sammenliknelser mellom artisten Atlas Sound og bandet Animal Collective. Kjennetegnene er vel kanskje det lystige og lekne i den musikalske fremførelsen, samtidig som det er sånn passe eksperimentelt, uten å bli sært.

  • Comments(1)//blogg.skrivekollektivet.com/#post497

Fem fine for øret i uke 4

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Mon, January 25, 2010 22:38:06
Kate Nash – Foundations. Kate Nash kom ut med albumet ”Made Of Bricks” i 2007. Det var på ingen som helst måte det beste albumet fra det året. Her i Norge passerte det gjennom, sånn mer eller mindre uten at noen tok stor notis av det. Den engelske avisen The Independent beskrev faktisk albumet som ”pole position for the worst album of the year”. Men det betyr likevel ikke at man ikke kan skrive litt om Kate Nash på denne siden for det om. Kate Nash kan åpenbart fortelle de fleste av oss en ting eller to om kjærligheten, i hvert fall hvis vi skal ta utgangspunkt i tekstene hennes. Eller så er det bare det at Kate Nash føler så inderlig mye, når hun føler. Ikke vet jeg, men for en jente på 22 år (hun var 20 da albumet kom), så har hun fryktelig mye på hjerte, om hjertet. Hun følger på mange måter i fotsporene til den litt mer brutale Lily Allen, men stopper der frøken Allen som regel går langt langt over streken. Til tross for begredelige plateanmeldelser fikk Kate Nash ganske mye oppmerksomhet, og hun fikk delta på en rekke festivaler samme året som plateutgivelsen. Fra albumet kan singelen ”Foundations” trekkes frem som en av få gode låter. Singelen er søt nok den, handler selvfølgelig om teite gutter (sånn som seg hør og bør) og er sånn passe catchy. Men la det likevel være sagt, bare sånn for å ha det helt klart; Kate Nash er MYE bedre enn sin navnesøster Kate Perry. Så det så!

The Cribs – Men’s Needs. Det som likevel kan nevnes om Kate Nash, og som i og for seg er ganske artig, er at hun for tiden er sammen med Ryan Jarman. Herr Jarman spiller og er vokalist i bandet The Cribs, som leverer atskillig bedre musikk enn hva Kate Nash gjør. Dette paret utfyller hverandre sikkert på en forbløffende måte, for der hvor Kate Nash har sine gutteproblemer har Jarman litt problemer med å skille virkelighet fra fantasi. Han tok for eksempel æren for å inspirere Bob Geldof til å gå i gang med Live 8 prosjektet, og han har foruten det foreslått at Geldof burde avholde en Live Aid 2. Jaja, jeg er ikke helt sikker på om Bob Geldof deler denne versjonen, men det får uansett stå for Jarman sin regning. The Cribs leverer små kjappe låter, i det som kanskje best kan betegnes som klassisk engelsk indierock fra det første tiåret av 2000-tallet. Som følge av dette ble The Cribs sammenlignet med The Libertines (i likhet med et lass med andre band selvfølgelig, den engelske musikkpressen elsker jo slike sammenlikninger). Og som om ikke det var nok fikk bandet den ubeskjedne omtalen som ”The biggest cult band in the UK” av Q Magazine i 2008. Denne uttalelsen kom i etterkant av utgivelsen av albumet ”Men’s Needs, Women’s Needs, Whatever”, albumet som singelen ”Men’s Needs” er hentet fra. Utgivelsen av dette albumet var nok det definitivt store gjennombruddet for The Cribs, for i 2008 fikk gruppen nemlig celebert besøkt. Gode gamle Johnny Marr fant nemlig ut at han hadde lyst å begynne å spille med Jarman og hans brødre, og da ble det nettopp slik.

The Smiths – The Boy with the Thorn in His Side. Johnny Marr er jo definitivt mer kjent for å ha vært gitarist i det smått kjente bandet The Smiths, hvor han utgjorde en fryktinngytende duo sammen med Morrissey (rent musikalsk altså). The Smiths trenger på mange måter ingen videre introduksjon, det meste er sagt om The Smiths, og det mest er sagt på en mye bedre måte enn hva denne spalten kan fortelle. The Smiths er et flott band, et av de beste gjennom tidene. Sånn er det bare. Og som følge av dette er det kanskje like greit at både Marr og Morrissey langt på vei har gitt uttrykk for at det ikke blir noen gjenforening av The Smiths. Da kan legenden på mange måter stå for seg selv. Mange er kanskje uenig i dette, men verden har sett nok av grufulle eksempler på fjollete og utidige gjenforeninger som på ingen som helst måte har tjent musikken vel. Jeg tror de fleste (nå skal jeg passe meg for ikke å ta munnen for full) er enig om at ”The Queen Is Dead” er The Smiths sitt beste album. Hvis man ikke er helt enig, kan man i hvert fall ha sympatier for den meningen. Men det store spørsmålet er likevel hva som er den beste låten fra dette albumet. Selv har jeg falt ned på låten ”The Boy with the Thorn in His Side”. Jeg vet ikke hvorfor, det bare er slik. En flott fortelling om kjærlighet til musikken av The Smiths er beskrevet i Frode Gryttens novelle Syng meg i søvn fra samlingen Bikubesong. Les denne. Det holder.

Modest Mouse – Float On. Et annet band som Johnny Marr figurerer i er Modest Mouse. Marr startet i dette bandet i 2006, og skrev blant annet låter på bandets femte album ”We Were Dead Before the Ship Even Sank”. Dette albumet nådde de virkelig store høyder i USA, og var på et tidspunkt nummer 1 på Billboard, noe som også førte til at dette faktisk var første gang Marr var med å toppe albumlisten i USA (ganske utrolig i grunnen, sånn i ettertid). Modest Mouse er et band som har fått masse berettiget skryt, og de har solgt kolossale mengder av albumene de har gitt ut. Det er ikke godt å si hva som var Modest Mouse sitt definitive gjennombrudd, men deres fjerde album ”Good News for People Who Love Bad News” var vel på mange måter det som definerte gruppen for omverdenen. Dette albumet ble nemlig nominert til Grammy, og det er jo ofte et slags kvalitetsstempel. Fra dette albumet kom singelen ”Float On”, som virkelig er en god låt. Fantastisk fengende og smått finurlig, og så synger vokalisten så bra.

Vampire Weekend – White Sky. Vampire Weekend har ingenting å gjøre med Johnny Marr (rent bortsett fra at gjengen i Vampire Weekend sikkert er glad i The Smiths, jeg liker i hvert fall å tro det). Grunnen for at Vampire Weekend er med på denne ukens liste er utgivelse av bandets andre album ”Contra”. Albumet kom 11. januar i år, og har med andre ord ikke blitt helt ”varm” i cd-spilleren enda. Likevel bør utgivelsen nevnes. Dette mest på grunn av gruppens første album ”Vampire Weekend” som sannsynligvis var et av de beste album fra året 2008. Denne utgivelsen ga bandet masse fortjent oppmerksomhet, og det har av den grunn vært store forventninger til deres andre album. Så langt kan nevnes at gruppen på mange måter fortsetter i stilen som vi allerede kjenner dem. Det er på ingen måte dumt det, for det var en stil som ga bred anerkjennelse. Vampire Weekend har selv uttalt at de er inspirert av afrikansk populærmusikk, og dette er noe man også finner igjen på låten ”White Sky”. Låten er rytmisk, enkel og humørfylt. Det er slik vi liker å kjenne Vampire Weekend.

  • Comments(2)//blogg.skrivekollektivet.com/#post486
Next »