>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

VM 2010: Kanskje skulle du... (Finale-utgaven)

FotballPosted by Stein Ove Lien Sun, July 11, 2010 14:44:49

…ta en tur over internettet mens du venter på finalen? Her er noen bud:

Luke Dempsey forutser finalen (The New Republic)

Brian Phillips forklarer hvorfor det er best for sporten om Spania vinner (Slate)

Kjetil Jakobsen om hvorfor det er greit å skifte lag etter forgodtbefinnende (Morgenbladet)

Paul Hayward om VMs nedbrytning av gamle fordommer (Guardian)

Elie Ofek om hvem som vant markedsføringskrigen (Harvard Business Review)

Martin Østergaard-Nielsen om hvem som blir den åttende VM-vinneren (Information)

Steve Almond om hva amerikanerne har lært (Salon)

Søte FIFA presser Mandela til å delta på finalen (Politiken)

Bertil Valderhaug om de som har noe å hevne (Aftenposten)

Hendrik Hertzberg om hvorfor høyrefløyen aldri kan like fotball (New Yorker)

Jonathan Stevenson om hvem som har vært best (BBC Sport)

Steve Bloomfield om hva Afrika har vunnet (Independent)

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post560

VM 2010: En alfabetisk mimrestund

FotballPosted by Stein Ove Lien Sat, July 10, 2010 17:48:02

I dag går bronsefinalen, og vi må snart si takk og hei til verdensmesterskapet. Her er noe av det vi husker best.

A- Australia: Kom til verdensmesterskapet høye på selvtillit etter å ha slått Cayman-øyene og Fiji i kvalifiseringen. Fikk stjernespilleren Cahill utvist i premieren, gamlestjernen Harry Kewell utvist i den neste, og endte sist i sin gruppe etter den tyske åpningsmassakren. Hadde et dårligere VM enn lillebror New Zealand, som tapte for Fiji i kvaliken, men nesten slo Italia.

B- Bielsa, Marcelo: Chiles argentinske trener, kjent som ideolog for offensiv fotball for latin-amerikanske lag etter den elskede Menotti-skolen i hjemlandet (Menotti, ”fotballens Sokrates” trente Argentina til VM-gull i 1978). Frisk ideologisk er han også utenfor banen; Bielsa skapte bølger da han kort før avreise opptrådde kaldt og muligens uhøflig overfor Chiles høyreorienterte president Sebastian Pinera, i klar motsetning til hans nære forhold til den avgåtte sosialist Michelle Bachelet.

C- Cacau: Brasiliansk-født angrepsspiller på det nye, tyske landslaget. En av mange poster-gutter for den vellykkede integreringspolitikken som har sørget for at tyskernes nye helter har familieaner fra Polen (Trochowski, Klose, Podolski), Spania (Gomez), Tyrkia (Özil), Tunisia (Khedira), Bosnia (Marin), Nigeria (Aogo) og Ghana (Boateng). Dessverre er han mye dårligere enn alle de andre, men han sto i veien for en klassisk kontring mot Australia, som gikk via ham og i mål.

D- Diego: Maradona, selvfølgelig. En av de få superstjernene i mesterskapet som faktisk leverte. Hadde flere ballberøringer i åpningskampen enn Argentinas motstandere til sammen, skjelte ut UEFA-direktør Platini fordi han er fransk, og viste sine spillere så mye fysisk oppmerksomhet at han dessuten så seg nødt til å understreke at han ikke er homoseksuell. Kjæresten hans er blond. Og ung. Og kvinne. Så det.

E- England: Såpeopera anført av opera-elskende italiener, en tidligere spiller i fin dress og en fyr som kalles Psycho. Deres protesjeer på gresset talte sånt som Emile Heskey, Aston Villa-spissen som har skåret fem mål på 45 kamper for klubblaget, og hele syv mål på over seksti landskamper, og Steven Gerrard, Liverpool-kapteinen som fikk kapteinsbindet på landslaget fordi han som egentlig hadde den jobben feide over kona til venstrebacken og hans reserve ble skadet. England ble som ventet straffet for at Robbie Williams fikk synge VM-sangen, og tapte for Argentina i andre runde.

F- Filosofi: Vedvarende debatt særlig i England og USA. Ikke helt mentalt friskmeldte amerikanske høyrefløysideologer som Glenn Beck festet merkelappen sosialisme til denne fremmede sporten der ballen faktisk er rund og spillerne faktisk bruker føttene, og England-legenden John Barnes ga dem rett: I et intervju påpekte Barnes at fotball er et kollektivt spill, og at hans England aldri ville oppnå suksess før de behandlet spillet som den sosialistiske sporten det er. Venstresideikonet Terry Eagleton la seg på den mer overordnede opium for folket-linjen. Vi andre bare så på.

G- Ghana: Mesterskapets afrikanske nesten-sensasjon, hvis eventyr endte i kvartfinalen, bare en hånd og et par dårlige straffespark unna historiebøkene. Introduserte verden for en rekke morsomme spillere, og ga livlige Kevin Prince Boateng anledningen til å vise at han er mer enn en utrolig kunstferdig tatovering og han som knuste VM-håpet til Michael Ballack.

H- Holland: Fikk mye kjeft for å pensjonere totalfotballen, men i morgen kan van Marwijks menn bli de første som går gjennom mesterskap og kvalifisering uten å tape en eneste kamp. De fleste sa keeperplassen ville bli et problem, at forsvaret var for svakt, at midtbanen ville slite uten Robben og at spissenes kvalitet ikke var av vant merke. Alt det er sikkert sant; og så vinner de alt de ser på, og slår ut Brasil, i tillegg. Frekt.

I- Intern kjekling: Velkjent fritidsaktivitet i den nederlandske landslagstroppen gjennom de siste tyve årene, som i år fislet ut i en bagatell om at playmakeren Wesley Sneijder og stjernespissen Robin van Persie ikke vil gi ballen til hverandre (det løste seg ved at Sneijder heller skårer alle målene selv). I år overtatt with a venegance av Frankrike, som streiket både på og utenfor banen, og ble belønnet med tidlig exit og debatt om hvorvidt det er mulig å frakjenne kaptein Patrice Evra statsborgerskapet.

J- Jabulani: Den utskjelte VM-ballen, som lurte Englands Robert Green, Spanias Iker Casillas, Brasils Julio Cesar, Hollands Stekelenburg og Danmarks Thomas Sørensen på hvert sitt mål, og alle oss andre til å frykte at mesterskapet ville bli bare sorgen etter noen katastrofalt målfattige førsterundekamper.

K- Klær: Livsnødvendighet som ble en sentral del av imagebyggingen rundt Tysklands ikoniske trener Joachim ”Jogi" Löw, som med sin lekne angrepsfotball og avslappede klesstil stod som et slags omvendt speilbilde på Brasils utskjelte lagleder, som virret rundt på sidelinjen i kledd den ene klesmessige katastrofen etter den andre helt til hans underpresterende spillere spilte seg selv ut av turneringen. Et tyvetalls unge kvinner i oransje miniskjørt på fotballkamp betalt av TV-kommentator Robbie Earles sponsorbilletter skaffet også et ølmerke nyttig ekstraoppmerksomhet tidlig i løpet.

L- Liverpool: Har ikke: Penger, selvtillit, tilstrekkelig stadionkapasitet, garanti for at stjernespillere. Har: En 29 år gammel serber rett fra belgisk toppfotball og en ny trener med legendestatus i Sveits.

M- Magi: På tross av få mål og skuffende spill av gamle storheter, har sluttspillet gitt oss noen øyeblikk av pur magi. Tenk på Simon Kjærs milimeterpresise hundremeterspasning mot Kamerun! Gio van Bronckhorsts vanvittige semifinalemål mot Uruguay! Higuains sistemål mot Sør-Korea! Den første omgangen til Brasil mot Nederland! At Mark van Bommel har klart å lage tjue frispark uten å få gult kort! Lukas Podolskis tilstedeværelse i denne verden! Det er nok å ta av, når man tenker etter.

N- Nostradapus: Paul ble verdens mest berømte blekksprut på grunn av sin evne til å forutsi hvordan Tyskland ville gjøre det. Gleden tok slutt; etter at Tyskland på Pauls nåde røk mot Spania i semifinalen, har vanndyret Rachel Maddow døpte Nostradapus omtrent like høy status i Tyskland som havfruen Ariels nemesis i Den lille havfruen, den forhatte blekkspruttinnen Ursula (i norsk versjon uforglemmelig og skremmende italesatt av Anne Grethe Preus).

O- Omen: En del oppstuss har blitt Nikes veldig godt likte VM-reklame ”Write the future” til del, men i ettertid ikke bare fordi den er enormt god. Mennesker med logisk sans og veldig mye fritid har kommet på at det har gått heller trått med stjernene som får sine prestasjoner utmeislet i Alejandro Gonzàlez Inarritus reklamefilm. Hør bare: Elfenbenskystens Didier Drogba (ett mål, ut etter gruppespillet), Italias Fabio Cannavaro (ut etter gruppespillet), Englands Wayne Rooney (ingen mål, ut i andre runde), Frankrikes Franck Ribery (ingen mål, streik), Cesc Fabregas (på Spanias benk), tennisspilleren Roger Federer (ut i kvartfinalen i Wimbledon), Brasils Ronaldinho (ikke engang med i troppen), Portugals Cristiano Ronaldo (ett mål, ut i andre runde). Den eneste som kom fra den fatale reklamefilmen med æren i behold? Skuespiller Gael Garcia Bernal. Han skulle spilt Ronaldo i filmen om hans liv hvis alt hadde gått helt annerledes. (se også S – spøkelser).

P- Penger: Verdensmesterskapet skulle i utgangspunktet være en mulighet ikke bare til å gi Afrika en fair sjanse til å hevde seg på øverste nivå – det skulle også gi klingende mynt i kassen. Det har det gjort – for FIFA. Sepp Blatters notorisk-korrupte rulleblad, abnormt høye billettpriser, manglende evne til å fylle opp stadionene og Spanias svært høye seiersbonus minner oss på at det ikke er så lett å overføre den leken til løkka, likevel.

Q- Quagliarella, Fabio: Italiensk angrepsspiller som kom innpå på slutten av Italias pinlige tap for Slovakia, skåret et vakkert mål, fikk ett avblåst for offside og holdt på å redde dagen. Sluttspillets mest innflytelsesrike spiller på Q i anemisk konkurranse.

R- Raseri: Velkjent følelse blant de fleste fotballfans, som har gått i bølger mot bevegelige mål gjennom den siste måneden. Først mot Jabulani og vuvuzelaene, deretter mot dommerne for offsidemål og tåpelige utvisninger. Til slutt ned på personnivå – mot Brasils Dunga, Uruguays uredelige angrepsspiller Suarez, blekkspruten Paul, og Sepp Blatter, da.

S- Spøkelser: Mange av de Samme & Gamle dukker opp når det står VM på menyen. Ta Tysklands Franz Beckenbauer, som terget Englands landslagssjef Fabio Cappello så kraftig at laget hans gikk helt i oppløsning og fikk tidligere lagkaptein, nå kone, barn og venstreback-skuffer John Terry til å innkalle til pressekonferanse der han, merkelig nok, uttalte seg ”som Chelsea-kaptein”. Det forklarer kanskje hvorfor han helt glemte å gjøre jobben sin for, du vet, England.

T- Trenerne: Når ditt kjære England blir most av Tyskland, av alle denne verdens land, og du likevel med et smil kan utbryte ”I dag er vi alle Jogi Löw!” en halvtime etter kampslutt, er det et bilde godt som noe på hvilken ikonisk plass den tyske treneren Joachim Löw har fått i manges fotballhjerter etter dette. Sitater stammer fra en av Kollektivets England-fans, men han snakker for nesten alle.

U- Utenriksminister: Jonas Gahr Støre, han som kan alt, gikk til VG og tenkte høyt om sammenhengen mellom fotball og politikk. Plutselig skjønte alle at det faktisk finnes ting utenriksministeren ikke halt har koll på.

V- Vuvuzela: Blåseinstrument av plast for middelklasseturister. Viktig kulturelt symbol med lang og stolt historie som går helt tilbake til, eeh, 2001.

W- Walcott, Theo: Britisk lynving som ble hjemme fordi Cappello mente Emile Heskey var en bedre idè. Deler skjebne med Del Piero og Totti for Italia, Ronaldinho og Adriano for Brasil, Zanetti og Cambiasso for Argentina, Raùl for Spania og Rio Ferdinand og Michael Owen for England, som heller ikke fikk reise. David Beckham, Zinedine Zidane, Michael Ballack og Ledley King var på plass, uten synlig grunn.

X- Xavi: Briljant spansk midtbaneanker, elsket av fans så vel som journalister på grunn av sin forbokstav (h/t: Guardian).

Y- Yndigt land, Der er et: Dansk nasjonalmelodi. I dette mesterskapet kunne ”yndigt” med fordel byttes ut med ”ynkeligt”. Danmark kom ikke videre fra gruppespillet, og frosset selv gamle venners hjerter.

Z- Zuma, Jacob: Den sør-afrikanske presidenten, som antageligvis har hatt en bra måned. Det er ikke hvert år sjefen for korrupsjonsherjede ANC kan tilbringe så mye tid i visshet om at alle anklagene med letthet kan rettes mot sidemannen i stedet.

Æ- Æreløs: Det engelske landslaget. Fabio Cappello. Roland Domenech. Det franske landslaget. Nicolas Sarkozy. Marcello Lippi. Det italienske landslaget. Dunga. Det brasilianske landslaget. Mick Jagger. Sepp Blatter.

Ø- Ørkenvandring: Det er fire år til neste gang. Tippeligaen leger ikke sårene.

Å- Åpenbaring: Den lille og unnselige midtbanedynamoen Mesut Özil introduserte verden for det som skulle komme i åpningskampen mot Australia. Lille Özil var overalt, og avgjorde den noe mer haltende sistekampen mot Ghana med et fabelaktig distanseskudd, som ellers var en mangelvare hele mesterskapet igjennom. Så forsvant han litt, fordi Khedira, Schweinsteiger, Podolski og Müller fant sin rytme, men Özil var hjertet i den beste midtbanefemmeren i hele VM.

  • Comments(1)//blogg.skrivekollektivet.com/#post559

VM 2010: Argentinas nye skjorteløse

FotballPosted by Stein Ove Lien Sun, July 04, 2010 14:43:00
Skribenten er åpen for all mulig kritikk etter å ha prioritert en Meryl Streep-film om matlaging foran muligheten for å endelig få et skikkelig begrep om nøyaktig hvor svak Fernando Torres er akkurat nå. Det er tross alt snart over. Jeg skjønner at det er uansvarlig.Til gjengjeld slipper jeg å undervurdere Spania, som godt kan slå fantastiske Tyskland uten den 20-årige drømmeskaperen Thomas Müller, og med favorittstempelet over seg for første gang. Det blir helt fantastisk.

For et mesterskap til slutt har blitt! Dagen etter Argentinas pinefullle exit snakker halvparten om hvor bra Tyskland er. Den andre halvparten mumler om de som ikke har levert; om at Bundesliga-floppen Miro Klose uansett hva som videre skjer kan reise hjem vel vitende om at han har utspilt og utskåret dem alle sammen: Torres (ingen mål), Drogba (ett mål), Ronaldo (ett mål), Kaka (en utvisning, ett mål), Rooney og Ribery (absolutt ingenting), Pirlo (tretti minutter) og selvfølgelig Messi, som altså også ble sendt hjem uten mål. Klose har fire mål, like mange som Spanias Villa, og like mange som skåret i den hjemlige serien totalt denne sesongen. Det viser flyten til laget han spiller på, og det viser bedre enn noe at postulatet om at Podolski og Klose blir som nye hver gang det står mesterskap for døren holder fortsatt. I går tok Jogi Löws unge løver skjeen i egne hender og spilte skjorten av Diego Maradonas Argentina*, og stoppet ikke før Klose, Müller og midtstopper Friedrich (!) hadde laget fire mål for tredje gang i mesterskapet. La det være sagt at ikke alle er imponerte og at det fortsatt er sitt å si om Tysklands evne til å holde fast i initiativet, men la det også bare være: Tyskland cruiser videre med uovertruffen selvtillit og strålende prestasjoner, og er favoritter til å vinne hele greien.

Det var jo egentlig Brasil som skulle være det, men etter èn time med fantasifotball og tidlig ledelse mot Nederland fredag, stoppet flyten like fort som den kom. Når den knøttlille hollandske virtuos Wesley Sneijder fikk skåre mål med hodet, er det ikke mye man kan gjøre for å forsvare sin egen innsats. Nederland er i semifinale, der Uruguay venter. Forvent at alle er klare til å hate på Diego Forlan og vennene hans, nå, på grunn av måten laget slo ut Ghana i den klassiske kvartfinalen senere samme dag. Ajax-spissen Suarez ofret sin egen ære, spilletid i semifinalen og kanskje muligheten til å vinne gullstøvelen da han hev lankene i været og stoppet Ghanas sikre avansement på målstreken på overtiden av overtiden av spilleforlengningen, og Uruguay vant den påfølgende straffekonkurransen. En stygg måte å gjøre det på, javel, og kan hende en midlertidig suspensjon av hvordan fotball bør være. Men også på et vis en fair slutt for begge - Ghana vil aldri bli glemt, og det vil regne gullstøv over heroismen og urettferdigheten deres når historien skal skrives. Uruguay, som på mange vis er bedre enn Ghana, får muligheten og plikten til å både spille av seg antipatien og gjenoppretten troen ved å levere en riktig genistrek mot Nederland.

Scenen er satt for semifinalene. Ingen flere Meryl-Streep-avstikkere, nå.

* Skjorteløs er ellers et ladet begrep å bruke om akkurat Argentina, og bli ofte knyttet til det eneste ikonet i landet som kommer i nærheten av Maradona, Evita Peron. Begrepet skjorteløs, descamisado, ble brukt som nedesettende term på fattige arbeidere som bedrev manuelt arbeid, og derfor ofte gikk uten skjorte fordi arbeidet var fysisk krevende. I vår moderne, nyliberale verden forbindes begrepet gjerne med tenårings-varulver.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post556

Eclipse: Look, it's the Fight'n'Bite Hit-Squad!

Film & TvPosted by Stein Ove Lien Fri, July 02, 2010 13:07:24

In The Twilight Saga: Eclipse, the soulless vampire and the shirtless werewolf team up to take them evil-doers down.

Last time we left Forks, Washington, a small town with more vegetation than you will ever see, the most famous dead man since Michael Jackson had just proposed to a woman who is roughly 90 years his junior. That man is Edward Cullen, a lean, mean Shakespeare-qouting machine with all the liveliness of someone who just celebrated his 100th birthday. Coincidentially, Edward did; he’s a healthy 109 years old, but that hasn’t stopped him from hitting on the the new sweet sixteen of Forks, Bella Swan, by hitting a car. It’s akward, as is everything in this universe. In this third installment of Stephenie Meyer’s insanely popular book series, we follow the young one and the very old one as they struggle with the same things they struggled with last time. Also, there is Jacob Black (whose birth name, contrary to popular belief, does not actually include neither “Team” nor “FTW”, I’m told) the sympathetic youngster who morphed from long-haired, good-natured gay best friend into hot-blooded, quick-witted macho man in the course of the last movie, New Moon. In that very long and ill-paced movie Mr. Black discovered that he is a werewolf, which led to dreary, heavy-handed soul-searching on beaches and jumping from cliffs, and, famously, to a lot of un-dressing of upper bodies. After Cullens modest proposal Jacob and Bella has stopped the talking and upped the non-talking, until loveable Father of Bella, Charlie, insists that she needs to spend more time with other people than the aforementioned thespian from another century. Then action starts.

For more bantering and a glimpse of backstory, check out the New Moon review here.

Eclipse essentially follows every plotline from the former movies, and adds a hell of a lot of fighting: You are excused if you remember zero of the reason why Bella still is being haunted by the redheaded she-pire Victoria, because neither do I. I think has got beef with our heroine because Edward killed her lover at the end of the first film. Still alive and kicking too, is the strange tribal fight between Edwards vampires and Jakes werewolves, based on some semi-religious old culture clash involving quite a lot of bad feelings. And let’s not forget the Volturi’s, my dear! They, being the upper class watchdogs of the vampire world, are back on track, committed to checking out whether the Cullen clan has sinned against the unwritten rules of vampire etiquette by being friendly to a human being (mostly Bella) without subsequently sucking all of the blood out of her. All this is further elaborated upon in Eclipse, plus a few, new plot twists. Most notably, Seattle has seen a rapid increase in street violence and murder, which we know are due to the unexpected rise of a new class of rookie vampires, egged on by Victoria. This unruly bunch of blood-sucking newbies is, we are told by boring, very scary Cullen brother Jasper (who looks younger than Edward, but has outlived him by a margin of hundreds of years), has not yet learned to tame the bloodlust, and is therefore a giant threat to Bella and the rest of the gang. Stupid set up notwithstanding, this opens up some interesting plot possibilities, as it involves the one thing that the soulless vampire and the shirtless werewolf agrees on; the importance of Bella being safe. In vintage unconvincing manner, the two fighting clans, with backing from elder statesmen and longtime hatemongers Sam (W) and Carlisle (V), set up truce for the sole purpose of saving one person whose not even part of the conflict in any meaningful way. Jake, fresh off from declaring his love for Bella for the 27th time, and Edward, fresh off trying to con said girl into marrying yet again, team up to bring that band of wacko vampire-emos down! Yeah!

We’ll leave the rest up to you to find out.

I find Eclipse to be a far better movie than New Moon in surprisingly many ways. In my review of the former, I said New Moon was “great fun”. After seeing the next chapter, I know realize it really wasn’t, it was just entertainingly grandiose. Eclipse on its part has done wise moves on most of the more horrendous choice from the last outing, including stepping up the speed considerably. That suits the more action-packed plot fine, as it creates room for the formerly dreaded emotional sit-downs to be something else than too long sleeping pills between the extensive fight scenes. As the one out of maybe three guys who have seen Eclipse on the opening day, I am still not sold on the fighting sequences. The CGI effects are cool but showy and the energy is well built up, but I still can’t get my head around what is happening. Can these soulless things die? Do the wolfpack (that’s Jacob and a dozen other sparsely clad teenagers when shifted into all-out werewolf-mode) do more harm than good? And why, why is it that every vampire-like creature in Edward Cullens way seems to evaporate and die simply by being shoved gently away? Young Cullen himself needs some heavy beating to go down, but the rookies hit the ground and die in an instant, almost every time. Damned thing, that rigged game.

But rest assured, you uneased fan of horrible acting and mental vacations, not everything has changed. This is still reliably Twilighty, my friend. Lautner, now ready to take a commanding role on screen, does so by out-Pattinsoning Robert Pattinson almost from the start. In New Moon, especially Pattinson’s acting was mind numbingly bad. It still is, but with Lautner at center stage, it’s no longer “special”, since they are both there to provide the badness. And boy, they do. This is layed out in deliciously, probably unconsciously funny detail in a short scene in which Kristen Stewart’s Bella smacks Lautner’s Jacob over his forehead after an event thou shalt be spared for. Reaction? Miss Swan’s hand is literally broken, evidently because He Who Has No Shirt is so strong that trying to harm him has the same effect as to try to break a plank with your bare hands. The clever irony is all to fitting to overlook, of course (you could arrange the words “fit” and “look” in a slightly different way to create yet another, wholly valid segue into finally understanding why troves of 11 year olds and gay men keep coming to these events, but never mind): What a wooden performance. Hah!

Save for all the insulting lack of real acting, there’s no reason at all not to enjoy this one. It’s a pre-packaged thrill for me, you and everyone you know, so long as everyone you know are female and very young. Or if they simply like looking at pretty people, listening to cool musical brands lending their credibility to a pleasurable detail, or want some of that kicking or biting with their popcorn. Then we all go our merry way, and forget all about it. Time well spent, indeed, but now let’s get down to business and solve some real problems, shall we? Oh, wait.

OK. I finally get it. Team Edward vs Team Jacob is shaping up to be the defining either-you-are-with-us-or-you-are-against-us-question of this summer, troubling everyone from likely Supreme Court judges to the everyone you know-crowd. And it’s even woven in to the film’s actual plot with elegance and ease, with that already oft-quoted, double-edged “Let’s face it – I’m hotter than you”-pun! Then let’s just agree: Edward Cullen is whiny, pale and boring. I’m with Wolfie.


Now I plan to re-join real life.

______________________________

MOVIE OF NOTE:

The Twilight Saga: Eclipse premiered June 30

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post555

VM 2010: Hva skal de gjøre nå?

FotballPosted by Stein Ove Lien Fri, June 25, 2010 12:14:33

Når jeg tenker etter er det en del ting jeg gjerne skulle sett ugjort fra vårt broderfolk i Danmark:
Dansk Folkepartis "Gi’ os Danmark tilbage!"-kampanje.
Anders Fogh "Bush har en forfriskende demokratidagsorden" Rasmussen.
Tsunamisangen med Mads Mikkelsen.
Og verdensmesterskapet i fotball i 2010.

Mitt fotballmessige interessefelt har alltid vært tungt preget av engelsk fotball. Der passer mitt mangeårige, ekstremt dype og intense kjærlighetsforhold til dansk fotball dårlig inn, for den generasjonen danske fotballspillere jeg forelsket meg i har ofte gjort det slett på engelsk jord; som Jon Dahl Tomasson i Newcastle, Per Krøldrup i Everton, Dennis Rommedahl i Charlton, Niclas Jensen i Manchester City, Stig Tøfting i Bolton, eller Jesper Grønkjær, Bjarne Goldbæk og –gud forby- Den Brian Laudrup i Chelsea. Dansk fotball har alltid slektet mer på den italienske, og kanskje særlig den nederlandske. Det er ikke tilfeldig at Tomasson, Rommedahl, Grønkjær, to blad Laudrup, Jan Heintze og Kenneth Perez spilte noe av sin beste fotball i de nederlandske storbyer, mens Krøldrup, Christian Poulsen, Martin Jørgensen, Martin Laursen, Thomas Helveg skaptesine fornemste overskrifter i Italia. Det passet simpelthen for godt til den danske måten å spille på, helt tilbake til de dager da Preben Elkjær banket Danmark inn på fotball kartet i 1986, over den uventede EM-seieren i 1992 og frem til eventyret i Frankrike i 1998. Den gangen, i 1998, utspilte Danmark de tidlige mesterskapskjæledeggene Nigeria i andre runde, i en kamp hvor selv Ebbe Sand skåret et hjertevarmende flott mål. Det ble tap for den senere tapende finalist Brasil i en jevn, vilt underholdende 3-2-kamp i kvartfinalen, men jeg var fullstendig solgt. Den flytende, tekniske fotballen var lett gjenkjennelig også ved verdensmesterskapet fire år senere, der Dahl Tomassons nydelige 2-0 mål mot de regjerende mestrene Frankrike i gruppespillet innkapslet alt som gjorde det danske landslaget plent umulig å mislike. Angrepet startet hos Thomas Gravesen (ett av de klare unntakene i regelen om tvilsomme Premier League-prestasjoner), en unnselig, hardtarbeidende midtbanespiller med affinitet for å skyte enhver pasning heller enn å trille den til mottakeren. Så også her, hvor hans mesterstykke av en pasning finner den alltid bevegelige Grønkjær på kanten, som bryter ballbanen og sender ballen langs bakken horisontalt inn bak de franske forsvarerne til Dahl Tomasson, som enkelt kan plassere ballen i det hjørnet ballen kom fra.

Det var et lite stykke fotballkunst, og noe Danmark aldri senere har kunnet leve opp til igjen (Danmark tapte sekstendelsfinalen mot England etter en ukarakteristisk blek opptreden). Men det vibrante vingspillet og den høye presisjonen i pasningsspillet var et så altfor typisk eksempel på hvordan Danmark kunne spille når de ville. Grønkjær, Jørgensen, Rommedahl og senere tilskudd som Perez og Peter Løvenkrands har alltid, hjulpet av kompetente pasningsspillere som Gravesen, Laudrupene og Tomasson, levert en form for totalfotball som har virket uimotståelig, nesten ufattbar for oss som er vokst opp med Norge som fotballmessig kjæledegge og inspirasjon. Det er ikke unaturlig at danskene ofte snakker stygt om norsk fotball – teoretisk og praktisk spilte de to nasjonene i begges topp-år fotball som om kom de fra forskjellige planeter, ikke kun en liten båttur unna. Sånn er det dessverre ikke nødvendigvis lenger.

2010-utgaven av det danske fotball-landslaget lignet riktignok ganske på fordums tider – isolerer man de seks mest rutinerte spillerne i troppen, alle hvis navn er nevnt flere ganger allerede, får man til sammen nesten seks hundre -600!- landslagsopptredener bare der. Men frykten var der allerede tidlig. For samme hvor moro det kan være å samle den gamle gjengen for et siste hurra, er det ikke sikkert den forrige formelen tåler å få en omdreining til – tenk på David Petraeus’ Irak-strategi Afghanistan-style, Whitney Houstons comeback-turnè eller John McCains presidentvalgkamp. Det ble slik denne gangen, også. Som med det patetiske danske laget som sto på ruinene av EM-triumfatorene fra ’92 ved europamesterskapet i 1996, hadde Danmark ingenting å stille opp med i år. I åpningskampen mot et urytmisk Nederland ble flyten forpurret av et unødvendig selvmål av Simon Poulsen og/eller Daniel Agger, og de rød-hvite klarte aldri å ta seg inn igjen. Et lite prov på gammel storhet (her må dessverre gammel tillegges langt større vekt enn storhet) kom riktignok til syne i den fine opphentningen av Kamerun i andre spillerunde, der Dennis Rommedahl skar inn fra kanten som i velmaktsdagene og sikret en kjærkommen seier. Men da det gjaldt, mot Japan i går kveld, ble de aldrende balltrillerne avkledd til skinnet gjennom hele kampen. Thomas Sørensen, målvokteren som har imponert for Stoke denne sesongen, gjorde flere merkelige feil, og lot flotte japanske frispark slippe forbi seg. Forover bommet Jon Dahl Tomasson på alt som rørte seg, og Poulsen og Kahlenberg rørte seg ikke nok til å bomme, engang. Jørgensen ble hevet av banen etter en halvtime. Det var et trist skue. Da den aldrende spydspiss til sist fikk sjansen fra ellevemeteren etter en billig straffesparksituasjon, plasserte han ballen løst midt i mål, og en strekk på den korte passasjen mellom krittmerket og streken hindret ham nesten i å dytte ballen over streken på returen. Japan svarte med festspill og finesser, og deres 3-1-seier var aldri truet.

Hva skjer nå? Landslagssjef Morten Olsen har sittet i ti år, og få tror han tar en tørn til. Grønkjær og Jørgensen takket sporenstreks for seg, selv om Tomasson, Sørensen og Rommedahl fortsatt vil takke ja til flere landskamper hvis de blir spurt. Danmark er ikke en like dyp krise som Italia, selv om mye må skje. Mot slutningen av Gasolins berømte rockhymne Hva’ gør vi nu, lille du? tar nasjonalikonet Kim Larsens tekstkarakter skjeen i den annen hånd og går rett til ministeren for å kreve svar og endring, med beskjed om at det hele er ved at gå fullstændig agurk”. Frankrike har valgt en lignende løsning. Det er neppe Danmarks vei frem. Regjeringen kan ikke løse krisen, og kulturminister Per Stig Møller har kun bidratt med floskler om at ballen er rund, og meldte fra Sør-Afrika forrige uke at ”her er den måske endda mere rund end den plejer”. Partiet hans har de dårligste meningsmålinger på ti år. Kort tid etter løftet de Konservative seg, og Danmark strakte seg mot gamle høyder på gressplenen. Det kommer ikke til å skje denne gangen. Danmark trenger ingen pause. Danmark trenger et generasjonsskifte - og et regjeringsskifte.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post551

VM 2010: Normalstillstand

FotballPosted by Stein Ove Lien Thu, June 24, 2010 19:52:09

Jeg vedgår at jeg har dårlig samvittighet: I all viraken rundt Englands og Frankrikes hanglende innsatser, har vi helt glemt å le av Italia.

I gårsdagens tidligkamp klarte England endelig å karre seg forbi mastodonten Algerie og gå videre til 16-delsfinalen etter en smal, men oppløftende 1-0 seier over nesten like historisk prestisjefulle Slovenia. Det er i prinsippet en del bra ting å si om måten Fabio Cappellos underpresterende mannskap oppførte seg på i går, men mye av det kan lett høres hysterisk ut når man husker på hvilken legendarisk semmer innsats de stolte løver har levert tidligere i mesterskapet. Likevel; i store deler av kampen spilte England omtrent slik vi håpet at England skulle spille - vi hadde bare håpet at dette var slik det skulle se ut lenge før siste kamp, slik at tiden til ytterligere forbedring var lenger enn den til slutt ble. Det er enda altfor tidlig å friskmelde stjernespiss Wayne Rooney, som ikke er i nærheten av storheten han viste da han var i flytsonen for Manchester United på vårparten. De triste, nesten uvirkelige fakta er at det er lenge -virkelig, virkelig lenge- siden Rooney bidro med mål eller målgivende for sitt lag i et mesterskap. Guardians kunnskapsrike skarptunge Kevin Richardson påpekte at han fortsatt skaper sjanser på den mest indirekte måten, ved å tiltrekke seg og oppmerksomhet og skape rom for andre spillere, men understreket også at det er en jobb man tidligere har satt av til Emile Heskey. England trenger at Rooney kommer ut av sin egen Heskey-dvale. Ved siden av ham var Jermaine Defoe akkurat så livlig som Heskey ikke har vært, og den flinke, tidligere Newcastle-vingen James Milner laget nok trøbbel for de slovenske forsvarerne til å banke en slags følelse av trygghet inn i et ellers ujevnt England. Det trengs, og det passet sikkert Cappello godt at ingenting-her-men-i-hvertfall-på-Chelsea-kaptein John Terry leverte en av sine sterkere innsatser på banen etter hans merkelige, dysfunksjonelle pressestunt forut for oppgjøret. En hel dag uten nye spørsmålstegn er bedre for England enn noe annet.

Med seg til neste runde får England som ventet USA, som slet umåtelig lenge med Algerie, og derfor kunne innbille Slovenia at de var videre når fløyten gikk i deres kamp. Men helt i overtiden dukket selvsagt Landon Donovan, USAs eneste egentlige klassespiller opp, og sendte Slovenia ut. Det var, tror vi, fortjent, fordi amerikanerne igjen hadde fått et vinnermål avblåst på mistenkelig vis, og fordi USA har vært gruppens jevnest presterende lag. Fra kabelfjernsynets aller fineste skjulte skatt, MSNBCs umistelige Rachel Maddow Show, kunne man således se over èn person (to, for å være nøyaktig) juble - og da er ikke målscoreren selv inkludert. USA ligger stadig bedre an til å gjøre ære på skribentens frynsete tips om at de tar seg til semifinalen, ettersom de med kyndighet bør klare å ta av for Ghana i neste runde.

Ghana går den veien sammen med Tyskland, selv om de tapte for flinke, entusiastiske men ikke helt bekymringsfrie tyskere i Johannesburg i går kveld. Savnet av store, i blant klønete, men alltid farlige Miroslav Klose var svært merkbart, og peker mot hvor sårbare Joachim Löws lag er når nøkkelspillere er ute. Erstatteren Cacau var grinete og ineffektiv, men enda mer fortellende var det kanskje at selv en slik slett innsats ikke åpnet muligheten for at tredjevalg Mario Gomez fikk noe innhopp. Kloses manglende evne til å levere varene på klubblaget Bayern München synes å være visket vekk så snart han kan kobles sammen med Lukas Podolski på landslaget, men uten Klose ble også Podolskis eventyr mindre interessante. Men det finnes nok av talent i laget, i går best fremvist ved lille, briljante Mesut Özil, til at nesterundemotstander England har sitt å bekymre seg for. Defensivt lugger det noe for tyskerne, men de bør gå til møtet med erkerivalen med et viktig psykologisk overtak. Det er vanskelig å se for seg at England har spilt på seg nok selvtillit til at de tør å gå ut og styre den kampen, og der ligger nøkkelen til fortsatt tysk suksess. I tillegg er altså denne Klose igjen på banen neste gang. Det bør varme Joachim Löws hjerte enda bedre enn det snasne silkesjerfet den tyske landslagstreneren hadde surret rundt halsen i kjølige Sør-Afrika i går kveld. Klesmessig har den fascinerende Löw byttet ut sine regulære bomullsskjorter med en litt stivere, mer eksklusiv variant i går. La oss håpe det bærer bud om at Tyskland er klare for fest.

Samme hvor festlig han får det over helgen, kan Jogi likevel neppe overgå den gleden mange av oss følte da stakkars, lille Italia forsvant ut av mesterskapet i ettermiddag, etter å ha tapt 3-1 for et ordinært men overraskende offensivt Slovakia. Slovakia er ingen fotballstorhet. Det er Italia. Likevel var det kun rett og rimelig at moroa stoppet for Marcello Lippi (i enorm, selvsikkert knallrød boblejakke med nasjonens navn i gullskrift) allerede nå. Laget hans har vært nøyaktig så anemisk, sutrete og uinspirert som Italia kan være på sitt verste, og egentlig aldri like, vel, kontrollert og nyttemaksimerende som de er når de er på sitt bes…når de får mest ut av spillestilen. Pensjonistrekken av Cannavaro, Gattuso (på banen), Buffon og Pirlo (på benken) var talende bilder på den slunkne stoltheten som en gang var. Det skal godt gjøres å finne noen som gråter over at Italia er ute. Å finne folk som ligger sammenkrøllet i krampelatter over at New Zealand havnet foran dem på gruppespillstabellen, er neppe like vrient. Det ble ikke videre spill på dem heller, men i motsetning til Italia tapte de ingen kamper, etter en uinteressant 0-0-kamp mot Paraguay. Sistnevnte møter antakeligvis vinneren av Danmark-Japan som spilles i kveld, mens Slovakia må gjøre et enda mer substansielt mirakel mot Nederland i neste runde.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post550
Next »