>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Et 'Randslide' og dets konsekvenser

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, May 23, 2010 23:56:20

Da jeg skrev om tea party-bevegelsens stadig strammere grep om det republikanske partiet for noen uker siden, trakk jeg fram libertarianeren Rand Paul fra Kentucky som en sannsynlig kandidat til å bli den første senatoren løftet fram av disse aktivistenes stemmer. Den gang etterlot jeg et inntrykk av at det vanskeligste hinderet fort kunne bli å vinne den republikanske nominasjonen. De første dagene etter tirsdagens nominasjonsvalg gjør det nødvendig med en nyansering.

Rand Paul vant den republikanske nominasjonen overveldende, med 24 prosents klaring til establishmentfavoritten Trey Grayson. Så drøyet han heller ikke et sekund med å erklære seieren som “et signal fra tea party-bevegelsen”. Det må ha smertet de rene og ranke i partiets establishment, som selv om de er meget konservative, har en annen forståelse av hva som er politisk oppnåelig enn aktivistene. I tillegg var størrelsen på Pauls seier et slag i ansiktene deres, og kanskje særlig senator Mitch McConnell, mindretallsleder i Senatet og en nesten mytisk skikkelse i Kentucky, som hadde lagt mye prestisje inn i å få nominert Grayson. McConnell og hans krets har ingenting imot tea party-bevegelsen, og de trekker villig på den når sjanser byr seg, men de følte at kunne være mulig å engasjere disse aktivistene uten å velge en så ytterligående kandidat som Rand Paul. De tok feil. Velgerne ville ikke ha den som partiledelsen hadde håndplukket for dem.

Paul er etter mitt syn favoritt til å vinne senatssetet i november, men det fordrer at partiet ganske raskt klarer å strømlinjeformet. Libertarianismen kan være en underholdende intellektuell tankelek, men den er så radikal og konsekvent at den uvergelig vil kollapse i første møtet med virkeligheten, enn si velgere. Nettopp det er akkurat nå Rand Pauls problem. For mange velgere som ikke deltok i republikanernes nominasjonsvalg, men som Paul er avhengig av å vinne i november, kan onsdagens kandidatintervjuer på NPR og The Rachel Maddow Show ha vært det første de hørte fra ham. Det lover ikke godt.

Begge steder fikk Paul spørsmål om sitt syn på borgerrettighetsloven Civil Rights Act fra 1964, som blant annet forbød segregering av offentlige institusjoner og private virksomheter. Problemet var at Paul ikke ville svare. For å unngå å bli stemplet som rasist understreket han gang på gang at han avskyr all rasisme, og at han er motstander av all diskriminering i offentlige institusjoner. Men det sier seg selv at et slikt svar etterlater et stort gapende hull. Hva med bedriftsledere som ville fortsette å diskrimere, ville Maddow vite. Burde de få lov til det? Den samme regla fra Paul. Det må ha vært ubehagelig for Paul å blitt utfordret så direkte på sin ideologi, men det var nødvendig.

Rand Paul er ikke rasist; han er markedsfundamentalist til et punkt hvor private bedriftseieres rett til å fatte en business-beslutning om diskriminering overtrumfer storsamfunnets ønske om å forby det. Slik jeg forstår Paul (“I abhor racism, and I think it’s a bad business decision (…)”) mener han at det er feil av staten å gå inn å pålegge virksomheter å slutte å diskriminere. Dette er i hans øyne noe konsumentene kan ta seg av, gjennom protester, boikottaksjoner, uten statlig innblanding. Det høres tilforlatelig ut, bortsett fra at det overhodet ikke stemmer med historien fra 1960-tallet. Rasebarrierene i USA hadde aldri blir bygget ned så raskt om det ikke hadde vært for Civil Rights Act. Det er en sannhet som libertarianismens renhet, som Rand Paul forsvarte helt til han forstod at det var politisk selvmord, ikke er istand til å ta inn over seg.

Du vet at en politisk kampanje er gått av skinnene når en nyvalgt kandidat må sende ut en pressemelding for å presisere at han ikke ønsker å reversere Civil Rights Act, og når det innebærer en flip-flop at han til slutt sier seg enig i statens rett til å forby diskriminering også i private virksomheter. Episoden har selvsagt også gitt demokratene blod på tann. Jack Conway gikk seirende ut av et jevnt demokratisk primærvalg, men fikk med dette en umiddelbar sjanse til å samle partiet i fordømmelse av Rand Paul, og etablere noe av den kritikken demokratene tror kan gi dem en vinnersjanse i november; at Rand Pauls verdier er i utakt med Kentucky. De henviser gjerne til at Dan Mongiardo (D) nesten nektet senator Jim Bunning (R) gjenvalg i 2004, og bygger årets kampanje på å appellere til uavhengige velgere om å avvise Pauls ekstremisme. Og det kan være en åpning her. Så lenge Paul la fram sine synspunkter på økonomisk politikk – som er plenty ytterliggående nok – var alt lutter glede i tea party-bevegelsen, og hans outsider-populisme hadde betydelig tiltrekningskraft også utenfor deres rekker. Men i det øyeblikk han trådte over streken, og tok med seg sin libertarianisme inn i en diskusjon om borgerrettigheter, risikerte han samtidig at alt han sier heretter, kan tolkes inn i et ekstremist-perspektiv. Rand Paul mistet simpelthen grepet om sitt offentlige image helt fra starten av.

Derfor kan demokratene vinne i Kentucky i november.


  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post534

Tea party-bevegelsens første senator?

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, May 09, 2010 23:58:48

For noen måneder skrev Mark Leibowitz i New York Times om delstatspolitikeren Marco Rubios utfordring av guvernør Charlie Crist om senatsnominasjonen i Florida. Overskriften var The First Senator From the Tea Party? Spørsmålstegnet var velvalgt, av flere grunner. Jeg holder fortsatt Rubio som favoritt til å bli Floridas neste senator, men nettopp det at den bastante støtten fra budsjetthaukene og statsskeptikerne i tea party-bevegelsen har i mellomtiden sørget for å fordrive Crist fra partiet. At han nå istedet stiller som uavhengig kandidat, kan komplisere Rubios vei til valgseier. Men det er også en annen grunn til at spørsmålstegnet var på sin plass. Etter at Leibowitz skrev sin artikkel har det dukket opp minst to andre kandidater, med tydelig forbindelse til tea party-bevegelsen, som har like gode sjanser eller bedre sjanser til å bli valgt i november som Rubio.

Den ene er Rand Paul, sønn av det inspirerende libertarianske håpet i den republikanske presidentnominasjonen i 2008, kongressrepresentanten Ron Paul. Selv om faren er fra Texas stiller sønnen til senatsvalg i Kentucky, hvor han en knapp uke før det republikanske nominasjonsvalget leder over establishmentfavoritten, delstatspolitiker Trey Grayson. Demokratene peker på at de kom meget nær å danke ut avtroppende senator Jim Bunning i 2004, og mener de har en fair sjanse til å vinne, særlig dersom Paul blir den republikanske kandidaten. Alle meningsmålinger, både på republikansk og demokratisk side, er imidlertid nokså jevne, og jeg frykter at det i demokratenes forestilling ligger mer håp enn realitet. Først og fremst frykter jeg at demokratene undervurderer hvordan tea party-bevegelsens krav, som kanskje ikke støtter av så mange velgere, likevel kan overlappe med en generell misnøye med det politiske establishment, som en outsider som Rand Paul kan tjene på. I en situasjon hvor outsiderstatus kan være en fordel, er det ikke sikkert at det taler imot Paul at han er en yndling blant tea party-aktivistene. At Trey Grayson i tillegg har fått uttalt støtte fra tidligere visepresident Dick Cheney, en representant for Bush-administrasjon, som i mange tea party-folks innkapsler det absolutte sviket mot det republikanske løftet om økonomisk måtehold og en mindre stat, er således et potensielt handikap. Kentucky er dessuten en stat som tradisjonelt velger republikansk. Hadde du spurt meg tidlig i 2009 om en person som Rand Paul, med sitt libertarianske tilsnitt, kunne vunnet et valg i Kentucky, ville jeg svart nei. Men med den radikaliseringen som foregår på grasrota nå, er Paul en like god kandidat som Marco Rubio til å bli tea party-bevegelsens første senator, iallfall hvis han klarer å vinne den republikanske nominasjonen.

Men aller best sjanse har den som til slutt ender opp som den republikanske senatskandidaten i Utah. Tea party-aktivistene i Florida vil utvilsomt hevde at det å rydde feltet for Rubio i Florida ved å drive ut Charlie Crist, var bevegelsens første politiske skalp, men det som skjedde i Utah på lørdag var likevel kanskje viktigere. Ikke bare ble den sittende republikanske senator Bob Bennett nektet renominasjon; han ble faktisk bare nummer tre i avstemningen, og får dermed ikke engang mulighet til å delta i primærvalget i juni, som skal velge den endelige kandidaten. Det er viktig å understreke at valget foregikk på Utah-republikanernes landsmøte, en forsamling partiaktivister som er langt mer konservativ enn den jevne deltager i et republikansk primærvalg, men utfallet er likevel oppsiktsvekkende, fordi det forsterker inntrykker av insider-statusen som et politisk handikap. I nesten hvilken som helst annen stat ville det være absurd å kalle Bob Bennett moderat, men har var iallfall åpenbart ikke konservativ nok for den republikanske grasrota. Han er en av mindretallsleder Mitch McConnells (R-Kentucky, som for øvrig støtter Grayson i hjemstatens nominasjonsvalg) nærmeste allierte, og kjent som en potensiell brobygger mellom partiene. Men du må helt tilbake til høsten 2008 for å finne den avstemningen da Bennett i følge republikanske aktivister avslørte seg som uverdig betegnelsen konservativ. Han fulgte partilinja og stemte for president George W. Bushs krisepakke for bankene, og tidligere hadde han begått den synd å samarbeide med demokraten Ron Wyden fra Oregon om et helsereformforslag som forutsigbart nok ble angrepet av antiskatte-organisasjonen Club for Growth som 'en statlig overtagelse av helsevesenet'. Som tilfellet ser ut til å være med establishment-favoritten Trey Grayson i Kentucky, virket Bennetts bønn om at landsmøte ikke måtte bytte bort hans resultater og ansiennitet i Senatet med en nykommer, til å slå tilbake på ham selv. Det har vært rapporter om koordinert stemmegivning for å sikre at Bob Bennett ikke fikk nok stemmer til å framføre det samme budskapet til en antatt mer lydhør velgermasse i primærvalget. Erfaringen og statusen motarbeidet ham.

Både Mike Lee og Tim Bridgewater, som gikk videre til primærvalget etter å ha slått ut Bennett i andre valgomgang, ble hjulpet fram av en kombinasjon av tea party-aktivister og mer pengesterke aktører som Club for Growth. Selv om vi må ta høyde for at Utahs modell med landsmøtevalg gjorde det lettere å organisere et kupp, er det vanskelig å komme utenom Utah som et slags organisatorisk gjennombrudd for tea party-fløyen i det republikanske partiet. Det er et faresignal for en rekke senatorer som under normale omstendigheter burde regnes som plenty konservative til å unngå en primærvalgutfordrer, men bare frykten for en utfordrer har allerede sørget for å disiplinert partiet i tea party-retning. Iowa-senator Chuck Grassley hoppet (dersom han hadde til hensikt å lage en avtale) av helsereformforhandlingene ifjor sommer etter å ha blitt konfrontert med grasrot-raseriet, og John McCains tea party-lojale utfordrer i Arizona har sørget for å presse den tidligere presidentkandidaten så langt til høyre at han ikke lenger engang vil vedstå seg varemerket som en av den som stundom utfordret partilinja. Det er også et åpent spørsmål hva det republikanske klimaskiftet gjør med konservative pragmatikere som Utahs Orrin Hatch og South Carolinas Lindsey Graham. Hatch har samarbeidet med demokrater tidligere, og Graham har vært involvert i forhandlinger om klimalovgivning, i tillegg til at han stemte for å godkjenne Sonia Sotomayor som høyesterettsdommer. Det er ikke det er særlig mer som skal til.

Som jeg var inne på for noen måneder siden, er det ikke slik at republikanerne er alene om å ha interne nominasjonsstridigheter, men jeg gir Slates David Plotz rett i at demokratene ikke preges av den samme viljen til å utsette sine kandidater for rigide politiske lakmustester før de tilbyr støtte. Duellen mellom Arlen Specter og Joe Sestak om den demokratiske nominasjonen i Pennsylvania må først og fremst betraktes i det perspektiv at Specter kom til demokratene fra det republikanske partiet; og i Colorado virker personlig ambisjon mer avgjørende enn ideologisk uenighet for Andrew Romanoff utfordring av den utnevnte senator Michael Bennet. Kun i Arkansas, hvor viseguvernør Bill Halter kjemper for å avsette senator Blanche Lincoln, passer fighten inn i en typisk ideologisk ramme. Alle duellene har riktignok establishment/outsider-tematikken som en understrøm, men ikke i den samme eksplosive miksen med ideologi som kjennetegner republikanerne.

Det kan hende at det historiske øyeblikket er så tydelig at det ikke betyr noe at republikanernes potensielle kandidater radikaliseres. Hvis det er riktig, kan tea party-bevegelsen sitte med en egen liten fraksjon i republikanernes senatsgruppe fra og med januar 2011.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post530

Skrivekollektivet mener: En sosialdemokratisk-liberal allianse i UK

Rapport fra kollektivetPosted by Jørgen Lien Thu, May 06, 2010 17:04:50

Det er ikke 1997-valget som er den mest nærliggende parallellen når britene idag går til urnene for å velge nytt parlament, men en ting har de to valgene til felles: Det ser ut som om valget uansett vil innebære avslutningen av et politisk regime. I 1997 fikk de konservative endelig avløsning. Og, som vi spådde allerede ved valgkampens begynnelse for en måned siden; ikveld vil New Labour-prosjektet være over. Det er Skrivekollektivets klare overbevisning at dagens Labour-regjering bør erstattes av en koalisjon eller et formalisert samarbeid mellom Labour og Liberaldemokratene, dersom valgresultatet tillater det. Selv om Labour og Liberaldemokratene har interne fraksjoner og ikke er enige om alt, er det liten tvil om at det eksisterer en felles progressiv arv mellom dem. Noe av det viktigste vil være å samarbeide for å sørge for en valglovreform som kan gjøre denne lettere å realisere i framtida.

Skrivekollektivet står trygt på en sosialdemokratisk plattform, og våre instinkter er sosialdemokratiske. Men det finnes ingen ukompliserte veier til å realisere våre politiske mål, og særlig ikke innenfor et valgsystem så urettferdig som det britiske. Uten illusjoner om innflytelse, og med respekt for at beslutningen til slutt skal tas av det det britiske folk alene, er vår oppfordring derfor at velgerne gir sin stemme til Labour i valgkretser hvor Labour-kandidaten har en realistisk mulighet til å vinne, men at de bør stemme på Liberaldemokratene i kretser der Labour er uten vinnersjanse, og særlig der hvor kampen står Liberaldemokratene og De Konservative. Taktisk stemmegivning smerter oss som tror på partier og overbevisninger som grunnenheten i politisk organisering, men det er det beste alternativet for å sikre en sosialdemokratisk-liberal koalisjon, og for å stoppe et kun overfladisk sentrumssøkende konservativt parti fra å ta Storbritannia tilbake til thatcherismens tidsalder.

Vi vet ikke om slik taktisk stemmegivning vil lykkes. Meningsmålingene de siste ukene har gjort parlamentsvalget i 1983 til den mest nærliggende historiske parallellen. Også den gang gjorde de liberale (da et samarbeid mellom det liberale partiet og sosialdemokratiske avhoppere fra Labour, den såkalte SDP-Liberal Alliance) et kraftig byks i meningsmålingene ved valgkampens begynnelse, bare for å se at deres oppslutning falt mot slutten, og at de konservative trakk i land en komfortabel seier. Det kan skje igjen. Synligheten fra TV-debattene har gjort velgerne oppmerksomme på at det finnes et tredje alternativ, men de siste ukene har oppslutningen om Liberaldemokratene igjen dalt, riktignok til et historisk høyt nivå. De siste meningsmålingene tyder på at et konservativt flertall fortsatt kan være innenfor rekkevidde, fordi Labour ikke har vært istand til å mobilisere tilstrekkelig mange av dem som nå av taktiske grunner kan tenkes å ville flytte stemmen sin til noe sikrere enn Liberaldemokratene. Dette må unngås. Det er derfor vi støtter taktisk stemmegivning.

Det er også derfor Storbritannia ikke kan tillate seg den luksus å la et slitent og idefattig Labour gjenoppfinne seg selv i opposisjon, slik de fleste partier får anledning til når slitasjen setter inn. New Labour-prosjektet er kjørt til sin logiske endestasjon. Store investeringer i skole og helse har gitt velferdssamfunnet et bedre fundament, og innføringen av en minimumslønn var et riktig og nødvendig løft. Men prosjektet har også vært for unnfallende i forhold til å ta et oppgjør med arven fra Margaret Thatcher. Labour har ikke lyktes i å forandre den politiske kulturen i retning av større sosial sammenhengskraft eller i å bygge et politisk-kulturelt forsvar for sosial omfordeling, og har til tider brukt staten på både tungnemme og autoritære måter. Vi støtter en Labour-LibDem-koalisjon for å kunne hente det beste fra begge partier, og for å inspirere til en fornyelse av Labour fra regjeringsposisjon.

En ekte progressiv regjering må ha i bunnen en ydmykhet for vanlige folks interesser, og en vilje til å prioritere fellesskapet. Det er denne historiske erfaringen Labour må finne tilbake til, og bringe til et samarbeid med Liberaldemokratene. Det spiller en rolle hvem som fordeler godene i oppgangstider, men det er kanskje enda viktigere i nedgangstider. I tilfelle en koalisjon trengs et sterkt Labour for å holde i tømmene de mer klassisk liberale kreftene i Liberaldemokratene, som kan komme til å sette rigid budsjettdisiplin foran trygghet, og med det risikere å sende britisk økonomi ut i et nytt dykk, med for dype og og usosiale kutt. Liberaldemokratene vil på sin side kunne bidra med en sårt tiltrengt systemkritikk, og et skarpere fokus på en rettferdig innvandrings- og kriminalpolitikk, en mindre autoritær og overvåkende stat, og en stat som tillater et mangfold av livsvalg, i særlig tydelig kontrast til De Konservatives forslag om skattelettelser spesielt til gifte par. En sosialdemokratisk regjering må være liberal. Er den ikke det, trenger den hjelp. Hvis Nick Clegg holder sin egen høyrefløy i sjakk, kan Liberaldemokratene være denne hjelpen.

Alternativet til et Labour-LibDem-samarbeid ville være et langt steg tilbake for Storbritannia. David Cameron har gjort en iherdig jobb med å pusse opp De Konservatives image, og dersom han var til å stole på, kunne denne publikasjon trolig sovet bedre natt til 7. mai. Men i motsetning til det Labour Tony Blair tok med seg til Downing Street i 1997, vil Cameron verken ha et uomtvistelig folkelig mandat eller et entydig samlet parti i ryggen. Partiets valgkampframstøt er for en stor del finansiert av Lord Ashcroft, som stadig ikke vil fortelle om han betaler skatt til Storbritannia, og De Konservatives økonomiske politikk er innrettet etter å berike nettopp folk som ham. De foreslår ufinansierte skattelettelser for de velbemidlede, blant annet å heve arveavgiften for å unnta enda flere rike, mennesker, samtidig som de går inn for dype kutt i offentlige utgifter, som trolig er det eneste vanlig folk vil se av partiets ambisiøse nye agenda. Storbritannias klasseregjeringer har alltid vært konservative. Vi frykter at en eventuell Cameron-regjering ikke vil være noe unntak.

En sosialdemokratisk-liberal koalisjon er også nødvendig for å bevare Storbritannias rolle og rykte som et noenlunde åpent og samarbeidsvillig land i Europa. Gordon Brown fortjener ros for måten han tok ledertrøya i Europa når det gjadt å avhjelpe finanskrisen, og Labour har en bedre plan for regulering av finansnæringen enn De Konservative. Et sentrum-venstre-samarbeid er også en befriende kontrast til De Konservatives uappetittelige fryktpushing om både Europa og innvandrere. Labours merittliste er igjen ikke plettfri, men partiet anerkjenner at det europeiske samarbeidet er en foranderlig realitet med forbedringspotensiale, en forbedring som går gjennom å bygge samfunnssolidaritet nedenfra. Liberaldemokratene vil sørge for at eventuelle impulser til å sette europeiske land, eller innvandrere i Storbritannia, opp mot hverandre eller mot majoritetsbefolkningen, kan unngås. Det er mer enn vi kan si om De Konservative. En stor del av partiet ønsker regelrett utmelding av EU, og de bruker alle midler for å piske opp frykt. I tillegg samarbeider De Konservative i EU-parlamentet med partier som er uttalt xenofobe, anti-semittiske og homofobe. Vi kjenner De Konservatives innette historiske motstand mot å fjerne lover mot å undervise om homoseksualitet i skolen, mot å samordne den seksuelle lavalderen, og nå seneste utspillet fra skyggeminister Chris Grayling om at overnattingssteder fortsatt bør tillates å diskriminere homofile par. Vi trenger nesten ikke se på hvordan De Konservative har gjort humanismens fiender til sine venner; det holder å se på den nyere historien, eller på hvem som utgjør partiets innerste krets. Det er ikke verdt å gamble på at Cameron klarer å holde partiers demoner gjemt. En stemme til en sosialdemokratisk-liberal koalisjon er en anstendighetsstemme.

De Konservative gir, med sitt slagord om Det Store Samfunnet, inntrykk av å ha forstått at ting må forandres i Storbritannia. Men på et av de mest fundamentale områdene er det kun et progressivt flertall som kan levere. De Konservatives insistering på at valgsystemet ikke trenger reform er ikke bare en hån mot en velgermasse rasende over utstrakt politisk misbruk av offentlige midler, men også en arrogant prioritering av egne politiske interesser over hensynet til et velfungerende demokrati. Den britiske eksepsjonalismen må stoppe. Liberaldemokratene krever steg i retning et proporsjonalt valgsystem, og Labour har lovet både valgreform og innfasing av et folkevalgt Overhus dersom de får fornyet tillit. Liberaldemokratenes mistenksomhet er forståelig, ettersom Labours løfte også ble avgitt før 1997, men dette er en eksepsjonell situasjon. Både konservative og sosialdemokratiske regjeringer (inkludert Blair- og Browns administrasjoner, med bilagsskandaler og salg av seter i Overhuset) har med all tydelighet vist oss nødvendigheten av velgermakt over de folkevalgte, og det begynner med et parlament som gjenspeiler folkeviljen. Labours valglovreform er et første steg. Det fortjener å gjennomføres. De Konservatives påstander om at valgreform vil skape ustabilitet og ødelegge forholdet mellom velgere og folkevalgte er grunnløse.

***

Ved neste valg håper vi å slippe å oppfordre til taktisk stemmegivning, fordi valgsystemet er endret. Men denne gangen gjør vi gjerne en kjent norsk avisredaktørs ord til våre: Vi ber britiske velgere stemme så langt til venstre som hjertet tillater. En progressiv allianse kan gi det beste av to verdener, og ved neste korsvei forhåpentligvis innebære et Labour som igjen er klart for å være den drivende og tydelige venstrekraften i britisk politikk.

____________________________________________________________

SKRIVEKOLLEKTIVETS REDAKSJONSRÅD:

Pål Hafstad Thorsen

Stein Ove Lien

Tore Eikeland

Jørgen Lien

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post529

Hvorfor Obama bør utnevne en politiker til Høyesterett

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, April 18, 2010 23:47:43

Etter at høyesterettsdommer John Paul Stevens nylig kunngjorde at han vil pensjonere seg, får president Obama nå råd fra alle tenkelige kanter om hvem han bør vurderer som den liberale nestorens erstatter. Vel så interessante i så måte er kanskje rådene som dreier om hvem han for alt i verden ikke må finne på å nominere. Republikanske strateger og folkevalgte står i kø for å pruste seg opp over de innbilte utsiktene til et liberalt fyrtårn i Høyesterett; en som setter politiske hensyn over lovens bokstav, lager lover istedenfor å tolke dem, og så videre. Det er ingen av de foreløpige favorittene - Elena Kagan, Diane Wood og Merrick Garland - som passer til en slik beskrivelse, men nettopp derfor bør den hektiske tonen i disse forkledde angrepene fortelle Obama at det er liten grunn til å gå for langt for å unngå en konfrontasjon med opposisjonen - dagens republikanske parti vil sørge for at den kommer uansett?

Så hvorfor ikke tenke et stykke utenfor boksen? Ser man på utnevnelsene de siste to tiårene, og den totale sammensetningen idag, vil en av de ultimate utenfor-boksen-grepene være å ignorere den lange lista med kompetente, forutsigbare advokater og dommere i lavere rettsinstanser, og istedet gå for en person med en annen type erfaring. Dagens Høyesterett viste ga faktisk selv nylig et glimrende eksempel på hvorfor dette er en god tanke. Som flere har påpekt, var det en klar svakhet for retten at ikke en eneste av dommerne hadde erfaring med utøvende politikk da retten skulle avgi kjennelse i Citizens United v. Federal Election Commission. Retten slo i praksis fast at retten til å bruke penger for politisk påvirkning bør omfattes av ytringsfriheten på samme måter som andre politiske ytringer, og også bedrifter har krav på samme ytringsfrihetsvern som individer og organisasjoner. Konsekvensen kan bli at selskaper kan bruke ubegrensede midler på å støtte politikere som er vennlig instilt overfor deres økonomiske interesser. Det er vanskelig å forestille seg at en demokratisk dommerkandidat med politisk erfaring ville nådd samme konklusjonen. Stevens ledet riktignok an med en meget kraftig dissens mot det som i praktisk ikke bare var å utradere mange tiårs presedens i valgkampfinansieringssaker, men netopp uttrykk for den viljen til å lage ikke tolke lover, som konservative jurister og politikere rutinemessige erklærer seg som hissige motstandere av. Politikkfaget vil se annerledes ut for en som har erfaring på denne arenaen, enn for en gruppe dommere som betrakter politikk som løsrevet fra slik interessekamp. Det perspektivet kan trenges.

Historisk er det ikke nytt at politikere tar plass i Høyesterett, men ettersom Bill Clinton mislyktes i å overtale daværende New York-guvernør Mario Cuomo (D) til å takke ja i 1993 (tilbudet gikk til slutt til Ruth Bader Ginsburg), har det ikke skjedd siden Ronald Reagan utpekte Sandra Day O' Connor, folkevalgt og dommer fra Arizona, i 1981. Demokratene har en lang rekke gode kandidater, fra alle politiske nivåer. Sikkerhetsminister Janet Napolitano har foruten regjeringserfaring også bakgrunn som guvernør og justisminister i Arizona har i utgangspunktet som skal til for å være kvalifisert, men noen uheldig kommentarer knyttet til håndteringen av det forsøkte bombeattentat i romjula kan gjøre henne unødig kontroversiell. Hvis Obama absolutt vil ha en guvernør, kan han derfor istedet henvendte seg til Michigans Jennifer Granholm. Guvernørene har en erfaring med maktfordelingen mellom delstatene og sentralregjeringen som mangler i retten idag, og Granholm var inne til intervju ved forrige korsvei.

Likevel er det kanskje blant senatorene vi finner de aller mest besnærende navnene. Kjennere av Senatet tør vite at både senatorene Claire McCaskill (Missouri), Amy Klobuchar (Minnesota) og Sheldon Whitehouse (Rhode Island) ville være høykompetente og trygge valg. Å velge en senator, uansett hvem, ville dessuten være interessant av minst to grunner. For det første ville man da kunne få en dommer som allerede har måttet ta offentlig stilling til en hel rekke av de kontroversielle sakene Høyesterett løpende behandler. Det gir en åpnere prosess, og ville (heldigvis) gjøre det lettere for kandidaten å unngå å svare på kontroversielle spørsmål under høringsrunden i justiskomiteen. Han eller hun vil selvsagt påberope seg at rollen som senator er vesensforskjellig fra å være dommer, og love å forholde seg strengt til lovtekstens intensjon, men de klarer uansett neppe å frigjøre seg fullstendig fra sin politiske fortid, noe som virkelig vil sette på prøve hva republikanerne egentlig mener med sitt rituelle skrål om dommere som fungerer mer som lovgivere enn som lovfortolkere. Og for det andre vil det være en utfordring for Senatet som institusjon. Tradisjonelt har den klart å opprettholde en kollegiaitet og lojalitet på tvers av partigrensene, uavhengig av politiske uenigheter. I teorien skal det derfor være vanskelig for senatorer å stemme imot en av sine egne som høyesterettsdommer. Om ikke annet kan en kandidat fra Senatet bekrefte min mistanke om at selv ikke slike gamle tradisjoner gjelder lenger, ettersom republikanerne ser en sjanse til å hisse opp sin egen grasrot, og påføre president Obama politiske senskader ved midtveisvalget i november.

Men hvis vi for et øyeblikk likevel ser for oss at Obama likevel tar denne sjansen, og går på leting i det politiske miljøet, har han to andre valg innenfor sin egen regjering, et uinspirerende og trygt og et inspirerende og dristig alternativ. Den trygge utveien heter Ken Salazar, moderat tidligere senator fra Colorado og nå innenriksminister. Selv foretrekker jeg imidlertid, i likhet med Slates juss-skribent Emily Bazelon, noe dristigere, nemlig utenriksminister og tidligere senator Hillary Clinton. Jeg tror Bazelon har rett i at Clinton har den autoritet og liberale troverdighet som skal til for å bli en umiddelbare lederskikkelse i rettens venstreorienterte blokk, og vi skal heller ikke undervurdere den entusiasmen Clinton kunne skapt på den demokratiske grasrota. Hun er også den eneste mulige kandidaten som foreløpig har framprovosert en indikasjon på hvorvidt Senatets kollegialitet faktisk kan være en reell faktor. Ingen ringere enn senator Orrin Hatch gikk i forrige uke lant i å signalisere at han kunne tenke seg å stemme for Clinton, som han kjenner og respekterer fra hennes arbeid i Senatet. Dagens samarbeidsklima i D.C. holder meg fra å trekke noen videre konklusjonen, men veteranen fra Utah kan, i en gitt situasjon, være nøkkelen til flere republikanske ja-stemmer.

Jo visst, Politicos Ben Smith skrev ganske umiddelbart en artikkel om at Det Hvite Hus avviser at Clinton er aktuell (de ønsker å beholde henne som utenriksminister), og dommer Clinton i svart kappe gir definitive høye odds,men det er samtidig pressetalsmanenns jobb å avvise slike spekulasjoner, iallfall inntil de viser seg å være holdbare. Hvis Obama mener alvor med ømsket om en bredere erfaringshorisont i Høyesterett, kan han begynne med å endelig utnevne en politiker. Hillary Clinton er kanskje ikke det enkleste eller det mest sannsynlige valget. Men hun er det beste.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post524

'None of the above'-partiet

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Thu, April 15, 2010 15:04:36
Det skulle være uka da den britiske valgkampen beveget seg fra åndeløs synsing om mulige parlamentariske konstellasjoner, eventuelt krangling om seks milliarder i et budsjett som er hundre ganger større. Men selv om det har vært dagene for utrullingen av de store partienes valgprogrammer (Labours program var 'ingen game changer'; Tories' var overraskende optimistisk; og Liberaldemokratenes oste av deres særegne kompetente idealisme), har regjeringsspørsmålet likevel vært uungåelig. Men i motsetning til tidligere valgkamper, hvor det har bidratt til å øke følelsen av at et britisk parlamentsvalg mest ligner på et presidentvalg i USA, har de to statsministerkandidatene denne gangen måttet dele oppmerksomheten med Liberaldemokratenes leder Nick Clegg. Løftet fram av utsiktene til et parlament hvor verken Labour eller Tories har flertall alene, og populariteten til LibDems' skyggefinansminister Vince Cable, har det sosialliberale mellompartiet inntatt en sjelden sett hovedrolle i valgkampen.

Han kan nemlig meget lett bli kongermaker etter valget, Nick Clegg. Det er ikke nødvendigvis en ideell posisjon å være i, på grunn av alle velgerne han på et tidspunkt må skuffe, men sjansen for å overbevise velgerne om at denne gangen ikke er bortkastet å stemme liberaldemokratisk, er likevel bedre enn på lenge. Mistroen til de to store partiene - som særlig tiltok etter at de begge to ble fersket i å benytte parlamentets refusjonsordninger til personlig berikelser på skattebetalernes regning - gir en åpning for Liberaldemokratene, selv helt fritatt fra skandalen. Og som Jon Hustad påpeker i en sympatisk innstilt artikkel i denne ukas Dag og Tid, har Liberaldemokratene nå kvittet seg med de ultimate kravene som tidligere har gjort dem lette å overse dersom deres stemmer likevel ikke skulle vise seg avgjørende. Liberaldemokratene kjemper simpelthen om å bli none of the above-alternativet i dette valget.

Dette er ikke nytt, selvsagt. Allerede da høyresosialdemokrater brøt ut av Labour på grunn av partiets fagforeningsmakt og mangle EF-entusiasme, for å danne Social Democratic Party (SDP), var målet å framstå som det naturlige tredjealternativet. SDP inngikk ganske raskt en allianse med det gamle liberale partiet, og ved valget i 1983, var det kun noen få prosentpoeng som skilte Labour fra SDP i oppslutning. Denne felles historien skulle kanskje antyde at det vil være mest naturlig for Clegg å peke på Gordon Brown som statsminister dersom han får bestemme etter valget, men bildet er mer komplisert enn som så, av både historiske og samtidige grunner. En skarp rivalisering gjennom åtti- og de tidligere nittiårene ble forløst ved at Labour etter hvert distanserte den SDP/liberale alliansen (de gikk sammen i Liberaldemokratene i 1988, og stilte til første parlamentsvalg i 1992), men stadig uten helt å kunne true torienes grep om makten. Dette er dette David Marquand har kalt 'det progressive dilemma'. Hvis vi er enige om at sosialdemokrater og liberale har mye til felles (og det har de), hvordan går grensen for å konkurrere mot hverandre, dersom resultatet istedet kan bli en tory-regjering?

Marquand, mangeårig medlem av Labours høyrefløy som meldte overgang til SDP tidlig i åttiårene, syntes å mene at Tony Blairs New Labour-prosjekt innebar en slags løsning på det progressive dilemmaet. Her hadde man endelig funnet den riktige balansen mellom de liberales frihetsfokus og Labours rettferdighetsdagorden, mente Marquand, og meldte sin retur til Labour ved valget av Blair til partileder i 1994. Men om Marquand mente hans politiske prosjekt nå var inkorporert i Labour, gjenstod det progressive dilemmaet dilemmaet like fullt som et valgtaktisk problem. Blant annet for å sikre seg en sikkerhetsventil dersom Labour ikke skulle sikre seg det ventede flertallet ved parlamentsvalget i 1997, innledet Blair derfor samtaler med Liberaldemokratenes daværende leder, Paddy Ashdown, med sikte på parlamentarisk samarbeid. Innrømmelsen til Liberaldemokratene skulle tilgjengjeld være Blairs løfte om valglovreform og et demokratisk valgt Overhus. Som vi vet vant Labour det største parlamentsflertallet siden Atlees etterkrigsregjering, og de kreftene hos Liberaldemokratene som hadde advart mot at du ikke kan stole på at de store partiene ville ha Liberaldemokratenes interesser i bakhodet, skulle få rett. Liberaldemokratene fikk riktignok delta i konsultasjonsmøter med den nye Labour-regjeringen, og den gamle SDP-utbryteren og Labour-nestleder Roy Jenkins ble satt til å lede valglovkommisjonen, men da dennes anbefalinger ble lagt fram skjøt statsminister Blair dem nådeløst ned. Dette skapte et latent mistillitsforhold mellom de to sentrum/venstre-partiene, som ikke akkurat ble redusert av Blairs Irak-tokt.

Utfordringen Labour har i å få Liberaldemokratene til å peke på dem som regjeringsparti i en situasjon uten noe avklart parlamentsflertall, er ikke nødvendig å overbevise LibDems om at de to partiene har mest til felles. Det er å få LibDems til å forsone seg med New Labours nye og gamle arroganse. Veldig mye av den liberale kritikken av Labour er treffende; at partiet er autoritært i spørsmål om rettsstaten og menneskerettighetene; at det er lite villig å danne et forsvar mot Ukips og de konservatives paniske EU-motstand; at det har glemt den sosiale fordelingsprofilen; at det har vært for villige til å løpe finansnæringens ærend; at deres 'moderniserte' velferdsløsninger på mange måter er lite tungrodde og idefattige som det 'Old' Labours maskinsosialdemokrati. Selv om det i teorien skulle bety at Liberaldemokratenes er nærmere målet enn noensinne, kan det av de nevnte historiske grunner, også tenkes at Liberaldemokratenes fornyede løfter om valglov- og Overhus-reform, faktisk vil gjøre dem enda mer mistenksomme overfor hvor genuin Brown kompromissvilje egentlig er.

Men inntil videre har Nick Clegg kun en ting å gjøre; ikke ta stilling offentlig til hvem som bør være statsminister i et delt parlament, og bruke tiden under kveldens historiske partilederdebatt til å hamre hjem poenget om at de siste årene politiske og etiske vanskjøtsel av Storbritannia ikke lenger gjør det til en risikosport, men derimot til en ansvarlig handling å stemme liberaldemokratisk. Jeg klarer ikke å klandre ham.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post522

Om fire uker er New Labour historie

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Tue, April 06, 2010 17:38:05
Det er fire uker til New Labour taper parlamentsvalget i Storbritannia. Men det betyr ikke at Gordon Brown uansett må gå av som statsminister. Et urettferdig britisk valgsystem som systematisk har underrepresentert små og mellomstore partier, kan paradoksalt nok viser mer demokratisk dersom valgresultatet gir ham anledning til å klamre seg til makten. Det vil nemlig bety et eller annet slags samarbeid mellom Labour og liberaldemokratene, og dermed at flere av velgernes meninger er representert der avgjøres. Derimot betyr det at prosjektet Tony Blair startet da han ble valg til partileder i 1994, er kjørt til veis ende.

En rotfestet tro på at sosialdemokrater bør søke makt, og en enda dypere overbevisning om at en regjering ledet av den konservative David Cameron vil være en katastrofe for Storbritannia, gjør meg til lunken Labour-tilhenger fram til valget. Men i et langsiktig Labour-perspektiv, ville et samarbeid med liberaldemokratene kun være av det gode dersom det ikke brukes som unnskyldning for ikke å ta et nødvendig oppgjør med det havarerte New Labour-prosjektet. Gordon Brown er en arbeidsom men uinspirert statsminister, og Labour er et parti fullstendig utslitt av regjeringsansvaret, og tilsvarende tømt for politiske ideer.

Et samarbeid med liberaldemokratene, i praksis en mindretallsregjering kjent fra norske forhold, kan i beste fall kombinere Labours historiske tilknytning til den britiske arbeidsklassen og forpliktelse på sosial utjevning (som riktignok for en stor del ble forlatt under Tony Blair) med liberaldemokratenes fokus på borgerrettigheter, sivilsamfunn og en mindre autoritær stat. Selv om liberaldemokratene har beveget seg noen steg til høyre under leder Nick Clegg, gjenstår som et godt mulig valg for Labour-velgere som ønsker å gi eget parti en vekker. Spørsmålet er om det lar seg gjøre uten samtidig å krone David Cameron til statsminister.

Mindretallsregjeringer er en desidert sjeldenhet i britisk politikk, og situasjonen er ikke noe drømmescenario for Nick Clegg. I utgangspunktet vil muligheten til å avgjøre hvem som blir statsminister innebære en voldsom makt til liberaldemokratene, men de vil samtidig måtte fungere som overdommer i et valgsystem de selv mener er dypt urettferdig. 'Vinneren-tar-alt'-elementet har i alle år ført til underrepresentasjon for småpartiene, i en avveining som har gitt styringsdyktige flertallsregjeringer. I Norge er vi ikke ukjent med at noen i midten sitter med nøkkelen til maktens korridorer, men denne tradisjonen finnes ikke i Storbritannia. Da blir Nick Clegg nødt til å velge: Skal han peke på David Cameron, som etter alle solemerker vil ha fått flest stemmer, og soleklart størst framgang, men som ikke har et parlamentarisk flertall alene? Eller skal han gi oppdraget til Labour, som kan få flere seter enn de konservative selv med flere prosents lavere velgeroppslutning, på grunn av det store velgersvinget som skal til for å gi de konservative flertallet? Vi er mange som mener Clegg politisk har mest å hente hos Brown - Labour har lovet en (uperfekt) valglovreform som kan være et viktig første steg for liberaldemokratene, og muligheten for en formell koalisjon med Labour er faktisk tilstede - men kongemakeren bør helst unngå å bli oppfattet som den som overså folkets vilje (å gi Toriene flest stemmer) fordi han heller ville forfølge egne politiske mål.

Likevel er det viktig å ikke henge seg for mye opp i denne diskusjonen, som britene kaller hung parliament. Meningsmålingene spriker (bare idag varierer de konservatives ledelse med mellom fire og ti prosentpoeng), men alle sammen viser de konservative i ledelsen. David Camerons evne til å holde eget parti tømme har ikke vært all verdens imponerende i det siste, men håpet er nok at utsiktene til valgseier skal virke disiplinerende i seg selv. Men Tony Blair hadde, i en tale han holdt i forrige uke, rett i at Toriene ikke på noen måte har et like godt forankret eller forklart politisk program som det New Labour hadde, den gangen da Blair ble sveipet inn i Downing Street 10 på en bølge av framtidsoptimisme i mai 1997. De har simpelthen ikke vunnet definisjonskampen ennå, ikke minst takket være egen inkonsekvens.

Et nærliggende eksempel er debatten om Labour-regjeringens varslede økning i skattebetalernes og arbeidsgivernes bidrag til velferdssystemet (National Insurance), i et forsøk på å bringe gjelden under kontroll. De konservative argumenterer, til en viss grad med rette, med at en slik skatteøkning både rammer arbeidstakere i lave lønnsklasser, og dessuten gjør det dyrere for arbeidsgivere å ansette folk, et kraftfullt argument i økonomiske nedgangstider. Men Toriene, som i lang tid har forsøkt å markedsføre seg selv som de som våger å fortelle velgerne den ubehagelige sannheten - at underskuddet må innebære dype kutt - hadde stått betydelig sterkere dersom de ikke hadde besvart denne potensielt farlige strategien fra Labour med å istedet foreslå ufinansierte skattelettelser. De konservative ser tilbake på sin overraskende valgseier i 1992, da evnen til å så tvil om Labours skattepolitikk bidro til å snu valgkampen underveis, men sammenligningen har en svakhet. Idag er det de konservative som er den ukjente i ligningen. Gordon Brown - the devil you know - er langt mindre sårbar for anklager om ryggesløs velgertilpasning enn David Cameron, som stadig plages av sammenligninger med Tony Blair, mesteren i berologende doublespeak og budskapskontroll.

Det minner om en berømt episode av Presidenten, hvor rådgiverteamet bestemmer at Bartlett skal satse ekstra hardt på den arrogansen som gjør ham til en tydelig men polariserende statsmann. Teorien er at de eneste han vil skyve fra seg er dem som allerede vet at han er arrogant, og som derfor er uopnnåelige uansett. Der er Labour nå. Uansett hvor mange ganger du kunne finne på å kalle Brown falsk vil det ikke ha noen virkning, fordi imaget hans allerede er hugget i granitt. Når det gjelder David Cameron, er det britiske folk fortsatt ikke sikre på om de kan stole på ham. Han har ikke råd til å bli oppfattet som en som sier en ting og gjør noe annet.

Et annet eksempel går i enda større grad til kjernen av David Camerons utfordring. Selv om de konservative var like dypt involvert i skandalene knyttet til parlamentsmedlemmer misbruk av skattebetalernes penger, har Cameron som opposisjonspolitiker fått anledning til å love at en konservativ regjering vil innebære et brudd med den (høyst reelle) korrupsjonen og kameraderiet i Labour-regjeringenes tid. Men da må han samtidig finne seg i at mediene gjerne vil vite hvorvidt Lord Ashcroft, en av de sterke pengemennene bak Tory-kampanjen, betaler skatt til Storbritannia eller ikke. Mange framstående konservative har opp igjennom åra garantert for Ashcrofts status som pliktoppfyllende borger. Bare tvilen saken har skapt er skadelig for Cameron løfter om en etisk utlufting i regjeringskontorene. Det samme gjelder igjen; hva er verst, Labour-fusket du kjenner til, eller det konservative snusket de fortsatt forsøker å late som ikke eksisterer?

Det høres håpløst ut, selvfølgelig. Men de neste fire ukene skal Gordon Brown gis en ny mulighet til å love bot for fortidas synder, og David Cameron skal opp til eksamen som the second coming of Tony Blair. De vil ha Skrivekollektivet i hælene.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post519
« PreviousNext »