>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet


> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Where Are The Soccer Homos?

FotballPosted by Jørgen Lien Fri, July 16, 2010 19:18:49

There were some things that were missing from the soccer World Cup that just wrapped: Stars like Rio Ferdinand and Michael Ballack were injured, Ronaldinho wasn’t even capped, and Wayne Rooney, Cristiano Ronaldo and Fernando Torres underperformed. There were things we’ll miss: the mercilessly counter-attacking Germans, Diego Maradona at the Argentinian bench, a shirtless Lukas Podolski. But more conspicuously absent than any of those, and likely to remain so even at the next World Cup, were the gay players. There weren’t any. None. At all.

At least not publicly. Sure, on the surface, the signals coming from Germany may suggest that that’s about to change. Quoted by Aleksander Osang in an essay for Der Spiegel, Ballack’s agent, Michael Becker, said he knew for a fact that “a bunch” of the German players are gay (here’s to hoping Podolski’s one of them. And maybe Jerome Boateng. Or Holger Badstuber. Toni Kroos, too? etc). He could well be right. There’s no reason to believe there really aren’t any gay players who have reached the prominence of the national team. Still, there are two very dismaying things about Becker’s claim.

The first one is obvious: If German soccer had been truly welcoming to gays, these unnamed, closeted players wouldn’t have to become pioneers. They wouldn’t be the first players at this level known to be gay, and they wouldn’t feel like they had to deny it. The other thing is both less obvious, and potentially more damaging to the cause of gay liberation in soccer: As paraphrased by the English newspaper The Guardian, Becker apparently said that the fact that the German team had so many gay players could help explain why they didn’t reach the final. I honestly don’t know what’s more disturbing; his claim that the players’ sexuality explained their light and elegant style of play, or the claim that only heterosexuals can play the aggressive soccer that has served Germany so well in the past, and that might have taken them past Spain in the semi-final for a shot at the title.

Spun in the most positive possible way, I guess the “light and elegant” comment could be taken as the most backhanded of compliments, but even so, it’s counterproductive. Not only does it reinforce the utterly bogus belief that all gays are physically weak and wimpy, it implies that an influx of openly gay players will inevitably mean a feminization of soccer. As anyone who has seen Brazil’s Marta play would tell you, women are perfectly capable of playing great soccer, but that’s not the point here. In the context of Becker’s remarks, the mere implication that homosexuality somehow emasculates the game runs the risk of discouraging gay talent from pursuing a soccer career, if someone like Becker is representative of the soccer world’s attitude towards gays within its ranks.

Fact is that the closest the soccer world has come to an an openly gay player who didn’t eventually kill himself after having been accused of pedophilia – like Justin Fashanu did – are three straight players. I’ve written about the England international Graeme Le Saux struggle with homophobic bullying previously, and won’t repat it here. David James, a veteran of the English national team, wrote a column for The Guardian about homophobia in soccer, which no doubt fueled speculation that he was gay himself. Finally, and even more hearteningly, the former Arsenal star Freddie Ljungberg told gay.com that he was “proud” of the rumors that he’s gay. His sin, apparently, was having a fashion sense and a soft spot for musicals. This is a sport, after all, in which, according to LeSaux, reading a broadsheet would equal confessing same-sex attractions (“Guardian reader equals gay boy,” as he memorably put it).

Much has been written about whether professional soccer is inherently homophobic, and judging from a report published by Stonewall UK last fall, there might be something to that. No one seems to agree who are to blame – fans, fellow players, administrative officials, fans – but they do seem to agree that the sum of it all adds up to a tough environment for gay players. One example: Even in his sympathetic Guardian column hoping for a brighter future for gays in soccer, James couldn’t get himself to condemn his former teammate Robbie Fowler (once a hero of mine) for taking homophobic abuse of LeSaux from the stands to the pitch. Sure, Fowler’s a friend of his, but as long as obvious homophobia as this is written off a something equivalent to a botched joke, we can’t expect the problem to go away, or even get under control.

This is not exclusively a soccer problem, of course. As far as I know, John Amaechi is still the only basketball player to have come out, and he didn’t feel he could do so until he retired from the NBA. And even then, the reactions were decidedly mixed. Several players, while generally supportive, mad an issue of a perceived “awkwardness” in the locker room, and said that they would be okay with it, as long as a gay player wouldn’t try to hit on them. Leave aside for a moment the ridiculous hyper-sexualization of gayness in these statements – contrary to the opinions of people uncomfortable with, or underexposed to homosexuality, gay people don’t consider all guys potential sexual partners. What this hangup on locker room dynamics really reminds me of, though, is the debate over gays in the American military.

The debate over repealing the Don’t Ask, Don’t Tell policy that bars openly gay soldiers from service, often boils down to the issue of “troop cohesion”. Social conservatives and self-described defense hawks of both parties routinely assure the public that they don’t harbor prejudices against gays; they just happen to believe that the presence of openly gay soldiers would destabilize unity and negatively affect troop cohesion. Never mind that other countries have allowed gay soldiers to serve for years without negative consequences of any sort, or that the generation that’s actually recruited into the military is much less c0ncerned about homosexuality than the politicians who say they know what they think.

It was the story of the late Brendan Burke that made me think about this. The son of NHL general manager Bryan Burke and himself a manager in college hockey, Brendan Burke was welcomed in the hockey world when he came out, is truly heartening. But even that story, as told with heartbreaking sincerity by Brendan’s brother, the NHL scout Patrick Burke, included this caveat:

"A little known fact about this piece [about Brendan's coming out] is that Coach [Enrico] Blasi was given veto power over the entire piece. Brendan did not want to be a distraction from the team in any way and told Rico he would walk away from the article if Rico wanted him to."

I suppose this is mostly about loyalty. Athletes in team sports are taught that the team is more important than the individual, and I guess that mantra is even more pronounced on the managing side. Nonetheless, I would hope that we’ll soon enter a time when gays won’t need to ask permission or fear for the athletic fortunes of their team if they decide to come out. The main thing to take away from Burke’s story, however, is this: Honesty pays off. If you give people the chance to get to know who you really are, the people rushing to your defense will vastly outnumber the bigots. Says Patrick Burke: “There is, of course, the possibility that [gays] will face hardships, insults, and confusion from teammates, opponents, and fans. But those minds can be changed. They will be changed.” Let’s hope he’s right.

So, where does that leave soccer? In a sense, it seems to be behind even the unimpressive records of sports like basketball and hockey. It would be great to have a leader, one of the greats of the game, come out and show that homosexuality and soccer are not opposites. But before we should even expect that from someone, the soccer world needs to clean up its act. Campaigns like ‘Kick Homophobia Out of Football’ are good, and so are stringent rules to prevent homophobic abuse by or against fans, referees or players, or for that matter, efforts to create gay-friendly environments within the clubs themselves. In the short run, though, it’s encouraging to see the blowback against Michael Becker. The soccer world seems to understand that he’s not just prejudiced against people. He’s prejudiced against soccer itself. That may be even wors

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post561

Bør Ben Nelson attveljast?

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, July 04, 2010 22:24:07

Den demokratiske senatoren Ben Nelson frå Nebraska kjem til å stille til attval til Senatet. Det kunngjorde han i ei lokalradiosending idag, og det er det i utgangspunktet ikkje noko nyhendeverdig ved. Nelson har synt for einkvar skodelysten i lang tid at han tek sine eigne politiske overlevingssjanser svært alvorleg. Han freista å både vere for og mot Obamas store helsereform – i to omgongar. Først sette han ei rekkje krav som svekkja den liberale profilen på reformen, som fjerninga av ei offentleg forsikringsordning, nei til å utvide talet på amerikanarar som kunne omfattast av Medicare-systemet, og ja til at helseforsikringsselskapa framleis ikkje skulle vere underlagt vanleg konkurranselovgjeving. Deretter såg til ut til at Nelson endelig gjorde som han skulle, og la røysta si til reforma slik at den gjekk igjennom i Senatet. Men innanfor den kom attende til Senatet for endeleg godkjenning hadde Nelson skifta meining igjen. Etter å kjempa i lang tid for at eit unnatak han sjølv ein gong kravde på Nebraska sine vegner no måtte takast ut av framlegget, valde Nelson likevel å røyste imot endringspakka som ville ha teke ut denne særordninga. Truleg ville han signalisere til moderate veljarar i heimstaten at han ikkje berre var for helsereforma – han var litt imot ho også. Om det funkar veit ikkje, men det er nett den typen manøvrar, kombinert med målretta pengeinnsamling, som gjer D.C.-media overtydde om at en utsett senator posisjonerer seg for attval. Dei fekk rett.

Det var elles ikkje heilt gjeve. Nebraska er ein konservativ stat, og sjølv om Obamas velorganiserte valkampmaskineri faktisk vann ein valmann derfrå i 2008 (Nebraska og Maine er dei to einaste statane som fordeler valmennene basert på kven som vinn dei ulike distrikta, i tillegg til ein valmann til den som vinn delstaten som heilskap), er det ikkje grunn til å tru at presidenten vil vere til særlig hjelp der når vi kjem til 2012. Demokratiske aktivistar som er misnøgde med å måtte røyste på ein så konservativ kandidat som Nelson kunne kanskje sett pris på direkte involvering frå Obama, men han er djupt upopulær mellom konservative og uavhengige veljarar i delstaten. Det hadde kunne tenkjast ein situasjon, og kan det framleis, dersom det politiske klimaet skulle endre seg ytterlegare i Nelsons disfavør, kor han til slutt konkluderer med at han ikkje har sjans til å vinne likevel. I så tilfelle er setet truleg tapt for demokratane, i eit år kor dei elles skal forsvare ei lang rekkje særs usikre senatssete frå den store sigeren i mellomvalet i 2006 (Sherrod Brown i Ohio, Jim Webb i Virginia, Jon Tester i Montana og Claire McCaskill i Minnesota held dei kanskje vanskelegaste seta.)

Det ville vore leitt for demokratane sett frå ein valtaktisk ståstad. Nelson representerer ein aksept for sentrumsorientering som idag er mykje meir utbreidd hjå demokratane enn hjå republikanarane. På motsett side kjemper dei dag ut og inn om kva som kvalifiserer som uttillatelege synder mot konservativ ortodoksi, og det har ved fleire høve synt seg at ganske konservative kandidata’utr (mellom dei senator Robert Bennett frå Utah) har vorte felt som ureine). Men den rause takhøgda til demokratane inneber også problem med å få gjennomført politiske merkesaker, særlig i ei tid kor republikanarane har gjeve opp alt som heiter konstruktiv opposisjon, og istaden går inn for å blokkere absolutt alt demokratane føreslår, i von om at handlingslamminga dette fører med seg vil få demokratane til å framstå som udugelege. På mange måtar er det ingen som symboliserer den indre motsetnadene i den demokratiske koalisjonen tydelegare enn Ben Nelson.

I ei ideell verd skulle det vore mogleg for liberale demokratar i Nebraska å stille ein motkandidat mot Nelson, og likevel ha sjans til å vinne dersom Nelson vart slegen ut. Det er mange, mange grunnar for progressive krefter til å ønskje seg ein annan demokratisk senator enn Nelson. Viktigast av alt nett no er det kanskje at Nelson har gått i parlaup med republikanarane for å blokkere eit desperat etterlengta framlegg om å forlenge perioden kor den føderale regjeringa tek rekninga for arbeidsløysetrygda, slik at ikkje fleire hundre tusen menneske søkk ned i fattigdom og økonomisk uvisse som følgje av den økonomiske krisa. Nelson og republikanarane – alle saman, førtiein stykk, inkludert påstått moderate senatorar som Scott Brown frå Massachusetts og Olympia Snowe og Susan Collins frå Maine – hevdar motstanden deira er prinsipiell: Dei seier nei til ei utgift som det ikkje er økonomisk inndekking for, ikkje til å gje økonomisk hjelp til arbeidslause i seg sjølv. Men det er ein merkeleg argumentasjon. Senatet har rett nok det dei kallar for ‘the pay as you go’ rule, som slår fast at ein ikkje kan vedta ufinansierte utgifter. Men det er gjort eit unnatak for krisetiltak, og dette er i høgste grad ein slik situasjon. Logikken bak påstanden om at det er økonomisk fråhald som er det ansvarlege, er diskutabel. Utbetalingar til arbeidslause kan kun oppfattast som oppmodingar om ikkje å jobbe dersom a) utbetalingane er urimeleg rause, eller b) det finst rikeleg med ledige jobbar. No gjeld ingen av delane, og å halde pengar tilbake frå å stimulere økonomien kan i verste fall verke mot intensjonen. Ben Nelson, i teorien demokrat, allierer seg med republikanarane for å late dette skje.

Og no vil han altså stille til attval for å få høve til å gjere det i seks nye år frå 2013. Uansett valtaktiske vurderingar er saka faktisk ikkje så enkelt som at Ben Nelson bør attveljast fordi han har ein D etter namnet sitt. Ben Nelson er ikkje berre igong med å tappe dei slunkne lommebøkene til arbeidsledige amerikanarar for pengar; han er iferd med å tappe partibokstaven for meining samstundes.


Jørgen Lien skriv ei nesten vekefast spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post557

Senatets hukommelse: Robert C. Byrd (1917-2010)

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Mon, June 28, 2010 15:11:44
West Virginias seniorsenator og Senatets lengstsittende medlem gjennom tidene, demokraten Robert C. Byrd er død, 92 år gammel. Det markerer slutten på en av de mest komplekse karrierer i institusjonens nyere historie, og et stort tap for Senatets kollektive hukommelse. Mer enn kanskje noe annet var Byrd en vokter av Senatets egenart og konstitusjonelle ansvar, og en politiker med en uovertruffen sans å ta hensyn til ønskene fra velgerne der hjemme og til det muliges kunst i Washington D.C., endatil i en institusjon hvor han selv arbeidet målrettet for å bevare dens saktegående særegenhet. Som kongressmedlem fra 1953 og som senator fra 1959 var han plantet i en tid da evnen til å bruke sine kontakter i hovedstaden for å sikre statlige penger til hjemstaten ennå ble sett på med mer takknemlighet enn mistenksomhet. Mange av de tidlige minneordene uttrykker en slags underspilt forakt for Byrds glede over å ha sikret store offentlige investeringer i West Virginia, en journalistisk holdning helt i tråd med dagens tea party-pregede diskusjon om offentlig forbruk, men i mangt og meget er denne kritikken smålig og unyansert. Å kjempe for tiltak for å bedre utdannings- og arbeidsmuligheter er ikke umoralsk. Å sikre prosjekter til West Virginia som framstår som kuriøse eller unødvendig fra Washingtons synspunkt er kanskje ikke like ærbart, men knappest noe som for alvor bør henge ved Robert Byrds ettermæle. Han gjorde sitt av begge deler.

Det som vil henge ved ham når en ny historie om Senatet en gang skal skrives - han skrev den forrige selv - er hans medlemskap i Ku Klux Klan i 1940-årene, og deltagelsen i en filibuster mot de langtrekkende borgerrettighetslovene av 1964 og 1965. Byrd har gang på gang bedt om unnskyldning for disse historiske feiltagelsene, og hans bevissthet om den har vært definerende for hans arbeid med spørsmålene i ettertid. Denne forhistorien, kombinert med ryktet som en kompromissløs budsjetthauk, gjorde den rasemessige slagsiden i kampanjen for å forhindre trygdemisbruk i D.C. (hvis finanser styres fra Kongressen) meget kontroversiell. Robert Byrd vil aldri helt kunne fri seg fra sin egen feilbarlighet, og måten han omtalte den på (som blant annet gjenfortalt i en anekdote fra Barack Obamas memoar-manifest Mot til å håpe, hvor den gamle senatoren samtaler om saker med den nyvalgte senatoren fra Illinois) tyder på at han forsto det selv. Det forunderlige nå er selvsagt at like før den siste sittende senatoren som stemte mot borgerrettighetslovene døde, klarte den republikanske senatskandidat Rand Paul fra Kentucky å så tvil om hvorvidt han støttet dem. Også Rand Paul brukte den argumentasjonen Byrd hadde brukt i 1964; at avsegrering innebar et urimelig inngrep i delstatenes politiske selvråderett. Det er nesten trist at Byrd ikke fikk anledning til å ta Paul i skole om hva historien hadde lært ham.

På tross av sin høye alder og sin stadig forverrede helsetilstand, forble Byrd en avgjørende viktig del av Senatet helt til det siste. Hans lange erfaring og det faktum at han hadde vært en helhjertet forsvarer av Vietnam-krigen i 1970-årene, gjorde Byrds tydelige motstand mot invasjonen av Irak i 2003 ekstra kraftfull. Her dannet han, sammen med vennen Ted Kennedy (D-Massachusetts) en front som gjorde dem begge til ledestjerner i krigsmotstanden. For Byrd var det viktigste igjen ikke nødvendigvis krigen i seg selv, men at George W. Bush ifølge ham ikke hadde mandat til å erklære krig på denne måten. Få ting opprørte Byrd mer enn manglende respekt for grunnloven, og han slo fast Kongressen, uten å innse konsekvensene, var i ferd med å frasi seg ansvaret for å erklære krig.

Den arven Byrd etterlater seg kom også klarte til syne ved vedtaket av president Obamas helsereform tidligere i år. Ikke bare ved at Byrd, syk og svekket, ble trillet inn i senatskammeret for å avgi den avgjørende stemmen, "for min venn Ted Kennedy", men også ved hvordan hans langvarige arbeid definerte hvordan reformen ble vedtatt. Da republikaneren Scott Brown overraskende vant suppleringsvalget for å overta setet til Ted Kennedy, hadde demokratene ikke lenger de seksti stemmene de trengte for å komme rundt en republikansk blokkering av lovforslaget. Men dersom det skulle vedtas gjennom såkalt reconciliation, som kun krever 50 stemmer pluss visepresidentens dobbeltstemme for vedtak, ville den såkalte Byrd-regelen komme i spill. Denne regelen slår fast at reconciliation kun kan brukes for å vedta forslag som har direkte budsjettmessige konsekvenser, og forslaget måtte derfor skrives på en slik måte at absolutt hele loven kom innenfor dette regelverket. Det at Byrd til slutt ga grønt lys for denne framgangsmåten var tilsynelatende avgjørende for å gi ryggdekning til blant andre en regelbevisst budsjetthauk som North Dakota-demokraten Kent Conrad.

I 2008 avsatte velgerne senator Ted Stevens (R-Alaska), som ble valgt første gang i 1968. I 2009 døde Ted Kennedy, som utpekt i 1963. Og nå er også Robert Byrd borte. Uansett hva man mener om disse tre, eller om Senatets kultur for å la veteranene sitte nærmest så lenge de selv vil, har institusjonen tapt mye erfaring de siste årene. Det er tid for en ny generasjon senatsledere å tre i karakter. De kan begynne med dagens høring av høyesterettskandidat Elena Kagan, den første siden Charles Evans Whitaker (1957) som ikke vil få sin egnethet vurdert av Robert C. Byrd.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post554

Hvordan kampen om Kagan druknet i olje

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, June 20, 2010 00:53:15
Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har ikke bare forandret den amerikanske diskusjonen om behovet for en energirefom. Faktisk kan det hevdet at den ikke engang først og fremst har forandret diskusjonen om behovet for energireform. Forslaget står fortsatt i stampe i Senatet (Representantes Hus vedtok sitt forslag allerede for et år siden), og president Obama gjorde fint lite for å flytte det nærmere vedtak med sin generelt dårlig likte tale til nasjonen tirsdag kveld. Men på en måte har den tragiske hendelsen absolutt røsket opp i den satte politiske dynamikken i Washington D.C. Høyesterettskandidat Elena Kagan kommer ikke til å møte noen særlig motstand når høringene i justiskomiteen begynner i slutten av juni.

Og det er oljekatastrofens skyld, om enn ikke bare. En del av skylden, eller æren, må tilskrives Obama-administrasjonen og Kagan selv. Utrullingen av hennes kandidatur skjedde på en profesjonell og smidig måte, og Kagans politiske og akademiske karriere er tilsynelatende så ukontroversiell at den kan virke bevisst innstilt på et sete i Høyesterett. Men likevel, sett at det hadde fantes noe i hennes fortid som kunne skapt visse bruduljer. Et uttrykk for empati, kanskje, eller noe som satte litt fart i diskusjonen om Kagans blokkering av militærrekruttering gjennom Harvards egne organer i protest mot Forsvarets diskriminering av åpent homofile soldater. Hva hadde skjedd? Absolutt ingen verdens ting. Katastrofen i gulfen er så stor, og den nasjonale politiske oppmerksomheten rettet så entydig dithen, at selv ikke reelle avsløringen ville klart å bryte gjennom i den daglige nyhetsstrømmen.

Dette er en stor fordel for Obama. Kagan, som etter alle solemerker er en pragmatisk liberaler tvers igjennom, er en slik kandidat som i utgangspunktet har større potensiale til å mobilisere republikanere enn demokrater. For den republikanske grasrota kan selv en utstudert sentrist som Kagan framstilles som en ytterliggående juridisk aktivist, mens lidenskapen i forsvaret av henne på venstrefløyen knappest når samme høye temperatur. Tvert imot er det utstrakt skepsis, ikke bare fordi vi vet såpass lite om hennes juridiske filosofi, men også fordi hun blant annet har gitt uttrykk for et syn på makten i presidentembetet som tilsynelatende blåstempler mange av tidligere president George W. Bushs power grabs. Men når oppmerksomheten er rettet andre steder blir det vanskelig for venstreopposisjonen å få noen egentlig slagkraft bak protestene. Likeledes hadde republikanerne en gang en drøm om at Obamas andre høyesterettsutnevnelse skulle fungere som et krigsrop på konservative aktivister, og mobilisere både penger og mannskap til en motoffensiv ved valgurnene i november. Det kommer ikke til å skje nå.

Eller: I teorien kan det selvsagt dukke opp en game changer som gjør mediene istand til å håndtere mer enn en stor historie om gang, og i teorien kan jo høringene vise seg å bli smekkfulle av dramatikk og nyhetsverdige innslag. Men det er ingenting som tyder på det, noe Kagan ironisk nok selv har påpekt, og kritisert, gjennom sin gjennomgang av tidligere høringer av høyesterettsdommere i en tidligere obskur artikkel i Harvard Law Review. Her klaget hun over at kandidaten som regel slipper å svare på noen spørsmål som kan virke klargjørende når det gjelder hennes juridiske filosofi, enten ved å hevde at hun ikke kan svare på hypotetiske spørsmål, eller ved å simpelthen svarer på et helt annet spørsmål enn det som blir stilt. Ikke uventet mener Kagan ikke helt det samme om saken i dag, og de forestående høringene skulle gi henne rikelig anledning til å bevise hva hun mener. Uansett har lanseringen av Kagan vært så stillferdig - "I keep forgetting Elena Kagan exists," skrev den liberale opinionsdanneren Markos Moulitsas på Twitter nylig - at den også vil fungere som en slags første introduksjon av Kagan til folket, selv dem som følger godt med.

Deretter, og til en viss grad derfor, blir hun så godkjent. Republikanernes justistalsmann Jeff Sessions, senator fra Alabama, har heroisk prøvd ut ulike angrepsstrategier mot Kagan i alle kanaler, bare for å oppleve at ingen av dem riktig blir sittende fast ved henne. Denne manglende evne til å skape noen negativ fortelling om henne, kanskje særlig i en situasjon hvor Det Hvite Hus ikke engang selv forsøkte særlig hardt å styre framstillingen av hennes historie, er trolig den vesentligste feilen som er begått. Ganske raskt kom oljesølet i veien, og når Sessions griper order under høringene vil han ganske enkelt ikke ha etablert noen gjenkjennelig kritikk som tilhørerne kan henge eventuelle feilskjær fra kandidatens side på. Høringene vil sannsynligvis bli en enda større formalitet enn før.

Det får være Obamas trøst i disse dager.
Jørgen Lien skriver om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post547

VM 2010: Hvor gode er Argentina?

FotballPosted by Jørgen Lien Sun, June 13, 2010 12:49:04
Hvordan har starten vært? I en kommentarartikkel i Klassekampen lørdag påtalte Harald Henmo den alltid tilstedeværende viljen til å klage over at VM-sluttspillet alltid, uten unntak er dårligere enn vi forventer oss, og tilskriver det at vi stiller de samme krav til tidlige gruppespillkamper som vi ville stille til sluttspillkamper der lagenes overlevelse står på spill. Påpekningen av at konteksten avgjør hvor spennende en fotballkamp er, er riktig, men jeg synes han underspiller gleden ved en god, relativ betydningsløs gruppespillkamp. Vi har ikke fått noen av dem ennå, men det har vært enkelte oppløftende tendenser.

Eksempelvis kan det magre sluttresultatet lett forlede oss til å tro at Argentina underpresterte i sin åpningskamp mot Nigeria. Men på tross av at resultatet ikke holdt følge med kvaliteten på spillet, var Argentina faktisk bedre enn ventet. Utfordringen for den som lever i kampen minutt for minutt er bare at intensiteten sank i perioder, og at det derfor kan være vanskelig å huske at Argentina faktisk produserte en solid håndfull store målsjanser. Nigerias målvakt var langt bedre enn forsvaret han hadde foran seg, og viktigst av alt var det at Lionel Messi ser ut til å ha kommet brukbart igang allerede. Forsvarsspillet var tildels tvilsomt i begge lag, og Nigerias kunne, med litt større hell og dyktighet ha utlignet Argentinas ledelse, men det er tross alt ikke i hvert eneste sluttspill Argentinas ineffektivitet har vært deres største problem. Motsatt forestillingen mange har om Argentina, er det egentlig ganske sjelden de varter opp med den festfotballen vi forventer av dem. Den kan komme senere i mesterskapet, selv Maradonas lag ennå ikke henger sammen på en måte som gjør dem til å regne med blant storfavorittene.

Der har selvsagt heller aldri England vært, uansett hvor lojalt den hjemlige pressen har snakket opp deres sjanser i det siste. Robert Greens monstertabbe er sånn sett kun interessant i to henseende; a) den kostet engelskmennene to poeng, og b) den kan dekke over det faktum at de spilte en til dels meget svak fotballkamp. Alle problemene vi snakket om før kampen består etter, og noen er tilmed blitt større. En ting er at keeperproblemet virker enda mer uløselig (Green er en god keeper, men han har ikke vært immun mot småfeil tidligere heller); en annen og alvorligere er at Ledley Kings fysikk fortsatt ikke holder i 90 minutter. Det smerter meg å si dette, men Jamie Carragher var virkelig svak som hans erstatter. Carragher tapte en hver duell på fart, og ble etter hvert frustrert, og dermed enda mindre effektiv. Det er ikke sikkert han får anledning til å spille seg bedre. Enten fordi Fabio Cappello skånselsløst vraker ham, slik han gjorde med James Milner etter en halvtime igår, eller fordi England ryker ut så tidlig at kurven ikke rekker å peke oppover.

Det er riktignok liten fare for at England ikke tar seg videre, men det er mindre klart hva de har i cupspillet å gjøre. Det første kvarteret mot USA var riktignok meget lovende, og her fungerte ikke bare samspillet med Steven Gerrard og Frank Lamptard; tilmed valget av Emile Heskey som oppspillspunkt virket vellykket. Men det gikk raskt i stå. Heskey gikk så bokstavelig og så ofte i stå at hans viktigste bidrag utover i kampen, bort fra noen retningsløse stusser, var evnen til å gå i offside, mens alle Englands potensielle playmakere (Gerrard, Lampard, Wayne Rooney) falt ut av kampen. Heskeys miss alene med Tim Howard - hvor den amerikanske målvakten var istand til å holde skuddet fra få meters hold - var nokså symptomatisk. Best offensivt for England samlet sett, var høyresiden, med den dessverre avslutningsvegrende Aaron Lennon, og høyreback Glen Johnson.

Med mindre enten Algerie eller Slovenia utviser samme ubesværede beherskelse som den Sør-Korea møtte Hellas med i lørdag første kamp (2-0), er det forventet at dagens åpningskamp mellom Algerie og Slovenia hovedsakelig vil bekrefte at engelskmennene var heldige med hvilken gruppe de havnet i. Buzzen om Algerie går på de er riktig dårlige. La oss likevel håpe at de kan overprestere positivt på samme måte som de hjelpeløse grekerne gjorde våre lave forventninger til skamme ved å være enda langt dårligere. Så kan vi snakker mer om kvaliteten på mesterskapet etter at vi har sett Joachim Löws Tyskland debutere mot Australia ikveld.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post540

Mer Hanson enn noensinne

MusikkPosted by Jørgen Lien Sat, June 05, 2010 13:14:31
Det er ikke lenge jeg fortsatt håpet at Hansons nye album Shout It Out ville minne mer om debutalbumet fra Taylor Hansons sideprosjekt Tinted Windows (som har vært mitt tonefølge denne våren) enn om Hansons forrige album, The Walk. Hvis det høres ut som et tillitsbrudd mellom Hanson og meg, så er det fordi det kanskje var det. The Walk hadde sine øyeblikk (Been There Before, The Walk, Fire On The Montain), men i lange strekk beveget bandet seg inn i et landskap av hvit soul og funk som simpelthen ikke var istand til å gjenskape energien fra tidligere utgivelser. Jeg leverte et halvhjertet forsvar for albumet da det utkom i 2007, men slet med den samme mangelen på inspirasjonen som albumet selv. Likevel; problemet var ikke at Hanson var for utålmodige med å oppgradere til voksenrock, en anklage de først ble møtt med i forbindelse med utgivelsen av This Time Around i 2000 (det store stilskiftet i den retning kom ikke før med det likeledes skamløst oversette Underneath i 2004). Det føltes imidlertid som om bandet hadde glemt noe av det som gjorde dem til et utmerket poprock-band; den boblende entusiasmen og fryktløsheten fra de tidlige albumene, kombinert med popteften og det gode låthåndverket fra midten av 2000-tallet. Ikke engang den lovende EP-en Stand Up, Stand Up, eller den enda mer lovende førstesingelen Thinking 'Bout Somethin', med sitt løfte om et dykk ned i Hansons alltid hørbare gjeld til soul- og R'n'B-tradisjonen, klarte helt å overbevise meg om Hanson hadde tatt lærdom av den til tider baktunge og budskapspregede The Walk.

Men de klarte det. Det er nesten merkelig i hvor stor grad Shout It Out føles som en naturlig forlengelse av The Walk, når det nye albumet er så mye bedre. Det er som Hanson en gang for alle har funnet nøkkelen til å kombinere den teften for fengende, hook-drevne poplåter med den musikk-historiske arven som hele tiden har fantes i materialet deres, men som aldri har blitt forløst på en like effektiv måte som her. Og enda viktigere; i størst grad siden MMMBop fra Middle of Nowhere (1997), har Shout It Out en førstesingelen som fortelles om i hvilken retning hele resten av platen er på vei. Shout It Out ville vært verdt det om så Thinking 'Bout Somethin' var den eneste gode låta, men nå har den enda viktigere funksjon. The Walk risikerte å forvirre lytteren ved å sprike i for mange retninger, men på Shout It Out er både lydbildet og kvaliteten på låtene mye mer stringent.

I en hovedsakelig positiv anmeldelse hevder Slant Magazine at selv om Hanson er istand til å produsere fremragende popmusikk på sitt beste, lider Shout It Out under et lydbilde som til tider er litt for glatt til å inngi den soul- og funkfølelsen bandet så gjerne vil (gjen-)skape. Selv om jeg er enig i at produksjonen noen steder er polert, er det faktisk noe av det jeg liker best ved plata. Jeg er ikke i tvil om at Hanson ville vært kapable til å lage et rent hyllestalbum til tidligere tiders skittensoul, men jeg er redd for at det hadde gått på bekostning av evnen til å kombinere popteften med andre musikalske referanser. Produksjonen på Shout It Out er snarere en fordel. Hanson har lyktes i å kutte så mange svinger som mulig i jakten på det gode refrenget, samtidig som andre inspirasjonskilder får spillerom. Den musikalsk rike men tekstmessig enkle Give A Little, med sin prominente blåser-backing, er et av flere eksempler. Det kan kanskje høres ut som noe først og fremst laget for at fansen skal ha noe å danse til, men det blir samtidig klart at dette er den plata Hanson aller helst ville lage akkurat nå. Skal vi dømme etter noen av lanseringsintervjuene var de dessuten mer enn klare til å gå nye veier etter The Walk. Det høres ganske enkelt ut som om de måtte gjøre dette.

Tillat meg nå å hengi meg til et øyeblikket av geekery omkring hvordan Hanson-album er strukturert. Bortsett fra Middle of Nowhere, som avsluttet med det uimotståelige firkløveret A Minute Without You, Madeline, With You In Your Dreams og Man From Milwaukee, har Hanson nemlig alltid slitt med å holde inspirasjonen oppe til å avslutte albumene sine på en skikkelig måte. Selv om jeg ikke har all verdens å utsette på sluttnumrene på This Time Around, og selv om A Song To Sing er en fin ballade, har Hand in Hand og In The City aldri kunnet redde meg fra en følelse av at albumet i praksis ender med den enkle men fengende Sure About It. Likeledes med Underneath, hvor de litt anstrengte funkforsøkene Get Up And Go og Hey og den litt forglemmelige balladen Believe, gjør Crazy Beautiful (som kanskje er den tidligere Hanson-låta som kommer nærmest soundet på Shout It Out, særlig i liveversjonen som finnes på andredisken på Live & Electric, 2005) til platas naturlige teppefall for meg. Også på The Walk var tittelsporet som avslutningsnummer omringet av et par låter som gjorde at ofte var naturlig for meg å hoppe av før kom til Zac Hansons fine pianoballade.

Shout It Out har ikke bare en av de sterkeste tracklistene fra Hanson så langt, men den er også strukturert på en måte som holder på interessen hele veien. Jovisst, som platas definitive utropstegn kunne Shout It Out helt sikkert ha vært åpningsnummer istedenfor Waiting For This, men det virkelig tilfredsstillende er hvor sterk avslutningen er. Bandets lydbilde og musikalske rekkevidde har definitivt tjent på at trommis og yngstebror Zac Hanson etter hvert har tatt medansvar som låtskriver og vokalist, og av hans to bidrag er Musical Ride enda bedre enn Use Me Up, som vi kjenner i en akustisk versjon fra Stand Up, Stand Up. Derfra overtar Taylor vokalen på den insisterende Voice In The Chorus, en låt som nevner seg Thinking 'Bout Somethin' som et storverk av uhemmet, blåserinfluert pondus. Og til slutt den vakre balladen Me Myself And I, albumets kanskje mest klassiske Hanson-låt, og det endelige bevisst på at de ikke gikk seg vill i referansejungelen.

Dette er fortsatt Hanson. Skal man dømme etter gleden som strømmer fra Shout It Out, er det kanskje til og med mer Hanson enn noensinne.


Hansons Shout It Out (3CG Records, 2010) slippes mandag 7. juni.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post536
Next »