>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Fem fine for øret i uke 10

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Thu, March 11, 2010 22:09:15
JJ – Let Go. Den svenske duoen fra Göteborg er ute med nytt album, mindre enn ett år siden de kom ut med sitt debutalbum. Ganske utrolig i grunnen. Debutalbumet, som for øvrig hadde tittelen No. 2, var kanskje ett av fjorårets beste album, med sine lette og muntre poplåter. Andrealbumet, som jo da selvfølgelig har fått tittelen No. 3, fortsetter stort sett i det samme sporet. Det er i og for seg helt greit det, for hvorfor skal man på død og liv forandre noe som (i hvert fall i mine ører) er en suksessoppskrift. Platen er en kort liten artig sak, med forholdsvis kjølige og rolige låter, mye effekter, i en ganske så stilren pop-innpakning. Singelen Let Go er en rimelig stereotyp låt for JJ, så med andre ord, dersom denne faller i smak er det god grunn til å sjekke ut hele albumet (og selvfølgelig platen No. 2 dersom man enda ikke har hørt denne). Ettersom JJ er et band hvor bandmedlemmene er sånn passe utilgjengelig er det ikke så lett å få med seg hva som skjer med bandet for tiden. Det man imidlertid vet er at de nå skal presentere seg for det amerikanske og britiske publikumet.

The XX – Crystalised. Når JJ skal ut på tur skal de faktisk på turné sammen med bandet The XX. Dette er også et band som kom ut med en veldig flott skive i 2009, XX. Den fryktelige unge trioen fra England (de var provoserende nok bare 20 år da de kom ut med albumet) fikk velfortjent masse oppmerksomhet og skryt for platen de kom ut med. Det er jo veldig herlig når band klarer å hoste opp slike debutplater som dette. Musikken som presenteres er, i likhet med for eksempel bandet JJ, rolig og minimalistisk popmusikk, melodiøse linjer og svært behagelige vokalbidrag som er akkurat passe sløv i forhold til det musikalske. Tekstene som fremføres er i tillegg sånt som man kan forvente seg, det handler stort sett om klassiske tema som kjærester, eks-kjærester (ikke minst) og hva man skal bli når man blir stor.

Melissa Horn – Hur ska det gå. Melissa Horn har (etter hva jeg vet i hvert fall) ingenting å gjøre med The XX. Men det er likevel 1000 gode grunner for å presentere musikken hennes i denne spalten. For min egen del er dette en artist jeg altfor sent har blitt oppmerksom på, (på en annen side er det kanskje bedre å sent bli kjent med Melissa Horn enn å aldri bli kjent med dette fantastiske kvinnemennesket). Hun er ganske ung, født i 1987, men har allerede gitt ut to kanongode album, hvor det siste Säg ingenting till mig ble gitt ut i 2009 (nok et utrolig godt album fra dette året, 2009 var virkelig et godt musikkår). Jeg skal imidlertid passe meg litt for hva jeg skriver, eller ikke skriver, om Melissa Horn, da artisten har blitt en stor favoritt og er dypt elsket av en håndfull av medlemmene i Skrivekollektivet. Derfor tror jeg at jeg nøyer meg med å anbefale musikken til Melissa Horn på det varmeste og inderligste. Det er helstøpte og solide utgivelser som presenterer noe av det beste samtiden kan by på av skandinavisk visesang. For øvrig kan det nevnes at Melissa Horn legger en kort tur innom Bergen i april i forbindelse med BergenFest, og skulle vel strengt tatt være unødvendig å si at det bare å skaffe seg billett til denne konserten.

Yeasayer – ONE. Musikkåret 2010 tegner så langt også til å bli et solid år, og bandet Yeasayer bidrar i stor grad til at nettopp så skal skje. For bare noen uker siden kom andrealbumet deres ut, et album som har tittelen Odd Blood. Dette bandet er nok for mange et velkjent band ettersom de fikk en god dose med oppmerksomhet og publisitet for deres første album, utgikk i 2007, All Hour Cymbals. Låten Wait For Summer, ble for eksempel en knakende suksess. Andrealbumet er helt klart umiskjennelig Yeasayer (ikke det at bandet er så satt at de allerede er definerte, men det er liksom noe ved enkelte band, de klarer å lage seg et eget og ganske så distinkt lydbilde). Dette er i hvert fall tilfellet for Yeasayer. Odd Blood er kanskje et mer lekent og lystig enn hva førstealbumet var, men det eksperimenteres fremdeles mye med lyder, trommer og ikke minst vokal. Yesayer har fått en ganske rask og umiddalbar suksess (fullt fortjent, for all del), og har allerede rukket å turnere med det som sannsynligvis er en stor favoritt og inspirator for gruppen, nemlig Beck.

Charlotte Gainsbourg – Heaven Can Wait. Beck har også vært en aktiv mann i det siste. I 2009 gjorde han en veldig god rolle som produsent på det tredje studioalbumet til artisten Charlotte Gainsbourg (jo da, hun er selvfølgelig datter av kulthelten Serge Gainsbourg og hans mangeårige elskerinne Jane Birkin). Albumet, som har tittelen IRM, var et solid stykke arbeid fra dem begge (Charlotte Gainsbourg og Beck altså), og inneholder en rekke flotte låter, deriblant låten Heaven Can Wait som Beck også bidrar med vokal på. Albumtittelen er i og for seg pussig nok. Det hadde seg nemlig slik at Charlotte Gainsbourg gjennomgikk en operasjon i forbindelse med en hjerneblødning hun hadde i 2007. IRM er fransk for MRI, eller MR om man vil, og MR er et typisk redskap for å sette diagnose på hodeskader (tror jeg). Låtene på albumet er skrevet med Becks assistanse, og det skal nok ikke mye fantasi til for nettopp å høre dette. Med vissheten om dette er albumet IRM kanskje ikke helt ulikt den utrolige Beck-platen Sea Change.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post503