>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Uskjønn rulett

FotballPosted by Stein Ove Lien Tue, September 02, 2008 21:28:54

Fotballsesongens mest nådeløse kappløp er over, bare få uker etter at seriespillet i de fleste europeiske toppseriene tok til. Kampen mot klokken, mot pengesekken og mot forventningene har uspilt seg på en enda grellere og mer uskjønn måte i dette årets race mot transferdeadlineenn noen gang tidligere, men litt blod, en hel del tårer og helvetes mange penger på toppen (over fem milliarder, i følge Deloitte). Her er den raske oppsummeringen:

Årets nye spiller: Manchester City. Lillebroren i Manchester har de siste par mannsaldrene måtte venne seg til at de røde fiendene i byen har stukket av med alle godsakene, pengene og trofeene, men en ny giv seilte innover den blå gjengen da den eksentriske –og bånnkorrupte- Thaksin Shinawatra la uante dollarbunker og sin egen prestisje i potten sist sommer. Sven Göran Eriksson, den siste i rekken av gjennomtyggede idioter med erfaring fra pressens behandling av landslagssjefer, fikk jobben, men bommet. Nå har Thaksin bommet også, flydd fra landet, og latt et obskønt rikt sjeikekonsept fra Abu Dhabi ta over styringen. Plutselig er de overalt: Cristiano Ronaldo, Berbatov, Torres, David Villa… Hadde Mark Hughes fått litt mer enn 12 timer å bruke nye penger på, hadde vi visst mer enn vi gjør nå. Men Robinho er likevel nok til å fatte at de nye guttene vil være de kuleste playerne i klassen. Og de mener alvor, Abramovitsj-style.

Årets skikkelig gamle spiller: Robbie Fowler. Den utskjelte, tidligere Liverpoolspilleren Paul Ince ga den bare marginalt yngre Robbie Fowler treningsasyl i Blackburn for sommeren, men det er uklart om det blir fast kontrakt av det. Om ikke annet beviser det, selv om det er vanskelig å tro det, at Ince kanskje kan være snill likevel.

Årets britiske spiller: Alle sammen. Nye, skarpere regler internasjonalt hiver prisen på britiske spillere i været, som gir seg en bunke underlige utslag. David Bentley, som har vist seg spilledugelig i Blackburn i ca ett år, er nå priset til 15 millioner pund og triller ball i Tottenham. Liverpools uoppnåelige jakt på en britisk spiller kræsjet på TJUE MILLIONER PUND for Gareth Barry, så Benitez la absurde 19 mill på for Robbie Keane i stedet. Anton Ferdinand, James Milner? Dyktige, unge folk, men det er passet som driver prisen i været.

Årets Ronaldo: Berbatov. Det er faktisk bare noen måneder siden alle sto på hodet over at Cristiano Ronaldo kanskje eller kanskje ikke skulle spille for Real Madrid denne høsten, men det skal han altså ikke (ikke for City heller. Enda.). Dermed kunne Manchester United trappe opp den halvårige krigen om litt overvurderte Dimitar Berbatov, som egentlig skulle være en rolig utr i parken. Det ble en heseblesende thriller i stedet, etter at Manchester City kom inn, fikk akseptert et bud, sendte prisen i været og ble kastet på dør. Berbatov er United-spiller, men takket være Mark Hughes koster han sikkert 7 millioner pund mer enn Fergusons plan. Saga over. Tilbake til Ronaldo.

Årets comeback: Shaun Wright-Phillips. Fra mørkeblått til lyseblått, store smil, spilletid og mål. Han er tilbake. Smidig jobb, dette.

Årets illebefinnende: Kevin Keegan og Newcastle. På denne plass skal Kevin Keegan kritiseres ytterst sjelden. Sesongstarten har vært forbløffende jevn, selv om Arsenal voldtok Newcastle i helgen. Likevel var det mye pent å bygge på. Så forsvant Keegan-favoritten Milner, ingen kom inn, de forventede spuerstjerne-signeringene ble til to spanjoler du ikke har hørt om. Knapt så geniale Denis Wise har skylden, mener den gråhårede lille mannen med treningsdressen. Han finner ikke folkene som kan ta Newcastle oppover, men det er ikke han som må gå. Det er det Den Grå som må, skjønner vi. Helt til vi ikke skjønner noe lenger. Den Grå blir. Kanskje. En stund. Tror vi.

Newcastle United har dessverre en lang tradisjon for å skyte seg selv i foten med jevne mellomrom. Klarer styret å beholde Kevin Keegan er noe gjort, men helt trygge er man likevel ikke – det er aldri lurt å spøke om vold så lenge Joey Barton fortsatt lusker rundt i korridorene.

  • Comments(1)//blogg.skrivekollektivet.com/#post173