>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

VM 2010: Normalstillstand

FotballPosted by Stein Ove Lien Thu, June 24, 2010 19:52:09

Jeg vedgår at jeg har dårlig samvittighet: I all viraken rundt Englands og Frankrikes hanglende innsatser, har vi helt glemt å le av Italia.

I gårsdagens tidligkamp klarte England endelig å karre seg forbi mastodonten Algerie og gå videre til 16-delsfinalen etter en smal, men oppløftende 1-0 seier over nesten like historisk prestisjefulle Slovenia. Det er i prinsippet en del bra ting å si om måten Fabio Cappellos underpresterende mannskap oppførte seg på i går, men mye av det kan lett høres hysterisk ut når man husker på hvilken legendarisk semmer innsats de stolte løver har levert tidligere i mesterskapet. Likevel; i store deler av kampen spilte England omtrent slik vi håpet at England skulle spille - vi hadde bare håpet at dette var slik det skulle se ut lenge før siste kamp, slik at tiden til ytterligere forbedring var lenger enn den til slutt ble. Det er enda altfor tidlig å friskmelde stjernespiss Wayne Rooney, som ikke er i nærheten av storheten han viste da han var i flytsonen for Manchester United på vårparten. De triste, nesten uvirkelige fakta er at det er lenge -virkelig, virkelig lenge- siden Rooney bidro med mål eller målgivende for sitt lag i et mesterskap. Guardians kunnskapsrike skarptunge Kevin Richardson påpekte at han fortsatt skaper sjanser på den mest indirekte måten, ved å tiltrekke seg og oppmerksomhet og skape rom for andre spillere, men understreket også at det er en jobb man tidligere har satt av til Emile Heskey. England trenger at Rooney kommer ut av sin egen Heskey-dvale. Ved siden av ham var Jermaine Defoe akkurat så livlig som Heskey ikke har vært, og den flinke, tidligere Newcastle-vingen James Milner laget nok trøbbel for de slovenske forsvarerne til å banke en slags følelse av trygghet inn i et ellers ujevnt England. Det trengs, og det passet sikkert Cappello godt at ingenting-her-men-i-hvertfall-på-Chelsea-kaptein John Terry leverte en av sine sterkere innsatser på banen etter hans merkelige, dysfunksjonelle pressestunt forut for oppgjøret. En hel dag uten nye spørsmålstegn er bedre for England enn noe annet.

Med seg til neste runde får England som ventet USA, som slet umåtelig lenge med Algerie, og derfor kunne innbille Slovenia at de var videre når fløyten gikk i deres kamp. Men helt i overtiden dukket selvsagt Landon Donovan, USAs eneste egentlige klassespiller opp, og sendte Slovenia ut. Det var, tror vi, fortjent, fordi amerikanerne igjen hadde fått et vinnermål avblåst på mistenkelig vis, og fordi USA har vært gruppens jevnest presterende lag. Fra kabelfjernsynets aller fineste skjulte skatt, MSNBCs umistelige Rachel Maddow Show, kunne man således se over èn person (to, for å være nøyaktig) juble - og da er ikke målscoreren selv inkludert. USA ligger stadig bedre an til å gjøre ære på skribentens frynsete tips om at de tar seg til semifinalen, ettersom de med kyndighet bør klare å ta av for Ghana i neste runde.

Ghana går den veien sammen med Tyskland, selv om de tapte for flinke, entusiastiske men ikke helt bekymringsfrie tyskere i Johannesburg i går kveld. Savnet av store, i blant klønete, men alltid farlige Miroslav Klose var svært merkbart, og peker mot hvor sårbare Joachim Löws lag er når nøkkelspillere er ute. Erstatteren Cacau var grinete og ineffektiv, men enda mer fortellende var det kanskje at selv en slik slett innsats ikke åpnet muligheten for at tredjevalg Mario Gomez fikk noe innhopp. Kloses manglende evne til å levere varene på klubblaget Bayern München synes å være visket vekk så snart han kan kobles sammen med Lukas Podolski på landslaget, men uten Klose ble også Podolskis eventyr mindre interessante. Men det finnes nok av talent i laget, i går best fremvist ved lille, briljante Mesut Özil, til at nesterundemotstander England har sitt å bekymre seg for. Defensivt lugger det noe for tyskerne, men de bør gå til møtet med erkerivalen med et viktig psykologisk overtak. Det er vanskelig å se for seg at England har spilt på seg nok selvtillit til at de tør å gå ut og styre den kampen, og der ligger nøkkelen til fortsatt tysk suksess. I tillegg er altså denne Klose igjen på banen neste gang. Det bør varme Joachim Löws hjerte enda bedre enn det snasne silkesjerfet den tyske landslagstreneren hadde surret rundt halsen i kjølige Sør-Afrika i går kveld. Klesmessig har den fascinerende Löw byttet ut sine regulære bomullsskjorter med en litt stivere, mer eksklusiv variant i går. La oss håpe det bærer bud om at Tyskland er klare for fest.

Samme hvor festlig han får det over helgen, kan Jogi likevel neppe overgå den gleden mange av oss følte da stakkars, lille Italia forsvant ut av mesterskapet i ettermiddag, etter å ha tapt 3-1 for et ordinært men overraskende offensivt Slovakia. Slovakia er ingen fotballstorhet. Det er Italia. Likevel var det kun rett og rimelig at moroa stoppet for Marcello Lippi (i enorm, selvsikkert knallrød boblejakke med nasjonens navn i gullskrift) allerede nå. Laget hans har vært nøyaktig så anemisk, sutrete og uinspirert som Italia kan være på sitt verste, og egentlig aldri like, vel, kontrollert og nyttemaksimerende som de er når de er på sitt bes…når de får mest ut av spillestilen. Pensjonistrekken av Cannavaro, Gattuso (på banen), Buffon og Pirlo (på benken) var talende bilder på den slunkne stoltheten som en gang var. Det skal godt gjøres å finne noen som gråter over at Italia er ute. Å finne folk som ligger sammenkrøllet i krampelatter over at New Zealand havnet foran dem på gruppespillstabellen, er neppe like vrient. Det ble ikke videre spill på dem heller, men i motsetning til Italia tapte de ingen kamper, etter en uinteressant 0-0-kamp mot Paraguay. Sistnevnte møter antakeligvis vinneren av Danmark-Japan som spilles i kveld, mens Slovakia må gjøre et enda mer substansielt mirakel mot Nederland i neste runde.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post550

VM 2010: Fra andre, til deg, via Skrivekollektivet

FotballPosted by Stein Ove Lien Wed, June 23, 2010 15:07:55
Det er ikke så mye å si, akkurat nå, selv om Martin Palermo har skåret mål, Hellas er ute og Sarkozy er klar til å redde det franske landslaget. Det får bli andre som tar seg av analysene, til vi vet hva som skjer med amerikanske soccerballers og Emile Heskey.

De er ellers flinke nok, disse:

Franklin Foer om Dunga (The New Republic)
Gary Younge om Englands store framskritt (The New Statesman)
Allan Nielsen om hvem som skal skåre for Danmark (Politiken)
Ben Reiter om Cristiano Ronaldos Cristiano Ronaldo-ness (Sports Illustrated)
Tine Byrckel om politikken bak Frankrike (Information)
Chris Clarey om alle de improterte trenerne (New York Times)
Ewoud van Veen om hva vi sier om afrikansk fotball (Bergens Tidende)
Frontiera og Liedl om treneren som leder (Washington Post)
Kevin McCarra om den gyldne generasjonens siste sjanse (Guardian)
Landon Donovan leser fra A Beautiful Game (Vanity Fair)
The Onion om hvem som egentlig vinner (Onion)
Alan Siegels Dive of the Day (BrowBeat)


  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post549

VM 2010: Mannefall etter innfallsmetoden

FotballPosted by Stein Ove Lien Mon, June 21, 2010 00:18:17

En hel del har skjedd på tre spillerunder uten at Skrivekollektivet har gitt besyv med til begivenhetene. Da får det bli omtrent sånt som dette.

Det blir åpenbart umulig å forbigå Frankrike, selv om det virker lett som bare dèt på banen. Etter torsdagens heller pinlige tap for flotte Mexico har blåtrøyene ikke ligget på latsiden. Eller, forresten - i dag nektet en samlet spillertropp å trene, og gjorde dermed ingenting for å roe de av oss som mistenker intensiteten i treningsopplegget for å være nesten like lusen som innsatsen på stadion. Grunnen er, i følge en pressemelding fra spillergruppen (!), at spillerne er grinete på det franske fotballforbundet fordi stjernespiss Anelka ble sendt hjem. Eller, forresten - det er mulig de bare sutrer fordi noen har viderebragt de uparlamentariske frasene Anelka sa til trener Raymond Domenech. Eller, forresten - det kan selvfølgelig også hende at de bare gikk lei av Domenechs coaching etter innfallsmetoden, etter sigende basert på blant annet astrologi. Ingen i den franske leiren har enda verifisiert hva Domenech egentlig sa til formspilleren Florent Malouda før han ble vraket til åpningskampen, men mine kilder antyder at det kan ha vært noe slikt som ”beklager, Malouda, jeg vet du har vært god på Chelsea denne våren. Men, kjære deg, du er født i juni! Du er tvilling! Da har du jo ingen forstand på gjennombruddløp! Dessuten liker du ikke kamferdrops, og lillebroren din er keivhendt. Beklager, det er uaktuelt.” Frankrike spiller for livet mot Sør-Afrika tirsdag. Hvis de møter, da.

Nesten like oversiktlig og greit ser det ut for England, som ikke akkurat vant over stormakten Algerie fredag kveld. Siden har Wayne Rooney kranglet med fansen, Cappello har kranglet med Beckenbauer og John Terry, han som lå med kona til Wayne Bridge har lovet på tro og ære at ”han ikke er forandret i det hele tatt” av det som skjedde den gangen han mistet æren, kapteinsbindet og plasseringsevnen på seinvinteren. Hans hanglende lagkamerater står klare for å møte laget som slo selveste Algerie utover i uken, og er pent nødt til å vinne. Per nå ser gruppens beste lag ut til å være USA, som viste karakterstyrke mot England og fightervilje mot Slovenia, der amerikanerne kom tilbake etter å ligget under 2-0 og ble fradømt seieren på en merkelig dommermanøver. Cappellos gutter gjør best å ikke undervurdere Slovenia, men den amerikanske innsatsen var ikke overvettes sterk mot et heller middels lag. Da Newsweeks Ramin Setoodeh skapte bruduljer i amerikansk TV-verden for noen uker siden med sitt utfall mot Glee-skuespilleren Jonathan Groff, skjønte jeg ikke særlig mye. Jeg har skrevet om dette før, og i korte trekk gikk kritikken hans ut på at skuespillere som tilskueren vet er homofile ikke makter å overbevise oss når de skal opptre som glødende forelsket i en motspiller av motsatt kjønn (la det i parentes bemerket være sagt at problemet til Groff ikke er at han er homo – det er at karakteren hans skal rettferdiggjøre å være forelsket i Rachel.). Nå forstår jeg tankegangen bedre, for det er slik det føles å se USA spille fotball: Vi vet at amerikanerne ikke helt kan dette, og vi vet at nesten ingen i hjemlandet bryr seg. Det ser iblant ikke så verst ut, men fordi vi kjenner til amerikanernes forhold til denne verdenssporten skjønner vi også at dette bare er ballspill for galleriet. Spill så bra dere vil, amerikanere. Vi har sett gjennom dere. Videre fra gruppespillet? Pøh. Bedre enn England? Hah. At USA faktisk kanskje kommer seg videre og per nå faktisk er bedre enn England, får så være. Der hjemme bryr de seg foreløpig ikke. Bortsett fra at Gordon Liddy mener det er en konspirasjon fra venstrefløyen for å forme barn i sosialismens bilde, da – og at Fox’ Glenn Beck mener at fotball er uamerikansk fordi resten av verden liker det. Og hva annet liker de? Obama! Ja, nettopp: Konspirasjon!

Noen er kanskje skuffet over Italia, også – som så Spania snuble mot Sveits, Tyskland mot Serbia og England mot Algerie, og likevel bestemte seg for å spille uavgjort mot New Zealand. Jeg så ikke kampen, men lo hele kvelden, likevel. Men gruppen er søplete, og Italia går videre. Om ikke annet opprettholdt trener Marcelo Lippi stolte tradisjoner ved å skjelle ut egne spillere før kampen, og Daniele De Rossi førte arven videre ved å falle marmelademykt i straffefeltet og gi de regjerende ett poeng på Iaquintas etterfølgende straffespark. Klag gjerne på Danmarks iblant hoderystende forsvarsspill i deres flotte seier mot Kamerun forleden dag; si alskens stygge ting om Kakàs tulleoppvisning mot slutten av friskmeldingen av Brasil mot Elfenbenskysten; anklag Nederland for å mistet kreativiteten på gulvet etter sliteseieren mot Japan.

Gjør gjerne alt dette. Men pust dypt inn, og husk at underholdningen ikke er noen tvingende nødvendig ingrediens så lenge Frankrikes menn ikke har reist hjem. Eller...ja, du vet.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post548

Hvordan kampen om Kagan druknet i olje

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, June 20, 2010 00:53:15
Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har ikke bare forandret den amerikanske diskusjonen om behovet for en energirefom. Faktisk kan det hevdet at den ikke engang først og fremst har forandret diskusjonen om behovet for energireform. Forslaget står fortsatt i stampe i Senatet (Representantes Hus vedtok sitt forslag allerede for et år siden), og president Obama gjorde fint lite for å flytte det nærmere vedtak med sin generelt dårlig likte tale til nasjonen tirsdag kveld. Men på en måte har den tragiske hendelsen absolutt røsket opp i den satte politiske dynamikken i Washington D.C. Høyesterettskandidat Elena Kagan kommer ikke til å møte noen særlig motstand når høringene i justiskomiteen begynner i slutten av juni.

Og det er oljekatastrofens skyld, om enn ikke bare. En del av skylden, eller æren, må tilskrives Obama-administrasjonen og Kagan selv. Utrullingen av hennes kandidatur skjedde på en profesjonell og smidig måte, og Kagans politiske og akademiske karriere er tilsynelatende så ukontroversiell at den kan virke bevisst innstilt på et sete i Høyesterett. Men likevel, sett at det hadde fantes noe i hennes fortid som kunne skapt visse bruduljer. Et uttrykk for empati, kanskje, eller noe som satte litt fart i diskusjonen om Kagans blokkering av militærrekruttering gjennom Harvards egne organer i protest mot Forsvarets diskriminering av åpent homofile soldater. Hva hadde skjedd? Absolutt ingen verdens ting. Katastrofen i gulfen er så stor, og den nasjonale politiske oppmerksomheten rettet så entydig dithen, at selv ikke reelle avsløringen ville klart å bryte gjennom i den daglige nyhetsstrømmen.

Dette er en stor fordel for Obama. Kagan, som etter alle solemerker er en pragmatisk liberaler tvers igjennom, er en slik kandidat som i utgangspunktet har større potensiale til å mobilisere republikanere enn demokrater. For den republikanske grasrota kan selv en utstudert sentrist som Kagan framstilles som en ytterliggående juridisk aktivist, mens lidenskapen i forsvaret av henne på venstrefløyen knappest når samme høye temperatur. Tvert imot er det utstrakt skepsis, ikke bare fordi vi vet såpass lite om hennes juridiske filosofi, men også fordi hun blant annet har gitt uttrykk for et syn på makten i presidentembetet som tilsynelatende blåstempler mange av tidligere president George W. Bushs power grabs. Men når oppmerksomheten er rettet andre steder blir det vanskelig for venstreopposisjonen å få noen egentlig slagkraft bak protestene. Likeledes hadde republikanerne en gang en drøm om at Obamas andre høyesterettsutnevnelse skulle fungere som et krigsrop på konservative aktivister, og mobilisere både penger og mannskap til en motoffensiv ved valgurnene i november. Det kommer ikke til å skje nå.

Eller: I teorien kan det selvsagt dukke opp en game changer som gjør mediene istand til å håndtere mer enn en stor historie om gang, og i teorien kan jo høringene vise seg å bli smekkfulle av dramatikk og nyhetsverdige innslag. Men det er ingenting som tyder på det, noe Kagan ironisk nok selv har påpekt, og kritisert, gjennom sin gjennomgang av tidligere høringer av høyesterettsdommere i en tidligere obskur artikkel i Harvard Law Review. Her klaget hun over at kandidaten som regel slipper å svare på noen spørsmål som kan virke klargjørende når det gjelder hennes juridiske filosofi, enten ved å hevde at hun ikke kan svare på hypotetiske spørsmål, eller ved å simpelthen svarer på et helt annet spørsmål enn det som blir stilt. Ikke uventet mener Kagan ikke helt det samme om saken i dag, og de forestående høringene skulle gi henne rikelig anledning til å bevise hva hun mener. Uansett har lanseringen av Kagan vært så stillferdig - "I keep forgetting Elena Kagan exists," skrev den liberale opinionsdanneren Markos Moulitsas på Twitter nylig - at den også vil fungere som en slags første introduksjon av Kagan til folket, selv dem som følger godt med.

Deretter, og til en viss grad derfor, blir hun så godkjent. Republikanernes justistalsmann Jeff Sessions, senator fra Alabama, har heroisk prøvd ut ulike angrepsstrategier mot Kagan i alle kanaler, bare for å oppleve at ingen av dem riktig blir sittende fast ved henne. Denne manglende evne til å skape noen negativ fortelling om henne, kanskje særlig i en situasjon hvor Det Hvite Hus ikke engang selv forsøkte særlig hardt å styre framstillingen av hennes historie, er trolig den vesentligste feilen som er begått. Ganske raskt kom oljesølet i veien, og når Sessions griper order under høringene vil han ganske enkelt ikke ha etablert noen gjenkjennelig kritikk som tilhørerne kan henge eventuelle feilskjær fra kandidatens side på. Høringene vil sannsynligvis bli en enda større formalitet enn før.

Det får være Obamas trøst i disse dager.
______________________________________________________
Jørgen Lien skriver om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post547

VM 2010: Den om Frankrike

FotballPosted by Stein Ove Lien Fri, June 18, 2010 12:40:17

Det er på tide å stille viktige spørsmål: Hvorfor gikk Frankrikes selvsentrerte, rike verdensstjerner rundt med snodige gaffateipdetaljer på ryggen? Hvorfor er Liverpools Insùa ikke Maradonas høyreback? Når skal kommentatorene innse at de ikke kan løpe fra de homoerotiske undertonene i alt de sier om Argentina? Og hva faen skjedde med Hellas? Disse og flere spørsmål får du ikke svar på her.

Frankrike, først. Egentlig skulle det antageligvis vært Mexico, først, for Aguirres spreke menn var såpass gode at de skulle fått overskriftene. Selv den virkelig gamle, ordentlig trege og ikke spesielt dyktige spissreserven Cuauhtémoc Blanco (Cuauhtèmoc?! Skribenten ringer Latin-Amerika-korrespondent Eikeland for uttalehjelp this very moment) fikk et mål i gårsdagens ryddige nedslakting da hans lag vant komfortabelt 2-0 over Raymond Domenechs patetiske Frankrike. Blanco, som kom inn mot slutten, skåret på straffespark, etter å ha tatt et tilløp som med relativ enkelhet var lenger enn hans samlede løpsmengde i resten av kampen sett under ett (The New Republics Leon Krauze har mer om mannen her). Før det hadde unge, herlige Javier Hernández, en annen innbytter, fraløpt det franske forsvaret og rundet den anstendige målvokteren for å gi meksikanerne en fortjent ledelse, selv om han sto halvannen millimeter i offside. Da hadde spisspartneren hans, den enda yngre og enda morsommere Giovani dos Santos, lekt med feterte tidligere- og nåværende Arsenal-spillere gjennom hele kampen. Det var en fryd å se Mexico. Like frydefullt var det å se Domenech, som leder et lag med like uoppslitelig evne til å slite hverandre opp som Nederland i glansdagene. Den professorale laglederen var fullstendig irrelevant. På banen løp Ribèry, Anelka og Gallas rundt og ønsket seg hjem, mens Thierry Henry kranglet med reservene om de litt for få ullteppene på benken. Den er utrolig at det ikke ble håndgemeng. De som tror Frankrike vil klare å skåre de fire-fem målene som må til i sistekampen mot Sør-Afrika for å ta seg videre på bekostning av Uruguay eller gårsdagens motstander, må enten ikke være særlig glad i fotball, eller finne en masochistisk glede ved å se franskmenn lide. I så fall er det forresten kanskje nok å være irsk.

Mer moro, av den mindre tabubelagte sorten, kan sikres ved å bruke litt mer tid på Argentina, som ikke hadde noen som helst problemer med å banke Sør-Korea ned på jorden etter sistnevntes livsbejaende åpner mot Hellas sist uke. Maradonas menn ble som alltid anført av lille Messi, som gikk ytterligere nitti minutter i sluttspillet uten mål, uten at det hindret ham i å være best på banen denne gangen også. Ingen liten prestasjon, det, ettersom hans medsammensvorne Higuain nettet tre ganger og fikset det første hat-trick i et VM siden landsmannen Batistuta gjorde det samme tilbake i 1998. Messi var absolutt overalt, og spilte førstekampskuffelsen di Maria i form, sørget for at den ruskete høyrebacken Jonas Gutierrez' risikable vingspill fikk passere uten konsekvenser og vant helt sikkert midtbacken de Michelis’ evige troskap da andreomgangens ball-i-hatt minsket viktigheten av hans uoppmerksomme dustefeil på Sør-Koreas eneste mål. Messi, Higuain og etterhvert også innbytter Aguero var så gode at det ikke en gang ble tid til å ånde lettet opp over at Juan Veron ikke var der for å trekke ned tempoet på sentral midtbane. I den første kampen var den gamle Lazio-eleganten (og United-floppen) Veron søppel, men det er en av Maradonas særegenheter at det er lett å se for seg at han putter den gamle tilbake på banen når han blir frisk. Det er en av få grunner foreløpig til å være skeptisk til dem som nå har begynt å ymte frempå om at Diego kanskje simpelthen kan det han holder på med - gjerne basert på at han er flink til å klemme på og godsnakke med dem som ikke lykkes helt til de gjør nettopp det. Den som kan godsnakke Maradona ut av Veron-idèen, fortjener virkelig en klem.

Til sist, altså: Hva skjedde egentlig med Hellas mot Nigeria? Jeg aner ikke. Jeg så ikke kampen.
De vant, de kan gå videre. Fra min posisjon som fullstendig kunnskapsløs hva kommer til kampen og lagene, gjør jeg som vi alle kan gjøre minst èn gang per runde: Jeg melder pass, og legger Jabulani-kortet på bordet.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post546

VM 2010: Trenerne redder dagen

FotballPosted by Stein Ove Lien Thu, June 17, 2010 13:01:39
Jeg håper min venn og fellow traveler gjennom VM-sluttspillet her på Skrivekollektivet, Pål Thorsen, har rett - og at jeg dermed har feil. Det ville bety at mesterskapet snart blir gøyere, og det trengs virkelig. For spillemessig var første spillerunde strengt tatt møl, med en scoringsrate på langt, virkelig langt under to mål per runde, mot for eksempel mer menneskevennlige 2,43 for fire år siden. Men det finnes ting å glede seg over, også. Se bare på Chile, som på tross av en nylig jordskjelvkatastrofe, Michelle Bachelets avgang og triste opptøyer i etterkant av 1-0-seieren over bleike Honduras vant våre hjerter med fartsfylt kjekkaseri og innovativt angrepsspill. Det ble naturlig nok bare ett eneste, anemisk mål, her også, men opplevelsen gjorde godt. For stolt, sosialdemokratisk ungdom ga det sågar anledning til berettighet skepsis til hvor passende det var å sende en spiller ved navn Jara inn på en fotballstadion for å bekle den venstre flanken, men selv det fungerte utmerket. Chile har flere flotte, offensive spillertypen, og vingen Sanchez fikk en fortjent plass på Thorsens førsterundelag. Også Uruguays trygge nedsabling av vertsnasjonen Sør-Afrika bar bud om at det snart er mulig å skåle for bedre tider. Vertene var like svake som fryktet, men jeg tror fortsatt Frankrike imploderer og taper for dem i siste kamp.

Skylden for Frankrikes nedsmeltning vil i såfall plasseres godt og grundig på trener Roland Domenechs tynne skuldre. Sjefen, som har tirret på seg alle spillerne, halve Europa og alle som bryr seg med sin eksentriske og arrogante lederstil, er i mine øyne ikke noe å bruke tid på. For så lenge spillet på banen ikke lever opp til våre forventninger, har trenerne en enda viktigere jobb enn før, nå som underholdningsformidlere. Godt, da, at Diego Maradona finnes. I dag har den lille, herlige mannen -igjen- langet ut mot pampeveldet, legemliggjort ved favorittfiendene Michel Platini og Selveste Pelè. I følge Guardian har Maradona bedt den gamle brasilianeren gå "tilbake til musèet" og slutte å kritisere laget hans, mens Platini blir avskrevet med en verdidom som rammet hele det franske folk: "Vi vet alle hvordan franskmenn er, og Platini er fransk", sa landslagssjefen. I rundjulingen av gammel fotballmafia i dagens mediebilde følger Englands Fabio Cappello opp med kritikk av legenden Franz Beckenbauer, mens Klassekampen gjenopptrykker Informations nyttige guide til nøyaktig hvor bånnkorrupt Sepp Blatter er. Legg her til Slates gjennomgang av alle de merkelige skikkelsene som fyller opp sidelinjene under mesterskapet, New Republics Franklin Foers pasjonerte hyllest til Chiles trener Marco Bielsa og Financial Times' gjennomgang av managerenes holdning til sin egen klesstil, og du har plutselig en redningsplanke for enhver døll 0-0-kamp.

La andre runde begynne for alvor.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post545
« PreviousNext »