>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

VM 2010: Argentinas nye skjorteløse

FotballPosted by Stein Ove Lien Sun, July 04, 2010 14:43:00
Skribenten er åpen for all mulig kritikk etter å ha prioritert en Meryl Streep-film om matlaging foran muligheten for å endelig få et skikkelig begrep om nøyaktig hvor svak Fernando Torres er akkurat nå. Det er tross alt snart over. Jeg skjønner at det er uansvarlig.Til gjengjeld slipper jeg å undervurdere Spania, som godt kan slå fantastiske Tyskland uten den 20-årige drømmeskaperen Thomas Müller, og med favorittstempelet over seg for første gang. Det blir helt fantastisk.

For et mesterskap til slutt har blitt! Dagen etter Argentinas pinefullle exit snakker halvparten om hvor bra Tyskland er. Den andre halvparten mumler om de som ikke har levert; om at Bundesliga-floppen Miro Klose uansett hva som videre skjer kan reise hjem vel vitende om at han har utspilt og utskåret dem alle sammen: Torres (ingen mål), Drogba (ett mål), Ronaldo (ett mål), Kaka (en utvisning, ett mål), Rooney og Ribery (absolutt ingenting), Pirlo (tretti minutter) og selvfølgelig Messi, som altså også ble sendt hjem uten mål. Klose har fire mål, like mange som Spanias Villa, og like mange som skåret i den hjemlige serien totalt denne sesongen. Det viser flyten til laget han spiller på, og det viser bedre enn noe at postulatet om at Podolski og Klose blir som nye hver gang det står mesterskap for døren holder fortsatt. I går tok Jogi Löws unge løver skjeen i egne hender og spilte skjorten av Diego Maradonas Argentina*, og stoppet ikke før Klose, Müller og midtstopper Friedrich (!) hadde laget fire mål for tredje gang i mesterskapet. La det være sagt at ikke alle er imponerte og at det fortsatt er sitt å si om Tysklands evne til å holde fast i initiativet, men la det også bare være: Tyskland cruiser videre med uovertruffen selvtillit og strålende prestasjoner, og er favoritter til å vinne hele greien.

Det var jo egentlig Brasil som skulle være det, men etter èn time med fantasifotball og tidlig ledelse mot Nederland fredag, stoppet flyten like fort som den kom. Når den knøttlille hollandske virtuos Wesley Sneijder fikk skåre mål med hodet, er det ikke mye man kan gjøre for å forsvare sin egen innsats. Nederland er i semifinale, der Uruguay venter. Forvent at alle er klare til å hate på Diego Forlan og vennene hans, nå, på grunn av måten laget slo ut Ghana i den klassiske kvartfinalen senere samme dag. Ajax-spissen Suarez ofret sin egen ære, spilletid i semifinalen og kanskje muligheten til å vinne gullstøvelen da han hev lankene i været og stoppet Ghanas sikre avansement på målstreken på overtiden av overtiden av spilleforlengningen, og Uruguay vant den påfølgende straffekonkurransen. En stygg måte å gjøre det på, javel, og kan hende en midlertidig suspensjon av hvordan fotball bør være. Men også på et vis en fair slutt for begge - Ghana vil aldri bli glemt, og det vil regne gullstøv over heroismen og urettferdigheten deres når historien skal skrives. Uruguay, som på mange vis er bedre enn Ghana, får muligheten og plikten til å både spille av seg antipatien og gjenoppretten troen ved å levere en riktig genistrek mot Nederland.

Scenen er satt for semifinalene. Ingen flere Meryl-Streep-avstikkere, nå.

* Skjorteløs er ellers et ladet begrep å bruke om akkurat Argentina, og bli ofte knyttet til det eneste ikonet i landet som kommer i nærheten av Maradona, Evita Peron. Begrepet skjorteløs, descamisado, ble brukt som nedesettende term på fattige arbeidere som bedrev manuelt arbeid, og derfor ofte gikk uten skjorte fordi arbeidet var fysisk krevende. I vår moderne, nyliberale verden forbindes begrepet gjerne med tenårings-varulver.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post556

Eclipse: Look, it's the Fight'n'Bite Hit-Squad!

Film & TvPosted by Stein Ove Lien Fri, July 02, 2010 13:07:24

In The Twilight Saga: Eclipse, the soulless vampire and the shirtless werewolf team up to take them evil-doers down.

Last time we left Forks, Washington, a small town with more vegetation than you will ever see, the most famous dead man since Michael Jackson had just proposed to a woman who is roughly 90 years his junior. That man is Edward Cullen, a lean, mean Shakespeare-qouting machine with all the liveliness of someone who just celebrated his 100th birthday. Coincidentially, Edward did; he’s a healthy 109 years old, but that hasn’t stopped him from hitting on the the new sweet sixteen of Forks, Bella Swan, by hitting a car. It’s akward, as is everything in this universe. In this third installment of Stephenie Meyer’s insanely popular book series, we follow the young one and the very old one as they struggle with the same things they struggled with last time. Also, there is Jacob Black (whose birth name, contrary to popular belief, does not actually include neither “Team” nor “FTW”, I’m told) the sympathetic youngster who morphed from long-haired, good-natured gay best friend into hot-blooded, quick-witted macho man in the course of the last movie, New Moon. In that very long and ill-paced movie Mr. Black discovered that he is a werewolf, which led to dreary, heavy-handed soul-searching on beaches and jumping from cliffs, and, famously, to a lot of un-dressing of upper bodies. After Cullens modest proposal Jacob and Bella has stopped the talking and upped the non-talking, until loveable Father of Bella, Charlie, insists that she needs to spend more time with other people than the aforementioned thespian from another century. Then action starts.

For more bantering and a glimpse of backstory, check out the New Moon review here.

Eclipse essentially follows every plotline from the former movies, and adds a hell of a lot of fighting: You are excused if you remember zero of the reason why Bella still is being haunted by the redheaded she-pire Victoria, because neither do I. I think has got beef with our heroine because Edward killed her lover at the end of the first film. Still alive and kicking too, is the strange tribal fight between Edwards vampires and Jakes werewolves, based on some semi-religious old culture clash involving quite a lot of bad feelings. And let’s not forget the Volturi’s, my dear! They, being the upper class watchdogs of the vampire world, are back on track, committed to checking out whether the Cullen clan has sinned against the unwritten rules of vampire etiquette by being friendly to a human being (mostly Bella) without subsequently sucking all of the blood out of her. All this is further elaborated upon in Eclipse, plus a few, new plot twists. Most notably, Seattle has seen a rapid increase in street violence and murder, which we know are due to the unexpected rise of a new class of rookie vampires, egged on by Victoria. This unruly bunch of blood-sucking newbies is, we are told by boring, very scary Cullen brother Jasper (who looks younger than Edward, but has outlived him by a margin of hundreds of years), has not yet learned to tame the bloodlust, and is therefore a giant threat to Bella and the rest of the gang. Stupid set up notwithstanding, this opens up some interesting plot possibilities, as it involves the one thing that the soulless vampire and the shirtless werewolf agrees on; the importance of Bella being safe. In vintage unconvincing manner, the two fighting clans, with backing from elder statesmen and longtime hatemongers Sam (W) and Carlisle (V), set up truce for the sole purpose of saving one person whose not even part of the conflict in any meaningful way. Jake, fresh off from declaring his love for Bella for the 27th time, and Edward, fresh off trying to con said girl into marrying yet again, team up to bring that band of wacko vampire-emos down! Yeah!

We’ll leave the rest up to you to find out.

I find Eclipse to be a far better movie than New Moon in surprisingly many ways. In my review of the former, I said New Moon was “great fun”. After seeing the next chapter, I know realize it really wasn’t, it was just entertainingly grandiose. Eclipse on its part has done wise moves on most of the more horrendous choice from the last outing, including stepping up the speed considerably. That suits the more action-packed plot fine, as it creates room for the formerly dreaded emotional sit-downs to be something else than too long sleeping pills between the extensive fight scenes. As the one out of maybe three guys who have seen Eclipse on the opening day, I am still not sold on the fighting sequences. The CGI effects are cool but showy and the energy is well built up, but I still can’t get my head around what is happening. Can these soulless things die? Do the wolfpack (that’s Jacob and a dozen other sparsely clad teenagers when shifted into all-out werewolf-mode) do more harm than good? And why, why is it that every vampire-like creature in Edward Cullens way seems to evaporate and die simply by being shoved gently away? Young Cullen himself needs some heavy beating to go down, but the rookies hit the ground and die in an instant, almost every time. Damned thing, that rigged game.

But rest assured, you uneased fan of horrible acting and mental vacations, not everything has changed. This is still reliably Twilighty, my friend. Lautner, now ready to take a commanding role on screen, does so by out-Pattinsoning Robert Pattinson almost from the start. In New Moon, especially Pattinson’s acting was mind numbingly bad. It still is, but with Lautner at center stage, it’s no longer “special”, since they are both there to provide the badness. And boy, they do. This is layed out in deliciously, probably unconsciously funny detail in a short scene in which Kristen Stewart’s Bella smacks Lautner’s Jacob over his forehead after an event thou shalt be spared for. Reaction? Miss Swan’s hand is literally broken, evidently because He Who Has No Shirt is so strong that trying to harm him has the same effect as to try to break a plank with your bare hands. The clever irony is all to fitting to overlook, of course (you could arrange the words “fit” and “look” in a slightly different way to create yet another, wholly valid segue into finally understanding why troves of 11 year olds and gay men keep coming to these events, but never mind): What a wooden performance. Hah!

Save for all the insulting lack of real acting, there’s no reason at all not to enjoy this one. It’s a pre-packaged thrill for me, you and everyone you know, so long as everyone you know are female and very young. Or if they simply like looking at pretty people, listening to cool musical brands lending their credibility to a pleasurable detail, or want some of that kicking or biting with their popcorn. Then we all go our merry way, and forget all about it. Time well spent, indeed, but now let’s get down to business and solve some real problems, shall we? Oh, wait.

OK. I finally get it. Team Edward vs Team Jacob is shaping up to be the defining either-you-are-with-us-or-you-are-against-us-question of this summer, troubling everyone from likely Supreme Court judges to the everyone you know-crowd. And it’s even woven in to the film’s actual plot with elegance and ease, with that already oft-quoted, double-edged “Let’s face it – I’m hotter than you”-pun! Then let’s just agree: Edward Cullen is whiny, pale and boring. I’m with Wolfie.


Now I plan to re-join real life.

______________________________

MOVIE OF NOTE:

The Twilight Saga: Eclipse premiered June 30

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post555

Senatets hukommelse: Robert C. Byrd (1917-2010)

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Mon, June 28, 2010 15:11:44
West Virginias seniorsenator og Senatets lengstsittende medlem gjennom tidene, demokraten Robert C. Byrd er død, 92 år gammel. Det markerer slutten på en av de mest komplekse karrierer i institusjonens nyere historie, og et stort tap for Senatets kollektive hukommelse. Mer enn kanskje noe annet var Byrd en vokter av Senatets egenart og konstitusjonelle ansvar, og en politiker med en uovertruffen sans å ta hensyn til ønskene fra velgerne der hjemme og til det muliges kunst i Washington D.C., endatil i en institusjon hvor han selv arbeidet målrettet for å bevare dens saktegående særegenhet. Som kongressmedlem fra 1953 og som senator fra 1959 var han plantet i en tid da evnen til å bruke sine kontakter i hovedstaden for å sikre statlige penger til hjemstaten ennå ble sett på med mer takknemlighet enn mistenksomhet. Mange av de tidlige minneordene uttrykker en slags underspilt forakt for Byrds glede over å ha sikret store offentlige investeringer i West Virginia, en journalistisk holdning helt i tråd med dagens tea party-pregede diskusjon om offentlig forbruk, men i mangt og meget er denne kritikken smålig og unyansert. Å kjempe for tiltak for å bedre utdannings- og arbeidsmuligheter er ikke umoralsk. Å sikre prosjekter til West Virginia som framstår som kuriøse eller unødvendig fra Washingtons synspunkt er kanskje ikke like ærbart, men knappest noe som for alvor bør henge ved Robert Byrds ettermæle. Han gjorde sitt av begge deler.

Det som vil henge ved ham når en ny historie om Senatet en gang skal skrives - han skrev den forrige selv - er hans medlemskap i Ku Klux Klan i 1940-årene, og deltagelsen i en filibuster mot de langtrekkende borgerrettighetslovene av 1964 og 1965. Byrd har gang på gang bedt om unnskyldning for disse historiske feiltagelsene, og hans bevissthet om den har vært definerende for hans arbeid med spørsmålene i ettertid. Denne forhistorien, kombinert med ryktet som en kompromissløs budsjetthauk, gjorde den rasemessige slagsiden i kampanjen for å forhindre trygdemisbruk i D.C. (hvis finanser styres fra Kongressen) meget kontroversiell. Robert Byrd vil aldri helt kunne fri seg fra sin egen feilbarlighet, og måten han omtalte den på (som blant annet gjenfortalt i en anekdote fra Barack Obamas memoar-manifest Mot til å håpe, hvor den gamle senatoren samtaler om saker med den nyvalgte senatoren fra Illinois) tyder på at han forsto det selv. Det forunderlige nå er selvsagt at like før den siste sittende senatoren som stemte mot borgerrettighetslovene døde, klarte den republikanske senatskandidat Rand Paul fra Kentucky å så tvil om hvorvidt han støttet dem. Også Rand Paul brukte den argumentasjonen Byrd hadde brukt i 1964; at avsegrering innebar et urimelig inngrep i delstatenes politiske selvråderett. Det er nesten trist at Byrd ikke fikk anledning til å ta Paul i skole om hva historien hadde lært ham.

På tross av sin høye alder og sin stadig forverrede helsetilstand, forble Byrd en avgjørende viktig del av Senatet helt til det siste. Hans lange erfaring og det faktum at han hadde vært en helhjertet forsvarer av Vietnam-krigen i 1970-årene, gjorde Byrds tydelige motstand mot invasjonen av Irak i 2003 ekstra kraftfull. Her dannet han, sammen med vennen Ted Kennedy (D-Massachusetts) en front som gjorde dem begge til ledestjerner i krigsmotstanden. For Byrd var det viktigste igjen ikke nødvendigvis krigen i seg selv, men at George W. Bush ifølge ham ikke hadde mandat til å erklære krig på denne måten. Få ting opprørte Byrd mer enn manglende respekt for grunnloven, og han slo fast Kongressen, uten å innse konsekvensene, var i ferd med å frasi seg ansvaret for å erklære krig.

Den arven Byrd etterlater seg kom også klarte til syne ved vedtaket av president Obamas helsereform tidligere i år. Ikke bare ved at Byrd, syk og svekket, ble trillet inn i senatskammeret for å avgi den avgjørende stemmen, "for min venn Ted Kennedy", men også ved hvordan hans langvarige arbeid definerte hvordan reformen ble vedtatt. Da republikaneren Scott Brown overraskende vant suppleringsvalget for å overta setet til Ted Kennedy, hadde demokratene ikke lenger de seksti stemmene de trengte for å komme rundt en republikansk blokkering av lovforslaget. Men dersom det skulle vedtas gjennom såkalt reconciliation, som kun krever 50 stemmer pluss visepresidentens dobbeltstemme for vedtak, ville den såkalte Byrd-regelen komme i spill. Denne regelen slår fast at reconciliation kun kan brukes for å vedta forslag som har direkte budsjettmessige konsekvenser, og forslaget måtte derfor skrives på en slik måte at absolutt hele loven kom innenfor dette regelverket. Det at Byrd til slutt ga grønt lys for denne framgangsmåten var tilsynelatende avgjørende for å gi ryggdekning til blant andre en regelbevisst budsjetthauk som North Dakota-demokraten Kent Conrad.

I 2008 avsatte velgerne senator Ted Stevens (R-Alaska), som ble valgt første gang i 1968. I 2009 døde Ted Kennedy, som utpekt i 1963. Og nå er også Robert Byrd borte. Uansett hva man mener om disse tre, eller om Senatets kultur for å la veteranene sitte nærmest så lenge de selv vil, har institusjonen tapt mye erfaring de siste årene. Det er tid for en ny generasjon senatsledere å tre i karakter. De kan begynne med dagens høring av høyesterettskandidat Elena Kagan, den første siden Charles Evans Whitaker (1957) som ikke vil få sin egnethet vurdert av Robert C. Byrd.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post554

VM 2010: Das anti-Wembley Tor

FotballPosted by Johannes Müller Mon, June 28, 2010 11:10:48

Fotball er ingen frøkensport. Du skal ha ganske god hjerte og nervesystem for å tåle en åttendelsfinale i VM. Tyskland vant nok en gang, slik de alltid gjør, ifølge Lineker. Under og etter kampen var Nils Johan Semb rasende, det samme var Fabio Capello. Grunnen er jo enkel. Frank Lampard mål, ops jeg mener skudd som skulle vært mål, ble ikke godkjent. En skandale i følge Nils Johan Semb.

Kampene mellom England og Tyskland har alltid vært en opplevelse og alltid dramatisk til siste slutt. Siden Wembley-målet i 1966 har kampene skapt et engasjement man sjelden ser i andre kamper, i alle fall her på berget. Så kaller også de tyske avisene situasjonen ”Das anti-Wembley-Tor” og ”das rache Tor” – hevn-målet. På motsatt side av kanalen er jo stemningen motsatt og dommer Jorge Larrionda får selvfølgelig gjennomgå. Av de engelske avisene jeg leser tok The Guardian tapet med fatning og fokuserte på at dette var nok det siste VM for mange av de engelske spillerne. Richard Williams oppsummerer: ”Golden generation passes on after 12 frustrating years”. For det var jo Lampard, Gerrard og Terry som skulle vinne noe igjen for England etter 44 år. Nå er det muligens for sent.

Det som i alle fall er sikkert er at vi igjen har fått en debatt om tekniske hjelpemidler for å dømme fotball, på lik linje med andre lagspill som amerikansk football og hockey. Fifas øverste leder Sepp Blatter sier at det i alle fall ikke skjer så lenge han regjerer. Men det stopper ikke Nils J. Semb i å mene noe annet. Men vil vi at fotball skal bli som ishockey? Vil vi ha trenere som forsøker å overprøve avgjørelser som de har muligheten til i amerikansk fotball?

Jeg tror at fotballens appell for mange er at du kun trenger en ball og en bane, samt et par mer eller mindre gode venner for å spille spillet. Å gjøre fotball til en teknisk ingeniør-idrett er for meg å ta fra fotballen spenninga. Hva skal jeg snakke med mine kollegaer om i matpausen? Selvfølgelig skal jeg hovere over Englands tap for mitt kjære Tyskland, men nå kan vi også diskutere what if? Hva hvis England hadde fått 2-2-målet? Hadde det blitt en annen kamp? Mitt bidrag til denne debatter er å henvise til siste finalerunde i Hockey-NM, der forbundet ikke hadde råd til å stille med egne kameraer og utstyr for å ha videodømming. Det blir dyrt! Det skaper forskjeller; og forskjeller er vi imot. Alle skal med! Alle som vil skal kunne spille fotball.

ALLE som er fotballfans har blitt lurt for en seier eller et mindre ydmykende tap, på grunn av menneskelige feil. Det er veldig frustrerende, vondt og trist! Det er likevel en del av som appellerer med fotball. Fotball spiller å på følelsesregistrert vårt.

Anglofile nordmenn, nå er dere fri… Fri til å elske ett annet lag i VM. Dere kan elske hvilket lag dere vil - Med unntak av Tyskland, selvfølgelig.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post553

VM 2010: Det store hamskiftet?

FotballPosted by Martin F. Olaussen Sat, June 26, 2010 20:41:02
Åttendelsfinalene er i gang. På skjermen spiller Uruguay mot Sør-Korea. Luis Suarez har nettopp scoret. 1-0 til Uruguay. Etter hva jeg kan forstå var det nok en skikkelig keepertabbe. Synd egentlig, for jeg liker nemlig det Helge Haugenske Sør-Korea; utrettelig jobbing, pågangsmot og oppofrelse, tilsynelatende enorm lojalitet og lite stjernenykker. Jeg liker Sør-Korea fordi jeg liker Helge Haugen. Det er lett å få sympati med et slikt lag. Men Helge Haugen kommer ikke til å vinne VM i fotball, det skjønner også jeg. Til det kreves det nok noe mer enn å spille med hjertet utenpå drakten. Men for all del, fotballen er rund og cup er cup – her kan alt skje. På en annen side har jeg selv tippet Uruguay som en aldri så liten outsider i dette mesterskapet. Jeg er derfor glad for å se at jeg tilsynelatende har et snev av peiling på fotball.

Åttendelsfinalene er i og for seg ganske festlige i år. Det har seg nemlig slik at 10 av totalt 16 lag ikke er fra Europa. Det er en definitiv Sør-Amerikansk dominans i dette verdensmesterskapet, i tillegg til de to eneste lagene fra Asia. Ute er altså Italia, Frankrike, Danmark og de tidligere EM-vinnerne Hellas. Men hvorfor er vi så forbauset over dette? Det er så uendelig lett å hevde en europeisk fotballdominans. Slik har det liksom alltid vært. Vi fylles opp med gammel nostalgi og utgåtte klisjeer om for eksempel lag som Italia og Frankrike, men også England for den saks skyld (har du for eksempel sett England spille morsom fotball dette mesterskapet?). Og så glemmer vi totalt fotballen som spilles i land som Sør-Korea eller Paraguay.

Men er det egentlig tilfeldig at det går slik det går? La oss tegne opp ett eksempel (av sannsynligvis en hel rekke med andre årsaksforklaringer) som muligens kan illustrere et ”maktskifte” innenfor fotballens verden:

Svært mange hadde nok en tro på afrikanske lag foran dette mesterskapet. Det er selvsagt veldig naturlig å tro på nettopp dette under årets mesterskap. Men slik gikk det altså ikke. Av de 6 kvalifiserte lagene fra Afrika er det bare ett av dem som har klart å komme seg videre til åttendelsfinale. Det har dessverre vært slik at det har vært like ubegripelig kjedelig å se på noen av de afrikanske lagene spille, som de europeiske, kanskje spesielt lagene Nigeria, Kamerun og Elfenbenkysten som det gjerne var knyttet størst forventninger rundt. Lag med en rekke kjente spillere fra blant annet store europeiske klubber. Fotballen som utøves er svært forutsigbar, altfor treg og lite kreativ. Mange av de afrikanske lagene fremstår nærmest som reinkarnasjoner av de europeiske lagene når det gjelder spillopplegg og tanke om hvordan fotball skal spilles. Dette er nok ikke tilfeldig.

En rask titt på de enkelte lands trenere kan muligens forklare hvorfor mesterskapet har tatt den form som det har. Mens samtlige av lagene fra Sør-Amerika har trenere som kommer fra samme kontinent, er det hele fire av seks lag fra Afrika som har satset europeisk i år; svensker eller franskmenn. Unntaket er Sør-Afrika og Algeria. Alle europeiske lag har trenere fra Europa. USA, Sør-Korea og Japan (alle lagene videre til åttendelsfinalen) har nasjonale trenere; trenere som ikke på noe tidspunkt har stasjonert i Europa, og heller ikke da har blitt påvirket av europeisk stil. Dette gjenspeiler sannsynligvis også fotballen som har vært spilt. Den tradisjonelle europeiske fotballskolen har måttet vike i år. Det holder dessverre ikke lenger med en bunnsolid struktur. Man må yte for å vinne – tørre og satse for å skape sjanser. Mesterskapet er for kort, og avgjøres av flere tilfeldigheter, enn at ”stein på stein”-mentaliteten får gjennomslagskraft som en sunn fotballfilosofi i et VM-mesterskap.

Den tradisjonelle europeiske fotballmodellen synes å være død som en sild. Den bunnsolide og trauste europeiske stilen er passé. Det er den uovertrufne lekne Sør-Amerikanske stilen som er ”in” i år.

Dette, dette er en seier for den internasjonale fotballen.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post552

VM 2010: Hva skal de gjøre nå?

FotballPosted by Stein Ove Lien Fri, June 25, 2010 12:14:33

Når jeg tenker etter er det en del ting jeg gjerne skulle sett ugjort fra vårt broderfolk i Danmark:
Dansk Folkepartis "Gi’ os Danmark tilbage!"-kampanje.
Anders Fogh "Bush har en forfriskende demokratidagsorden" Rasmussen.
Tsunamisangen med Mads Mikkelsen.
Og verdensmesterskapet i fotball i 2010.

Mitt fotballmessige interessefelt har alltid vært tungt preget av engelsk fotball. Der passer mitt mangeårige, ekstremt dype og intense kjærlighetsforhold til dansk fotball dårlig inn, for den generasjonen danske fotballspillere jeg forelsket meg i har ofte gjort det slett på engelsk jord; som Jon Dahl Tomasson i Newcastle, Per Krøldrup i Everton, Dennis Rommedahl i Charlton, Niclas Jensen i Manchester City, Stig Tøfting i Bolton, eller Jesper Grønkjær, Bjarne Goldbæk og –gud forby- Den Brian Laudrup i Chelsea. Dansk fotball har alltid slektet mer på den italienske, og kanskje særlig den nederlandske. Det er ikke tilfeldig at Tomasson, Rommedahl, Grønkjær, to blad Laudrup, Jan Heintze og Kenneth Perez spilte noe av sin beste fotball i de nederlandske storbyer, mens Krøldrup, Christian Poulsen, Martin Jørgensen, Martin Laursen, Thomas Helveg skaptesine fornemste overskrifter i Italia. Det passet simpelthen for godt til den danske måten å spille på, helt tilbake til de dager da Preben Elkjær banket Danmark inn på fotball kartet i 1986, over den uventede EM-seieren i 1992 og frem til eventyret i Frankrike i 1998. Den gangen, i 1998, utspilte Danmark de tidlige mesterskapskjæledeggene Nigeria i andre runde, i en kamp hvor selv Ebbe Sand skåret et hjertevarmende flott mål. Det ble tap for den senere tapende finalist Brasil i en jevn, vilt underholdende 3-2-kamp i kvartfinalen, men jeg var fullstendig solgt. Den flytende, tekniske fotballen var lett gjenkjennelig også ved verdensmesterskapet fire år senere, der Dahl Tomassons nydelige 2-0 mål mot de regjerende mestrene Frankrike i gruppespillet innkapslet alt som gjorde det danske landslaget plent umulig å mislike. Angrepet startet hos Thomas Gravesen (ett av de klare unntakene i regelen om tvilsomme Premier League-prestasjoner), en unnselig, hardtarbeidende midtbanespiller med affinitet for å skyte enhver pasning heller enn å trille den til mottakeren. Så også her, hvor hans mesterstykke av en pasning finner den alltid bevegelige Grønkjær på kanten, som bryter ballbanen og sender ballen langs bakken horisontalt inn bak de franske forsvarerne til Dahl Tomasson, som enkelt kan plassere ballen i det hjørnet ballen kom fra.

Det var et lite stykke fotballkunst, og noe Danmark aldri senere har kunnet leve opp til igjen (Danmark tapte sekstendelsfinalen mot England etter en ukarakteristisk blek opptreden). Men det vibrante vingspillet og den høye presisjonen i pasningsspillet var et så altfor typisk eksempel på hvordan Danmark kunne spille når de ville. Grønkjær, Jørgensen, Rommedahl og senere tilskudd som Perez og Peter Løvenkrands har alltid, hjulpet av kompetente pasningsspillere som Gravesen, Laudrupene og Tomasson, levert en form for totalfotball som har virket uimotståelig, nesten ufattbar for oss som er vokst opp med Norge som fotballmessig kjæledegge og inspirasjon. Det er ikke unaturlig at danskene ofte snakker stygt om norsk fotball – teoretisk og praktisk spilte de to nasjonene i begges topp-år fotball som om kom de fra forskjellige planeter, ikke kun en liten båttur unna. Sånn er det dessverre ikke nødvendigvis lenger.

2010-utgaven av det danske fotball-landslaget lignet riktignok ganske på fordums tider – isolerer man de seks mest rutinerte spillerne i troppen, alle hvis navn er nevnt flere ganger allerede, får man til sammen nesten seks hundre -600!- landslagsopptredener bare der. Men frykten var der allerede tidlig. For samme hvor moro det kan være å samle den gamle gjengen for et siste hurra, er det ikke sikkert den forrige formelen tåler å få en omdreining til – tenk på David Petraeus’ Irak-strategi Afghanistan-style, Whitney Houstons comeback-turnè eller John McCains presidentvalgkamp. Det ble slik denne gangen, også. Som med det patetiske danske laget som sto på ruinene av EM-triumfatorene fra ’92 ved europamesterskapet i 1996, hadde Danmark ingenting å stille opp med i år. I åpningskampen mot et urytmisk Nederland ble flyten forpurret av et unødvendig selvmål av Simon Poulsen og/eller Daniel Agger, og de rød-hvite klarte aldri å ta seg inn igjen. Et lite prov på gammel storhet (her må dessverre gammel tillegges langt større vekt enn storhet) kom riktignok til syne i den fine opphentningen av Kamerun i andre spillerunde, der Dennis Rommedahl skar inn fra kanten som i velmaktsdagene og sikret en kjærkommen seier. Men da det gjaldt, mot Japan i går kveld, ble de aldrende balltrillerne avkledd til skinnet gjennom hele kampen. Thomas Sørensen, målvokteren som har imponert for Stoke denne sesongen, gjorde flere merkelige feil, og lot flotte japanske frispark slippe forbi seg. Forover bommet Jon Dahl Tomasson på alt som rørte seg, og Poulsen og Kahlenberg rørte seg ikke nok til å bomme, engang. Jørgensen ble hevet av banen etter en halvtime. Det var et trist skue. Da den aldrende spydspiss til sist fikk sjansen fra ellevemeteren etter en billig straffesparksituasjon, plasserte han ballen løst midt i mål, og en strekk på den korte passasjen mellom krittmerket og streken hindret ham nesten i å dytte ballen over streken på returen. Japan svarte med festspill og finesser, og deres 3-1-seier var aldri truet.

Hva skjer nå? Landslagssjef Morten Olsen har sittet i ti år, og få tror han tar en tørn til. Grønkjær og Jørgensen takket sporenstreks for seg, selv om Tomasson, Sørensen og Rommedahl fortsatt vil takke ja til flere landskamper hvis de blir spurt. Danmark er ikke en like dyp krise som Italia, selv om mye må skje. Mot slutningen av Gasolins berømte rockhymne Hva’ gør vi nu, lille du? tar nasjonalikonet Kim Larsens tekstkarakter skjeen i den annen hånd og går rett til ministeren for å kreve svar og endring, med beskjed om at det hele er ved at gå fullstændig agurk”. Frankrike har valgt en lignende løsning. Det er neppe Danmarks vei frem. Regjeringen kan ikke løse krisen, og kulturminister Per Stig Møller har kun bidratt med floskler om at ballen er rund, og meldte fra Sør-Afrika forrige uke at ”her er den måske endda mere rund end den plejer”. Partiet hans har de dårligste meningsmålinger på ti år. Kort tid etter løftet de Konservative seg, og Danmark strakte seg mot gamle høyder på gressplenen. Det kommer ikke til å skje denne gangen. Danmark trenger ingen pause. Danmark trenger et generasjonsskifte - og et regjeringsskifte.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post551
« PreviousNext »