>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet


> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

'The seeds of normalcy that never grew'

LitteraturPosted by Jørgen Lien Wed, February 24, 2010 15:41:55

Bryan Borland is practically glowing these days. His first poetry collection My Life as Adam, has just been published, and he’s obviously proud of it. Or at least I think he’s glowing. It’s hard to know when you do an interview via Facebook and email. But judging from the enthusiasm of his responses, this is something he really wants to do. Or, rather, needs to do. He doesn’t need the recognition, necessarily, but like anyone who has ever struggled with words even semi-professionally, he knows that although they can be your friend or your foe at different times, one thing never changes; they need you to express them. I throw a sort of stock opening question at him (‘What are your views on inspiration?’), but while his answer has things in common with what any self-respecting writer tell you, it has the rhythmic energy readers will come to appreciate in the Borlandian school of poetry; a belief that being serious about your craft doesn’t have to mean you can’t also be playful.

Thus, after having assured me that he has no control over when inspiration strikes, he goes on to characterize the moment it does as “the voice of some poetry-spewing, partially-clothed gay God seducing me in whispers”. Or like another classic Borlandism, on the same subject: “I have no choice but to write. The words stay in my head, haunting me like an ex-boyfriend I’ve wronged, taunting me like a bully, seducing me like a lover until I get them down in the form of a poem”.

It’s responses like these that make me not particularly surprised when he describes the almost painful feeling of poetic urgency by way of a metaphor that more than anything reminds me of having an erection in public. There’s nothing you can do about it, it just is. Or, in Bryan’s words: “Lines often come to me at inopportune times. In the shower, driving in busy traffic, in that moment just before sleep, when I’m comfortable and don’t want to move. Times when it’s not necessarily convenient to reach for pen and paper.”

Maybe it’s those moments of inspiration that lead him to declare that he doesn’t have the patience to write longer-form prose. Having tried once, but failed, he instead goes on to underline that inspiration alone is insufficient for a poem to happen. Timinng is essential. He tweaks the cliche about how writing a poem is like a first kiss:

“The stars must be aligned. I might be ready with an idea, but then I find the timing off and I don’t connect with anything I want to write. One of us has garlic-breath. We reach for each other’s lips and clumsily miss. I find my words unattractive on that particular day. We have no rhythm. Other days, words come to me in sort of a premature poetic ejaculation and I must scramble to record them before they evaporate. Then there are times when everything is perfect. Rose petals. Soft music. Candlelight. And what I produce satisfies me. “

I find my words unattractive on that particular day. There’s a message of genuine poetic self-doubt here, but more than anything, it’s about persistence. The belief that some greater truth, a breakthrough, the slow but steady honing of skills, waits somewhere down the road. Except that, like a painting, it’s hard to know exactly when a poem has reached its final form. On hisvibrant website , his impressive catalogue of works are often subject to rewrites. Like many before him, he names Walt Whitman, who famously rewrote his epic Leaves of Grass several times, as one of his poetic inspirations. That’s the way it is when writing is something of a calling, I guess.

But if writing is like a personal calling, that doesn’t mean you have to seal yourself off and write exclusively for an audience of one. BryanBorland.com has grown into something of a community in recent months, with Bryan firing off poetic musings about the events of the day, and even inviting his growing readership to submit their own poems in areader contest . In this spirit of community, it’s perhaps only fitting that Bryan frames his blogging presence with a touch of motherly love. “I feel a responsibility to keep writing,” he says. In the end, though, this too comes down to being true to who you really are. He’s proud of and grateful for the input he gets from his online audience, whom he calls a “group of extremely intelligent thinkers, writers, artists, poets, philosophers, and, yes, even friends,” but he doesn’t think they would come back if they didn’t sense a certain pulse in his poetry.

«My poems are raw, brutal sometimes, honest, sexual, ugly, but full of life. I think people sense that what I’m writing is at least, if nothing else, true (not necessarily autobiographical, but from a place of truth).» It’s important, because it says something about trying to balance an understandable wish to reach a broad audience, with a commitment to not compromise yourself in order to satisfy them. To try to kill the myth of the artist as someone who ideally should write for herself only, while at the same time keeping as much of yourself in your poetry as possible.

His poems may “not necessarily” need to be autobiographical to feel true, but he admits that My Life as Adam is a highly autobiographical book. By his own count, all but two of the poems are inspired by people or events in his own life, and he bluntly calls it “my autobiography in poetic form”. In the case of Bryan Borland, this doesn’t just mean that “old lovers and friends will recognize themselves”, but to chronicle a life of struggling to come to terms with his sexual identity and harrowing personal loss. His brother died when Bryan was 13 years old, the same year Bryan realized he was gay, and these two themes run through Adam. In his fine introduction to the book, Phillip Clark calls it a book about “becoming gay”. That sounds about right.

When I ask him about this process of self-realization, he keeps returning to the issue of otherness. It goes way back.

«Growing up, I soon became aware of a separateness between myself and other boys my age. I didn’t have many male friends because I took the friendships too intensely – they were emotional for me. I would grow too attached. I couldn’t take the standard boyhood playground taunts. They felt like rejection. Meanwhile, I would mentally torture myself because I didn’t have the kind friendships I wanted, the kind that would satisfy the longing I had no idea how to voice. I had no idea what was “wrong” with me. All I knew that I was lonely and I was different.»

The feeling only grew:

«My peers became interested in girls. I never did, though not for lacking of trying. Instead, the intensity of my longing for male friendships grew. When boys would tease each other with words like “faggot,” I would die a little inside, because I was slowing coming to realize that they were talking about boys like me, and death was preferable to being something strange, something queer. I couldn’t be gay. The thought was terrifying.»

We talk about his life and times, or, more specifically, we talk about how much of his Southern upbringing, how much Arkansas there is in his poetry. The poems about his family are, unavoidably, poems about Arkansas. He loves them both, but he has no interest in denying that it could be a harsh place to grow up gay in the late eighties and early nineties. ‘Queer’ wasn’t a familiar word in the Arkansas vocabulary. Rather, it was something you read about, secretly, shamefully fascinated, in magazines, or heard about in television reports. In short, it was an Eastern thing. It’s a testament both to his love of Arkansas and to his poetic precision, that his exploration of this Southern cultural code never comes across as even the slightest bit exotic or otherwise alien to the outside reader.

In the new collection’s titular poem, Bryan has a wonderful line about «the seeds of normalcy that never grew». The way I read it, it acutely encapsulates the aforementioned sense of otherness. But, as we touch upon time and time again throughout our conversation, the influence of popular culture on our lives cannot be underestimated. For him, an insecure boy in Arkansas, a long-since ridiculed pop culture phenomenon not only offered relief, but showed him that seeds of normalcy could in fact grow closer to home than he thought. Within himself, even. He explains:

«There were very few gay people available via the media who were considered normal by any stretch of the word. My salvation came in the form of MTV, and particularly The Real World. On this show I was finally able to see gays and lesbians who were happy and comfortable in their own skin. Seeing the cast of the various Real Worlds gave me hope.»

Back in those days, the countercultural music network still used the slogan I want my MTV. Bryan needed it. But realizing he was not alone in the world didn’t necessarily resolve his troubled feelings about being gay. In a way, the problem only grew larger now that he actually knew what the feelings he was still loyally suppressing meant. He has written a couple of bittersweet, funny poems about how he half-heartedly dated girls while in college (Prom Night, Introduction to Eve), but as he explains, «I remained in love with the cool guys, the handsome boys, my best friends, but not being able to even acknowledge my feelings brought me to a point in my life where I almost lost everything. If you deny something for so long, something akin to cancer grows within your body. I came very close to losing myself. I graduated four years later still firmly in the closet, and still very much walking the tightrope between life and death. Most of the time, I hated myself. I knew everything in my life was a lie and I saw no way to the truth.»

To this day, he can not precisely point to when things started to turn around.

«There was no moment of clarity – no miracle minute when the lightning struck and I was able to admit to the world I was gay (something most already suspected or knew). I guess I just finally reached a point where I was comfortable enough with myself to bring my truth into the light. I credit being around some very supportive people, gay and straight. I credit seeing gay men and women living open, happy lives. I credit friends and family who I knew wouldn’t turn me away. I told one friend via an emailed poem. I told others over the telephone. I told my family face-to-face. I lost no one. Friendships grew stronger. Finally, I could be myself. It felt like the weight of two decades had been lifted from my shoulders.»

It’s not without a tinge of bitter irony that he tells me about how alienating he found it to be a closeted gay at a very liberal college. «My college had a large gay contingent,» he says, «but they were so ‘out and proud’, I found them intimidating. They represented the stereotype, and I couldn’t just ease out of the closet and become this flag-waving, pride-marching homosexual. They knew I was gay. They could smell it on me. See it in the way I walked. I couldn’t risk being outed, so I stayed as far away from them as possible.»

I get his point. The gaydar may seem like a myth, but it doesn’t necessarily have to be. It isn’t, like some conservatives seem to be believe, a plot by homosexuals to turn people gay; it’s a matter of trying to find a little bit of yourself in other people. Neither is it meant to shove a one-size-fits-all gayness down the throats of all gays (oh, hold your jokes, pervs!). It’s perfectly possible to not want to stereotype people, and at the same time use the stereotype as a way to navigate socially, in an effort to figure who might swing the same way as you. And for a guy afraid of being outed, the mere possibility that someone might direct their gaydar at you can seem terrifying. Even if their gaydar turns out to be mostly broken, like mine.

Now in his ninth year as an openly gay man, Bryan says he understands the gays at his old university. «I can see now that they were likely experiencing freedom for the first time in their lives, and they were simply joyous.» That just wasn’t were he was at the time.

But coming out wasn’t just a personal triumph for Bryan, it gave his writing a much needed new direction as well.

«I started writing poetry at thirteen to express my awakening attraction and sexuality, because there was no other outlet. I couldn’t speak of being gay. I couldn’t act on it. So I wrote love poems that were gender neutral. Part of the joy of writing my current style of poetry is that now I put my sexuality front and center. Hell, I give it a microphone. A bullhorn. You won’t find any more gender neutral poems in my catalogue. Whereas a decade ago I timidly wrote about sexuality, now I soak the page in sex, or gender-specific love, or social commentary. Once I crossed that line, there was no going back. Some might say I’m overcompensating for the years I spent muzzled, and I’d have to agree. But I love it.»

Overcompensating or not, what I found most striking the first time I read My Life as Adam, was how wrong I had been about Bryan Borland, the poet. If I ever thought he could be pinned down as a ‘gay’ poet, or as someone who writes ‘poems about family’, this book is proof that such labels are often useless. A thread of his family history, of a search for acceptance and recognition, runs through even his most playful and light-heartedly explicit pieces, and no matter how sad many of the poems about the loss of his brother are, they never fail to exude a sense of gratitude for what they shared.

I read the book from cover to cover, slowly, deeply concentrated, and the poems about Bryan and his brother really got to me. I wanted to read them out loud, like poetry wants to be read, but I couldn’t. I was afraid my voice would break. They had this relatable quality that lies at the heart of all great poetry, no matter how specific it may seem at first glance. Reading My Life as Adam as a book, and not as the standalone poems several of them had appeared as on the website, also changed how I understood them. Previously, I had let myself get immersed in small, intriguing details; drawn in by an elegantly turned phrase more than the totality of the poem; getting driven line by line through a concealed narrative; but now, it struck me as a more somber collection than I remembered. The elegance was still there, but now it was supplemented by something much more ambitious; an attempt to write a life.

He says he’s humbled by the praise, but we return to how his coming out represented a poetic wall coming down around his writing. Or a barricade upon which he would climb, if you prefer that metaphor. Since we share an obsession with the singer-songwriter Jay Brannan, I frame the question of what he thinks of being labeled a ‘gay poet’ aroundBrannan’s reluctance to do pride events because he doesn’t want to get boxed in as a ‘gay singer’.

Bryan’s initial response is equal parts manager and loyal fanboy. Although Brannan claims to have no interest in the commercial possibilities that catering to a gay audience could offer, he has never said anything about not wanting to reach the broadest possible audience. And, Bryan insists, he just really wants people to discover Jay’s music.

«I completely, whole-heartedly, and emphatically disagree with Jay Brannan’s stance against performing at pride events. That doesn’t negate my deep love for him. However, I do think it’s foolish to record a song about wanting to be a housewife and then refuse to promote said song at events where you would be treated like a queen, pardon the pun. Say what you will about us gays, but we’re a loyal audience for those we love. He can run from the label of a gay artist all he wants, but the fact remains he is a gay artist and the majority of his audience is gay. The fans that follow him around and drive hundreds of miles to sit in the front row of his concerts are gay. The fans that tell their friends about him and retweet his tweets and buy his singles religiously are gay. Not to say he doesn’t have straight supporters, but those who are ravenous for him? I’d go out on a limb and say they are about 90% homosexual. And I subscribe to the old Southern saying, “Dance with who brung ya.”»

So, Bryan Borland is on a mission. He’s out to take back the the terms of the debate from skeptics like Jay Brannan. «When I google the term “gay poet,” you know, there’s not too many who want to wear that label. In fact, when I started my blog, it was difficult to find even one gay poet who was openly posting quality gay poetry. I’m here to say I’ll not only wear the label of gay poet, but I’ll wear it like it’s designer fashion. I’ll wear it like it’s a tiara. Even if it means slapping the tag of ‘gay poetry’ on any poem that could be considered even a small bit queer.»

It turns out, however, that the mission is even bigger than that. He draws a line from the story of how he barely survived college because he couldn’t come out. «I was one of the lucky ones. Too many others went off the edge, and we lost them forever. Now I have a responsibility to speak for those who haven’t found their own voice yet. I spent too many years running away from who I was. Now I run toward it. And I hope that when they read my poetry, they feel the same way I did when I first heard Jay’s Housewife

«It looks like we’re both choosing to enjoy our labels,» he says later, when we discuss how I have embraced one label, the gay one, in place of another, that about being a physically disabled guy. But even though Bryan enjoys his labels, and has become pretty much the flag-waving, pride-marching guy he once feared, there’s one label he won’t wear; that of a party. He considers himself an independent. We’ve circled back to Arkansas, and the wonk in me wants to know why he wrote Jesus Was A Walking Public Option after his home state Senator, Blanche Lincoln (D), voted against that key progressive provision last summer.

«I campaigned heavily for Blanche Lincoln when she first ran for the United States Senate in 1998, and she was the first person for whom I ever cast a ballot in a Senatorial race. I recently came across campaign material from that successful bid and attached it to a letter I sent her reminding her of my past support. But I also informed her that I no longer support her, in that I’ve witnessed her groveling to appease the fanatical hate-spouting right wing of Arkansas.» He’s clearly upset with Arkansas politics, but hoping for a reason to vote in the Senate election in November. «Blanche is trying to court individuals who will never vote for her, particularly in a year when there are upwards of ten Republicans seeking to take her seat. She has not expressed public support for ENDA [the Employee Non-Discrimination Act, a seemingly perpetually stalled Congressional bil seeking to protect people from discrimination based on sexual orientation or gender identity] which I can’t fathom. She recently voted to block an Obama nominee to a federal position. She’s turned her back on her base in an effort to win over a middle that does not exist in Arkansas. We were the only state in 2008 that actually turned more red. I will not vote for Lincoln again, and I won’t vote Republican. I can only hope that an independent candidate will emerge so that I can cast my vote for him or her.»

As Bryan is about to take the leap from poetic community organizer to proper paper poet, and I prepare to wrap up our interview, I’m struggling with coming up with a final question. I could continue down the political path, and ask him to weigh in on the greatest challenges in contemporary gay America, perhaps in the context of Time Machine, the hard-hitting, AIDS-themed poem responsible, once and for all, for making me a Borlandite. But then I remember that our conversation has strengthened my feeling that we have something, at the same time deeper and more superficial, in common; neither of us wish to go back to the anxieties of our teen years, but we’re not ashamed to revel in nostalgia over the celebrities we once crushed on. Expecting that he’ll reach for Jonathan Taylor Thomas, and offering him a bridge between the past and a more glamorous future, I therefore ask him who he’d like to see playing him in the movie about his life. It may seem like I opted for going out on a stock question, just like I opened with one, but I suspected Bryan was just the right person to make such a question interesting. You be the judge:

«It depends on what stage of my life we’re talking about. Clearly, the actor must be attractive. For my younger self, I think Hunter Parrish is the most intelligent choice, as we clearly have much in common. For example, we both have teeth. And feet. As to who would play me in my early thirties, that would be Ryan Phillippe. Mostly because he doesn’t seem to have that much work right now, and also because he can stay at my house while filming. You see, he’d have to spend some time shadowing me, learning the real me. He’d need to know important things; like, how do I kiss? What kind of lubrication do I prefer? At the height of passion, what sounds do I make? And then, for my later years, I simply must be portrayed by Sir Ian McKellen, a classy older gentlemen who has aged gracefully and grown in success. Of course, in order to get the part, he will have to buy me things and see what he can do about breaking the rules and have the Queen knight me. If Elizabeth won’t do it, just any old queen will work. How about Kerry O. Key, the drag queen? I’ll take it.»

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post494

Serien: Fyrtårn og fyrstekake (Del III)

LitteraturPosted by Stein Ove Lien Sun, January 17, 2010 20:27:41

Vinteren 2008 startet Skrivekollektivets skribenter Stein Ove Lien og Tore Eikeland spøkefullt arbeidet med en fiktiv reiseroman fra Latin-Amerika. Det bunnet i begge skribenters dype kjærlighet og fascinasjon for forskjellige sider ved området, være seg politiske eller kulturelle. Gjennom flere måneder jobbet begge kollektivt med å hamre sammen en fortelling om sosialismens fyrtårn i det 21. århundre, i etterdønningene av Chavez, Lula og Michelle Bachelet. I sommer vil Skrivekollektivet bringe flere utdrag fra dette arbeidet.

Teksten er fylt med kunstneriske friheter (så som tidligere arbeidserfaring som journalister ved NRK og Dagsavisen, hvilket dessverre enda ikke medfører riktighet), og hele teksten er skrevet i kompaniskap over epost og det nye kommunikasjonsverktøyet MSN. Eikelands passasjer er markert i kursiv, mens Liens bidrag står
uten kursivering. Dette er gjort for at leseren enklere skal kunne følge de svært subjektive fortellerstemmene. God fornøyelse!

Desember 2009 gjenopptok skribentene arbeidet. Her er resultatet.

De to første delene av serien kan du lese her. Sommerserien "Natt i Caracas, morgen i Santiago finner du her.


Jeg sov på sofaen hans i fire dager til. Jeg gikk ut i førtisju minutter og fikset fri fra jobben på ubestemt tid. Jeg var ikke ofte i Oslo, så sjefen var overrasket over å se meg. Det trodde jeg i hvert fall, men viste seg kjapt at Tarantino, min arbeidskollega i Bergen, hadde konspirert med ledelsen for lengst. ”Du hadde ikke satt deg på nattoget før vi hadde laget en pakke til deg”. Sjefen gliste og la en faktisk, fysisk pakke på bordet. En typisk greie, sukket jeg innvendig; venstresiden har plenty av gode talere, men er ikke særlig gode på språklige bilder. Det ble enda tydeligere da innholdet åpenbarte seg. Det fantes ingen grunn i verden til pakke dette inn, med sløyfe og det hele. Ikke at jeg klaget på dealen; det var bare et dokument, men det som sto der var gull. Øynene hvilte på arket et kort øyeblikk, før sjefen brøt tausheten, som nå hadde vart i nesten et tosifret antall sekunder. Ikke bra på pauser heller, den radikale fløyen.

- Noe om Evo, Lien. Og vanlige folk og deltakerdemokrati og alt det der, vet du. Finner du noe på det, betaler vi reisen. Og du får en pamflett. Han gærne UD-rotta får ordne seg sjøl. Han skal være med, sant?

- Selvfølgelig skal han det. Det blir ingenting uten ham. Jeg så strengt på sjefen.

- Whatever. Han er flink, men han er en drømmer. Ikke la ham stoppe deg. Jeg vil ha skikkelige greier, ikke sånne romantiske svermerier som dere laget sist.

- Du har jo ikke lest det en gang! protesterte jeg.

- Det er ikke poenget, Lien.

- Jeg synes det er et ganske relevant poeng.

- Javel. Men du vet like godt som meg at dere sloknet fire måneder før tiden forrige gang. Kom igjen. Du sa det jo sjøl på julebordet!

- Det var ikke noe julebord! Det var bare…

- DET ER DA FOR FAEN I HVERTFALL IKKE POENGET! Tøyle guttungen, lag saken, lev livet, kom hjem. Sånn spiller vi nå, kamerat.

Det skulle jeg klare. Tre måneder, logistikken ordnet og åpne billetter, altså. Klimafotspor store som bjørner, selvsagt, men Eikeland liker jo pelsdyr. Dessuten fikser de jo klimaproblemene på toppmøtet i desember, tenkte jeg. En hostekule sto i veien for den boblende latteren som tvang seg frem i halsen over min egen naive, lille vits på verdenssamfunnets vegne, slik at jeg mistet balansen på vei trappene ut av kontoret. Hendene famlet desperat etter rekkverket, men til liten nytte. Smertene i kroppen minnet meg på at jeg fire kopper kaffe og like mange timer på en sofa sjelden er alt som skal til for å sparkle en snikende bakrus. En ukjent melodi lød fra telefonen. Vi hadde tatt turen mot steingulvet sammen. Det er sjelden et godt tegn, tenkte jeg og bannet lavt mens jeg stablet meg på beina igjen.

- Achy breaky heart, Eikeland?

Jeg sa det allerede før jeg hadde åpnet døren til leiligheten helt. Mannen hvis navn sto ringeklokken sluttet brått å re opp David Ginola-dynetrekket som lå der jeg hadde forlatt det før jeg gikk, og så troskyldig på meg med et lite smil. – Du må ikke gjøre sånt. Statsministeren kunne ringt uten at jeg hadde merket det, når du skiftet ringetonen min til det mølet!

- Man får ikke mer moro enn man lager selv, Lien.

Han var avvæpnende, og det fungerte så vidt. Selvbeherskelsen hadde kanskje fått seg et kakk i fallet, men statusen som bæreren av gode nyheter gjorde at jeg lot aggresjonen fare. Men jeg viftet med kontrakten fra Manifest og forklarte Eikeland implikasjonene, gikk hans hemninger samme vei som mitt opprinnelige sinne. Den glansfulle hårmanken til venstrevingen på sengetøyet flagret like majestetisk som i velmaktsdagene da Eikeland hev det opp i luften i ren glede, før han tok en liten seiersrunde rundt stuebordet. Eikeland, altså. Ikke Ginola.

- Det er ingen fare lenger, min venn, sa han når han til slutt fikk roet seg ned en smule. – Nå skal vi faen meg lage mye moro! Helt selv! Han strålte.

- Det skal vi. We nailed it, kid. En vilt god avtale, er det. Humøret mitt var også sterkt stigende nå. Jeg gjorde, til min egen overraskelse, en uvant pekebevegelse mot ham for å understreke mitt eget poeng, men stoppet meg selv da jeg innså hvor merkelig det ville se ut. Jeg peker ikke i utide. Resultatet ble en mellomting; en slags halvhjertet gest som endte i en svak bevegelse med håndleddet.

Eikeland gransket meg tenksomt før han sa noe.

- Ro ned på de håndbevegelsene fremover, Lien. Det ser litt homo ut. Lite gangbar valuta i machismoens rike, det.

- Jesus Christ had limp wrists. Nails do that to you, repliserte jeg. – Pakk bagen din, nå.


Ølet på Gardermoen smakte ikke så dårlig at det gjorde noe, selv om Lien antydet at prisen like gjerne kunne stått på en halvliter Braastad.

- KatoAir? Flykapringen?

Lien så spørrende på meg. Jeg kunne banne på at en tidligere næringsminister satt seks meter fra oss, med tre tomme ølglass og Finnmark Dagblad foran seg på utenlandsterminalen.

- Toppen Bech etter fire San Francisco på Rubinen og påfølgende mislykket permanentbehandling dagen derpå?

Lien løftet hånda og pekte halvhjertet mot en dame i sekstiårene med langt krøllete hår som med lesebrillene balanserende ytterst på nesen studerte flaskeetiketten på husets vin.

- Nei-nei-nei. Bordet ved siden av. Med mindre Toppen Bech plutselig har slått ut håret og anlagt bart.

- Og legg vekk Wenche Foss-taktene, sa jeg oppgitt, og gjorde en piruett med hånden mot Liens fremdeles like bøyde håndledd.

- Se der, ja! Selveste Odd Eriksen, sa Lien med et visst ironisk tonefall.

- Se for deg at de to chilenske presidentkandidatene Sebastian Piñera og Eduardo Frei i et vilt biologisk eksperiment skulle få barn sammen. Finn fram en løsbart, type Hallvard Flatland, og hva får du?

- TV3s mediepolitiske visjon?
- Nice try, Lien.

Åtte timer på flyplassen gav rom for mange kreative diskusjoner av sterkt varierende kvalitet. Da vi i totiden om natten endelig fikk beskjed om å gå til gaten, og kom oss ut til den sterkt forsinkede Boeing-maskinen som skulle ta oss sydover, var flyet fra Madrid ikke ryddet og Lien landet i et sete fylt med små tegninger og fargestifter.

- Godt den barneglade av oss fikk plass i samtidsatelieret, sa jeg og registrerte til min store fornøyelse at vedkommende som hadde holdt hus ved min vindusplass på forrige flight, hadde etterlatt seg to småflasker vodka i setelommen.

Lien så stygt på meg, og mumlet noe om å male fanden på veggen.

En frodig dame i femtiårene med perlekjeder, solbriller og en kjekk brosje på genseren, tok plass ved siden av oss, og klarte etter litt assistanse fra Lien å feste setebeltet som åpenbart hadde blitt brukt av en med en noe smalere midje på forrige flyvning.

Damen slo seg på låret og sa med en høy, hes latter at vi satt som sild i tønne og så seg med tungen hengende ut av munnen 360 grader rundt etter respons fra andre, og jeg undertrykte med største disiplin en kommentar om at grindhval kanskje var en bedre sammenligning om man først bevegde seg ut i det marine.

Den svenske kapteinen kom inn over høyttaleranlegget og fortalte at temperaturen i Madrid lå rundt 22 grader, men at det ikke var fare for at tequilaen skulle tørke bort med det første. Dette siste førte til allmenn humring i kabinen, og særlig vår venninne dultet til Lien så hardt at man skulle tro skulderen dirret tre ganger inn og ut av ledd, mens hun lo høyt og så seg rundt. - Han er så gøy, han kapteinen!

- Gøy, indeed, svarte Lien og nikket anstrengt mens han masserte skulderen.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post482

Jan Kjærstad, på innsiden utenfor

LitteraturPosted by Jørgen Lien Thu, January 07, 2010 17:26:45
Det er mye å berømme ved Jan Kjærstads essay i dagens Aftenposten. At den kommer til å avstedkomme enda en oppustet debatt om grensene mellom faktisk og fiksjon (cue litteraturprofessor Arne Mellberg), eller at den som alt annet for tiden handler om Karl Ove Knausgårds roman(er) Min kamp er neppe blant dem, men så inntil videre kan den jo leses mer eller mindre uavhengig av mottakelsen. Men dette er altså i seg selv to av hovedpoengene i Kjærstads lenge velargumenterte og interessante essay (om bok jeg kun kjenner, og har trøtnet av, basert på den kritikermottakelsen Kjærstad problematiserer): 1) Også lesninger av Knausgårds roman bør ta hensyn til den uvergerlig er et stykke iscenesettelsen, og slutte å behandle det påstått selvbiografiske som innlysende sant og interessant, og 2) Mottakelsen av boka har vært så entydig positiv, og så entydig villig til å akseptere dens underliggende premiss, at det faktisk hadde vært en styrke for kritikerstanden om den nettopp hadde vært istand til å lese den uavhengig av all oppmerksomheten bokas form og relevans ellers har fått.

Essayets tittel - Den som ligger med nesen i grusen, er blind - er, enten den er satt av Aftenposten eller av forfatteren selv, ganske fiffig, og minner, kanskje bevisst om en gammel Tor Åge Bringsværd-roman, Den som har begge beina på jorda står stille . Den bidrar også til ytterligere å understreke Kjærstads stadige tilbakevending til at det ikke er Knausgårds roman per se, men hvordan den blir lest og diskutert, han vil kritisert. Kjærstads bygger sine to hovedkonklusjoner på lesning av anmeldelser i tolv nasjonale aviser og NRK (han forteller dessverre ikke hvilke, noe som gjør det vanskelig å etterprøve om lesningene hans er rimelige), og mener disse konsekvent ignorerer en tendens til stilistisk uren, "selvbiografisk" litteratur som har vært på frammarsj særlig i Sverige de siste ti-femten åra, og som det i følge Kjærstad er naturlig å lese Malmö inn i.

Men Kjærstads kritiske ambisjoner stopper ikke der. Han trekker linjer mellom så forskjellige forfattere som J.M. Coetzee og Per-Olov Enquist, og levere bombastiske erklæringer som dette:

"Hvorfor har Knausgård valgt å skrive «selvbiografisk»? Jeg tror ikke et sekund det skyldes den «nødvendighet» han selv har ført til torgs. Jeg tror heller han, som profesjonell forfatter, har sett den store gevinsten ved dette: Det som i en vanlig fiksjon fort kan bli uinteressant, blir i en påstått selvbiografi spennende. Det oppstår en slags underliggjøring: enhver detalj, samme hvor ubetydelig, får en spesiell ladning." (Min utheving).

Etter dette, som jeg oppfatter som et helt kurant forsvar for å behandle en selverklært roman som en fiksjon (noe for eksempel Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen unnlot å gjøre i sin Knausgård-kommentar denne uka), tar han i tillegg et oppgjør med hvordan norske kritikere tilsynelatende uten innsigelser svelger Knausgårds benyttelse av den ikke spesielt dristige bruk av myten om den lidende kunstner. Det virker som rimelige innvendinger, og selv om de ikke skulle passe på Knausgårds roman (som jeg altså ikke er i en posisjon til å uttale meg om), er de faktisk interessante litteraturbetraktninger i sin egen rett.

Men så begår den foreløpig så klartenkte Kjærstad, i et forsøk på å virkelig nagle fast anmelderstanden i dens beklemmende konsesuskultur, plutselig en leddsetning så pompøs at jeg er fristet til å, ehh, smelle igjen nettleseren i frustrasjon:

"Som en hvis oppgave det er å stå utenfor, synes jeg aldri det er vakkert at folk går i takt. Det er ikke vakkert når leserne går i takt, men det er enda mindre vakkert når kritikerne går i takt, enten de er entydig negative eller positive."

Grøss. I klarhet er den på høyde med noe Tone Hødnebø kunne sagt, i selvforelskelse nærmer den seg Hanne Ørstavik. Uansett hvor rett Kjærstad måtte ha i faren for kvelende konsensus, er dette vanskelig å gripe. Hva eller hvem er det som har gitt Kjærstad i 'oppgave' å 'stå utenfor'? Er det Aftenposten? Forventningene til forfatterrollen? Jan Kjærstad selv? Det kan kanskje leses som at Aftenposten har forespurt Kjærstad om å skrive et essay hvor han vurderer Knausgård-resepsjonen med egne øyne, men et nytt spørsmål springer isåfall umiddlebart i øynene: Hvor utenfor er du egentlig, når du skriver i landets største establishment-avis? Eventuelt kan det hende Kjærstad henviser til sin rolle som forfatter, hvis han oppfatter forfattergjerningen som i sin natur opposisjonell og kritisk. Da vil han på en måte oppfylle de kravene han selv har stilt, men kun dersom han retter skytset mot anmelderne. Et potensielt paradoks er at han, dersom han streber etter en slik forfatterrollen, risikerer å sementere en like gammel oppfatning av forfattergjerningen som den han kritiserer Knausgård for å omfavne. Lukter det det ikke møllkuler av Kjærstad også, hvis vi skal ta ham på hans egne uklare ord?

Det er litt synd at store deler av den ellers litterært og intellektuelt stimulerende truer med å falle sammen på grunn av en uheldig leddsetning, men det er slike krav man kan stille til forfattere. Kjærstad selv er sikkert ikke uenig. Olaf Thommessen ga for noen år siden for noen år siden sin selvbiografi den håpløse tittelen På innsiden utenfor. Med Kjærstads essay kan den kanskje endelig komme til nytte.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post475

Serien: Fyrtårn og fyrstekake (Del II)

LitteraturPosted by Stein Ove Lien Sun, January 03, 2010 21:15:32
Vinteren 2008 startet Skrivekollektivets skribenter Stein Ove Lien og Tore Eikeland spøkefullt arbeidet med en fiktiv reiseroman fra Latin-Amerika. Det bunnet i begge skribenters dype kjærlighet og fascinasjon for forskjellige sider ved området, være seg politiske eller kulturelle. Gjennom flere måneder jobbet begge kollektivt med å hamre sammen en fortelling om sosialismens fyrtårn i det 21. århundre, i etterdønningene av Chavez, Lula og Michelle Bachelet. I sommer brakte Skrivekollektivet flere utdrag fra dette arbeidet.

Teksten er fylt med kunstneriske friheter (så som tidligere arbeidserfaring som journalister ved NRK og Dagsavisen, hvilket dessverre enda ikke medfører riktighet), og hele teksten er skrevet i kompaniskap over epost og det nye kommunikasjonsverktøyet MSN. Eikelands passasjer er
markert i kursiv, mens Liens bidrag står
uten kursivering. Dette er gjort for at leseren enklere skal kunne følge de svært subjektive fortellerstemmene. God fornøyelse!

Desember 2009 gjenopptok skribentene arbeidet. Her er resultatet.

Seriens første deler, fra sommeren, samt første del av vinterens videreføring kan leses under rubrikken "Litteratur" til høyre på denne siden.

Det var godt å se ham igjen, men jeg merket ganske fort at rollene var snudd siden sist. Det var ikke bare fordi Eikeland hadde begynt å gå med skinnjakker og drikke brennevin og bli sparket ut av statsadministrasjonen og få telefoner fra Selveste; det er bare barneskolepensum for en journalist-spire som vil kile makta i knehasene. Det kunne jeg takle. Jeg hadde vært der selv. Problemet var at han var bedre enn meg. Jeg trodde dealen var at jeg skulle lære ham opp, slik jeg med stor glede og beskjedent hell hadde gjort på det forrige eventyret – det var jo jeg som var den desillusjonerte fusentasten som alltid dukker opp i krimbøkene.

Ikke nå lenger, åpenbart.

Bedre enn meg betød også mer kunnskapsrik, forstod jeg når vi knakk en flaske whisky i hans leilighet veldig mange timer etterpå. Diksjonen var ikke helt klar, men på dette tidspunktet var ikke det noe hinder. Samtalen om Santiago var selvsagt anekdotisk og romantiserende, blottet for ethvert tegn til nøytralitet og balanserte detaljer, men likevel. Selv om vi ikke kom helt i mål den gangen, var det på tide å prøve igjen. Rollene var snudd opp-ned: Han var flinkere enn meg. Han hadde mer jobb-erfaring enn meg. Han hadde snakket med Selveste for bare en uke siden.

- Sagmugg! brølte Eikeland oppstemt.

- Sagmugg?

- Gammel hest skyr ikke ilden, hæ? I hans hode virket det åpenbart logisk.

Han var åpenbart fullere enn meg også. Det ble nok min jobb å bestille flybilletter.


Hadde jeg fulgt barndomsdrømmen og tatt hyre på en sjark? Verden var opp ned og jeg så bølger i horisonten. Hodet banket og jeg syntes jeg hørte måkeskrik i det fjerne.
– Våken, Eikeland?

Jeg myser og ser min venn Lien smilende klamre seg til en kaffekopp foran laptopen. – Helvete, mann, sier jeg. - Den skotske malten er noe herk.

Jeg reiser meg halvveis opp fra min soveplass på tregulvet og ser at seilskutemaleriet på veggen, som jeg kjøpte i St. Petersburg, henger skeivt. Bølgene jeg så i horisonten har nok sitt opphav her. Noen umiddelbar lokalisering av måkeskrikene klarer jeg ikke, før jeg gjenkjenner hviningen fra datahøyttalerne. En diffus jetsettfjortis Lien garantert har stålkontroll på. Stortingspresident Dag Terje Andersen har åpenbart funnet tilbake til sine proletariserte røtter, for jevne hogg av smerte sitter tett i pannebrasken. Jeg prøver å kompensere for de ynkende lydene fra laptopen, ved å jetsettfjortisens opphav på full styrke fra mobiltelefonen mens jeg skjenker meg en kopp te.

- Achy breaky heart, Lien. Der har du Honduras. Chile. Bolivia. Hele regionen. Samlet i en lurvete countryartists tre minutter lange livsverk.

- Makkverk, Eikeland. Ikke livsverk, svarer Lien og ser med oppgitt mine mot min skrikende Nokia. Avvæpnende skrur jeg av lyden, med den gjenytelse at Hanna Montana også forsvinner ut av laptopen og hjem til DisneyWorld for en stakket stund. Teen smaker brunt brennevin.

- Men for svarte, Lien, skru av! sier jeg i dét nye ulyder kommer fra sofakroken. Jeg river opp en pakke bacon og slenger innholdet i steikepanna. Ute har solen stått på himmelen en del timer allerede. Jeg går inn i stua og ser til min overraskelse at det ikke er en amerikansk jentunge, men den gamle printeren min som står og durer.

- Ingen turn-off her, Eikeland, sier Lien. – Tvert imot tror jeg dette kan ”turne on” opptil flere, også i forlagsbransjen.

Han rekker meg en pen bunke rykende varme papirer fra skriveren. Det ringer på døren. En kvinne forbløffende lik NRK-korrespondent Annette Groth samler inn penger til sommerleir for utviklingshemmede barn, og jeg roter frem en bunke sedler fra skinnjakken. Groth ser storøyd på at jeg sorterer ut fire forskjellige valutaer på den rotete kommoden i gangen, og til slutt finner en krøllete femtilapp der eventyrsamler Asbjørnsen ser medtatt nok ut til å ha opplevd noen av historiene i sine egne samlede verker selv. Damen takker for bidraget og gir meg en hjemmebakt kjeks fra en liten boks med julemotiv. Den ser grotesk ulekker ut med svidde kanter og en lysegrønn krem smurt ut over seg.
– Laget av min sønns eldste datter, forteller Groth og smiler opprømt mens hun bruker den ene hånden til å vise hvor høyt dette barnebarnet angivelig er. Jeg venter fremdeles på et resonnement om Rahm Emanuels posisjon i Det hvite hus når jeg etter tretti sekunder ser en trippende korrespondentimitasjon med et halvmeter høyt barnebarn på samvittigheten se bedende på meg med et uttrykk som inviterer til smaking av kjeksen før hun forlater åstedet. – Hehe, ja, denne så jo riktig god ut! Eller hva sier du, Lien? roper jeg inn til min kamerat som skjenker seg kaffekopp nummer fire. Lien ser mot døra, som nå er såpass åpen at de kan se hverandre. Groth vinker iherdig og Lien smiler jovialt og hilser på sjømannsvis.

Jeg svelger kjeksen i en bit og kan sverge på at den lysegrønne kremen er skrapt av en forfallen takrenne og dyppet i diesel. – Nydelig, stotrer jeg, og Groth ser ut til å kunne gå i taket av begeistring. Jeg lukker døra, og kjenner brekningsfornemmelsene melde seg i det bakverket hilser på gårsdagens whisky i mageregionen.

– Slikt ville ikke Ole Torp servert, sier Lien med blikket på laptopen, da jeg påpeker damens likhet med NRKs Washington-korrespondent. – Definitivt ikke, sier jeg og visualiserer en ”What would Haakon Børde do?” for mitt indre, mens Lien sorterer arkene i bunken på bordet og sier noe.

- Hører du etter, Eikeland? spør Lien, i det Børdes ildrøde primus forsvinner fra netthinnen.

- Jeg håper du sparte deg opp rikelig penger under arbeidet i UD. Nå er det nemlig slutt på hjemmekosen, som det heter i annonsene. Nå er det klart for ”turer i skog og mark”.

- Og gjerne et lite glass vin i lystig lag? spør jeg.

- Gjerne det, svarer Lien. – Men noen jævla ikke-røyker er jeg ikke.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post473

Serien: "Fyrtårn og fyrstekake" (Del I)

LitteraturPosted by Stein Ove Lien Tue, December 29, 2009 19:56:42
Vinteren 2008 startet Skrivekollektivets skribenter Stein Ove Lien og Tore Eikeland spøkefullt arbeidet med en fiktiv reiseroman fra Latin-Amerika. Det bunnet i begge skribenters dype kjærlighet og fascinasjon for forskjellige sider ved området, være seg politiske eller kulturelle. Gjennom flere måneder jobbet begge kollektivt med å hamre sammen en fortelling om sosialismens fyrtårn i det 21. århundre, i etterdønningene av Chavez, Lula og Michelle Bachelet. I sommer vil Skrivekollektivet bringe flere utdrag fra dette arbeidet.

Teksten er fylt med kunstneriske friheter (så som tidligere arbeidserfaring som journalister ved NRK og Dagsavisen, hvilket dessverre enda ikke medfører riktighet), og hele teksten er skrevet i kompaniskap over epost og det nye kommunikasjonsverktøyet MSN. Eikelands passasjer er
markert i kursiv, mens Liens bidrag står
uten kursivering. Dette er gjort for at leseren enklere skal kunne følge de svært subjektive fortellerstemmene. God fornøyelse!

Desember 2009 gjenopptok skribentene arbeidet. Her er resultatet.

Seriens første deler, fra sommeren, kan leses under rubrikken "Litteratur" til høyre på denne siden.

Det var lenge siden sist, nå. Han hadde grodd voldsomt til, tenkte jeg, mens jeg vekslet mellom å gomle fyrstekake, speile meg i kaffekoppen og granske den unge mannen foran meg. Jeg tente enda en sigarett, og prøvde å tenke. Det må ha vært ett år, kanskje til og med to, siden jeg så Eikeland sist. Det var ingen såre følelser, i hvert fall ikke på min kant, i etterkant av det som skjedde i Santiago. Hva han mente, visste jeg ikke. Likevel var det ikke til å stikke under den høye barkrakken at alt ikke var det samme som den gangen vi, fulle av ungdommelig arroganse og med brann i hjertene, la kursen gjennom Latin-Amerika på jakt etter sosialismens nye fyrtårn, på seinvinteren 2007. Pokker. Nå ble jeg sentimental og litt for gammel i hodet, allerede, og han hadde ikke åpnet munnen en gang. En dårlig start.

Hvor om allting var hadde vi altså knapt snakket sammen etter at vi avbrøt prosjektet den gangen. Jeg visste at han hadde klart seg greit, for så vidt; på tross av sin unge alder hadde jeg allerede sett navnet hans på byline i flere anstendige aviser her til lands – og petitspalten på baksiden i Klassekampen var hans tour de force tre ganger i måneden. Det overrasket meg ikke, selv om jeg lenge hadde trodd at han skulle legge pennen på hyllen og satse på politikken i stedet. Men change we can believe in? Helvete heller. Han var for smart for det tullet. Selvfølgelig måtte han fortsette å skrive.

Det var faktisk en fyr på jobben min som fikk meg til å tenke på Eikeland igjen. En kjernekar, forresten, smart som en Tarantino-film. Bergen var varm som et uvær, og det ulmet igjen i Amerikas bakgård. Honduras’ demokratiske valgte regjering var avsatt av militæret og kuppmakere, og alle som har sett det før kunne kjenne stanken av historien som gjentok seg. Min jobb-kamerat, som står pent plassert ute på venstrefløyen, banket neven i bordet og sa ting som ikke lar seg gjenfortelle uten å skubbe seg på nypuritanske språkvaskere. Han så på meg, og mumlet anklagende at det ikke så ut som at jeg brydde meg noe særlig.

- Har du sloknet helt, mann? Skulle ikke du finne sosialismen, liksom? Dette holder ikke.

Han hadde rett. Det holdt ikke. Det tok ikke mange minuttene før det tikket inn en beskjed på min unge svirebrors fancy, finskproduserte mobiltelefon. Jeg ante ikke hvor han var, eller hva han gjorde. Det fikk så være. Det stikke annet enn Det holder ikke. Se nyhetene. Vi må tilbake, kamerat. Så ble det stille en god stund.


Ølet var billig og stemningen stigende. Jeg merket meg umiddelbart at frekvensen på glassene var betydelig høyere enn sist vi var sammen, noe som falt naturlig for oss begge. Ingen av oss hadde antatt noen spesielt misjonsvennlig livsstil siden sist, og det tror jeg begge registrerte med glede. Og apropos ”siden sist”. Mye hadde skjedd.

Lien forteller om spennende tider i Bergen. Han snakker beskjedent om spaltistjobben i BA, og Arbeiderpartiets solide utgangsposisjon i byen foran valget i 2011. Hans rike vokabular og språkføring gleder ikke bare meg her over ølglasset i Oslo, og Liens lesere hjemme i Bergen, men også menneskene i Manifest senter for samfunnsforskning. Lien jobber som utreder for Manifests bergenskontor, etter at styreleder Marsdal lot seg begeistre over skarpe kronikker i Klassekampen og diverse artikler publisert i nettmagasinet Skrivekollektivet.com.

Tre øl senere får jeg høre om Daniel, litteraturviteren og gitaristen som min venn etter hvert knyttet tette bånd med ikke lenge etter vi var tilbake fra vår forrige reise. Lien forteller at ting er lagt litt på is i den retning for øyeblikket. Øl nummer fire bestilles når min venn ber meg si litt om hva jeg har gjort den siste tiden. Jeg føler litt at vi er som to tidligere svært nære søskenbarn som dumper borti hverandre på et slektstreff tjue år etter forrige samtale. Men jeg forteller.

Etter å ha gjenopptatt vikariatet i Dagsavisen, fikk karrieren en ny vending. Jeg fikk særlig mye oppmerksomhet etter et femsidersintervju med Arne Treholt, etter at jeg hadde tryglet sjefredaktør Strand frem til en svimlende dyr reportasjereise til hans villa på Kypros og på reise for å treffe gamle kjente i Russland, Ukraina og Litauen.

Saken skapte nasjonal interesse, særlig etter at liberalkonservatismens riksbitch Elin Ørjasæther hadde angrepet avisa generelt og meg spesielt for å være djevelens advokater, da vi løftet frem nye opplysninger til Arne Treholts fordel i reportasjen. Kommentatorkorpset gneldret på sedvanlig vis i debattprogrammene, og særlig underholdende var det da TV2s Trude Teige fikk Arne Strand til å koke over og reise seg fra stolen på en utfordring om han selv ”hadde sympatisert med desse såvjettfolka ein gong i tida”.

Jeg gav meg i Dagsavisen bare uker senere, med en rørende fin referanse fra Arne i skinnjakkelomma, men vikariatenes tid var ikke forbi, og jeg sendte på lykke og fromme en søknad til vikariatet som presseattaché ved den norske ambassaden i Moskva. Gode kontakter og solid språkkunnskap sikret meg jobben, men etter snaue to måneder var jeg allerede grundig lei. Trauste karrierebyråkrater til frokost, lunsj og middag, samt en arbeidsbeskrivelse blottet for kreativ utfoldelsesmulighet, gjorde at jeg begynte å se meg om etter andre muligheter. Det var da jeg fikk telefonen fra Selveste Anders Heger.

Etter den telefonen drakk jeg meg sanseløst full på vodka med gamle venner fra studietiden i byen, og ble regelrett sparket ut av UD. Vel hjemme begynte ting å skje i et land på andre siden av kloden. I et område jeg kjente til fra før. Tankene mine gikk til min gamle reisekamerat. Og jeg tømte en halvflaske på toget fra Moskva til St. Petersburg i vemod over vår meget begrensede kontakt siden sist. Time for reunion. Det er juni 2009.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post471

Etter stormen: Nye, gamle fronter

LitteraturPosted by Stein Ove Lien Wed, November 04, 2009 00:04:58

Før vi starter, la oss kort gjøre settingen klar. Dette skrives på kvelden 3. november, ganske få timer før vi får resultatet fra folkeavstemningen om Question 1 i den amerikanske delstaten Maine. Lovforslaget, som inviterer velgerne i den knøttlille staten til å blokkere eller blåstemple sidestillingen av heteroseksuelle- og sammekjønnsekteskap, går altså på gaten nesten nøyaktig ett år etter at velgerne i California betakket seg for å la homoer gifte seg i staten deres på den samme kvelden som Barack Obama ble president i USA. Det er jevnt som fy i Maine, men den nasjonale presseoppmerksomheten i USA er likevel stort sett vendt mot de svært få politikerne som også skal få sin videre skjebne beseglet i kveld. Det er merkverdig, enn så lenge utsiktene altså stadig er relativt gode for at amerikanske velgere første gang noen sinne kan komme til å si at homofil kjærlighet er like mye verdt som den heterofile varianten, også etter lovens bokstav. Det samme kan skje som i California; at pressen kommer halsende etter først etter at nederlaget atter er et faktum. Rapportene viser likevel at aktivistmiljøene som kjemper mot Q1 ikke vil gå i samme felle som de gjorde i California sist senhøst; de virker klare til å fight the hell back, som legendariske Harvey Milk oppfordret til for en mannsalder siden – en påminnelse som sviktet i fjor, som jeg har skrevet om tidligere.

Nuvel. Her hjemme har vi lagt den slags bak oss, etter at forsommeren 2008 en kort periode ble preget av de facto politisk debatt om homospørsmål i forkant av at Stortinget til jubel banket felles ekteskapslov igjennom i juni. I senvinterkulden i år fikk vi så en greatest hits-oppsummering da Fritt Ords Francis Sejersted drysset penger og presitsje utover forfatteren bak Et forbløffende hatefullt, dypt rystende verk (leserne får unnskylde at jeg for anledningen har glemt den opprinnelige tittelen på Nina Karin Monsens lille bok), og i noen uker minnet Norge om en slagmark i kulturkampen (mer om det her). November nå, altså, og det virker strengt tatt som om det går ganske greit, det hele. Gommorah har foreløpige latt vente på seg, og regjeringen med nerver til å, med fullt overlegg, kaste Norge ut i en slik hemningsløs gambling med skaperverkets fremtid har til og med blitt gjenvalgt.

Det er nokså fortellende for tonen i debatten at ministeren med ansvaret (eller skylden, hvis man ser slik på det) for ekteskapsloven kunne utgi Skapsprengere, en hel bok om stasen midt i valgkampen, uten at noen så ut til å bry seg – bortsett fra meningssprellemannen Carl Eirik Grimstad, som mente at kronprinsesse Mette-Marit ”[støttet] oppunder Arbeiderpartiet og Anniken Huitfeldts homoprosjekt”, som han kalte det. Ellers var det ikke et knyst å høre. Det hadde selvsagt ikke vært mulig i USA; ikke nå, kanskje aldri. Men det bidro ikke til et eneste hevet øyenbryn, null leserinnlegg og strengt tatt sannsynligvis heller ikke til noen nye stemmer. Akkurat ”stemmer”, som i betydningen mennesker som forteller historier, er boken ellers bredfull av. 17 enkeltskjebner brettes ut i boken, som Anniken Huitfeldt altså redigerte den gang hun stadig var likestillingsminister her til lands.

Hvordan kan det så ha seg at dette var så problemfritt, et lite halvår etter at mediene var tapetsert med ideologiske kampskrifter for eller i mot homofili generelt, og ekteskapsloven spesielt? Det mest sannsynlige sannsynlige svaret er at leserne og avisredaksjonene reagerte på samme måte som meg - ved å avvise boken som i tvers igjennom kjedelig. Riktig mange av folkene som får rikelig med plass på sidene til å fortelle sin komme ut-historie, hadde fått den samme rikeligheten av oppmerksomhet i mediene allerede lenge før. Hør bare: Håndballspilleren Are Grongstad sto fram i Dagbladet (mer om det her); Magnhild Meltveit Kleppas sønn ble smurt utover hele VGs førsteside; fotballgutten Thomas Berling preget førstesiden i Dagbladets dessverre nedlagte sportsmagasin, og Gro Hammerseng, Jan Thomas, Siri Hall Arnøy og Andre Dahl var allerede vidt omtalte homo-personligheter. Det er altså ingen nyheter å hente, samme hvor nyttige slike påminnelser om menneskene bak overskriftene kan være. For å rettferdiggjøre utgivelsen har forfatterne (i all hovedsak medredaktør i BLD, Kurt Ole Linn) også hyret inn en rekke kompetente fagfolk til å skrive et nyttig appendiks med en rekke fagartikler om homofili. Alle disse er skrevet i en sympatisk, fomidlingsvennlig tone, som styrker inntrykket av at boken primært er ment som en oppmuntring på veien ut av skapet for unge homofile og foreldrene deres. Det er det selvsagt ingenting galt i, men det føles som om det ikke står noen brennende hjerter bak prosjektet. Det gjør det sikkert, vi merker det bare ikke. Isteden har Huitfeldt satt navnet sitt på et produkt som dessverre trolig mislykkes i målet om å være støttekrykke og hjelper for unge homofile, av to helt håndfaste årsaker. For det første er boken glanset og proff som en coffee table-bok, et format den ikke tjener på (og som også presser prisen så høyt at ingen i målgruppen vil tenke på å kjøpe den, en gang). Dernest er Skapsprengere så språklig sober og lite ungdommelig i stilen at alle under foreldrestadiet vil ha problemer med å holde det ironiske smilet unna – understøttet av en artig layout som ustyrer annenhver side med et løsrevet ikke-sitat av typen ”Og Jan Thomas var homofil” og ”Forebygges og bekjempes”, som svever ubehjelpelig rundt på siden av teksten på jakt etter egen mening.

Det er sånt som dessverre kan skje når man slipper gode og viktige bøker på gaten, og all sin iver og stolthet glemmer å sikte på skaphyllen og treffer bibliotektrallen i stedet.

Av nettopp den grunn er det bra at landets nyeste homokjendis, den frafalne bedehusgutten Arnfinn Nordbø, ikke inngår i Huitfeldts utvalg. Hans historie om hvordan familien og det konservative, kristne miljøet han vokste opp i slo hånden av ham da han sto fram som homofil, er omtalt i så stor detalj i alskens medier at vi ikke skal utlegge den her, men den kan leses i hans smarte og personlige bok Betre død enn homofil, som ble utgitt i mai. Bortsett fra den interessante kristen-tvisten på fortellingen, er Nordbøs bok ganske lik den førnevnte; også her snakker vi om et ganske streit vitnesbyrd om det kjipe ved å være ung og homo, som vektes mot en mer faglig orientert del. Fordelen Nordbø har over ministerprosjektet er selvsagt at han kan risikere noe; det krever betydelige doser mot å utstille seg selv på den måten han gjør. Det gjelder jo for individene som portretteres i Skapsprengere også, åpenbart, men der redaksjonen til Huitfeldt har backet ut, har Arnfinn Nordbø most videre på uten å se seg tilbake. Derfor kan hans bok koste på seg nettopp å fight back, og det gjøres til gangs i andredelen, der den uskolerte, unge, kristne mannen gir seg ut i kamp med kristen-Norge om bibeltolkning. Da går boken fra å være ”viktig” til å bli modig, og det tjener både han og boken på.

Flere, deriblant den eksentriske ny-gammelkonservative bedre- og religionsviteren Hanne Nabintu Herland, har kritisert tonen Nordbø bruker om sine egne foreldre i boken, men det er en kritikk som ikke treffer. Ved endt lesning forstå vi at dette handler om mer enn familie. Nordbø har stilt seg i en posisjon hvor han opptrer som en slags varsler av den typen som varsler om korrupsjon og billagsslurv i store bedrifter, og det er ikke familien som er skyteskiven – det er Misjonssambandet og de mest konservative kreftene i samfunnet. Som ikke-religiøs leser jeg selvsagt boken mothårs, i den forstand at jeg aldri helt forstår hans dypt kristne utgangspunkt, og heller ikke henger helt med i den detaljerte gjennomgangen av Bibelens homofilisyn, men den rører ved noe fundamentalt ved norsk kristenlivs homopolitikk på en måte Huitfeldts folk aldri turte. Det er ikke verst, bare det.

Så verst er egentlig heller ikke Espen Ottosens bskjedne antologi Mine homofile venner, som ikke kom til en bokhandel nær deg i høst, med mindre du bor a) i gangavstand til en virkelig velutstyrt bokhandel, eller b) har en kristen spesialbokhandel som nærmeste nabo. Ottosen er informasjonsleder i det samme Misjonssambandet som er Nordbøs skyteskive, og i Vårt Lands debatt om Mine homofile venner i forrige uke fortalte Ottosen at hans bokprosjekt ble satt i verden som en direkte reaksjon på Nordbøs angrep. Dette er altså ganske andre boller. Boken med den ufrivillige komiske, nesten litt selvrettferdig skrytete tittelen er tematisk nærmest en kopi av den boken han altså vil gå i rette med. Eller, vent litt – la oss heller kalle den en blindkopi; her fremstilles syv av Ottosens bekjente, alle mer eller mindre homofile – samt, forundre meg, et lengre kapittel der forfatteren forsvarer seg mot hver eneste lesning Nordbø har av bibeltekster i sin bok.

Til min overraskelse er innholdet i historiene Ottosens folk forteller ikke spesielt dømmende. Her møter vi sju ganske vanlige mennesker, som på forskjellig vis har slitt med det som, på klinisk vis gjerne omtales som ”homofile følelser”, og selv om de alle som en er dypt religiøse mennesker som ser på homofili som synd, er det ikke vanskelig å føle sympati med intervjuobjektene. De er ikke fordomsfulle, men det er dessverre tidvis Ottosen. Han preger alle intervjuene med en allvitende fortellerstemme, og stiller et utall ledende spørsmål der fordømmelse av homofilt samliv er slett skjult. Ikke så rart, kanskje – siktemålet med boken er å vise at det er fullt mulig å leve som homofil så lenge man ikke tar steget ut og ”praktiserer” legningen sin, som det heter. Intervjuobjektene blir gode mikrofonstativer for Ottosens agenda, ispedd enkelte unyanserte postulater fra forfatteren om kristen gjenfødelse, det gode for homofile menn i å legge av seg feminine fakter [sic] og en klar avvisning av at homofili er medfødt. Det kler ikke Ottosen, når han ellers gjennom hele boken –og i uttallige leserbrev og avisintervjuer- bruker så mye energi på å bevise sin egen respekt for homofile. Respekt har han, den er tydelig i hans sobre, korte bok. Men den rekker ikke langt nok til å akseptere at mennesker som Arnfinn Nordbø mener at han selv kan bestemme hva som er best for ham – det er Guds oppgave, som han vennlig, men bestemt slo fast i Vårt Lands paneldebatt (du kan se hele debatten her). Vi snakker altså om grenseløs menneskekjærlighet med milimetermål, og da ender Ottosens image-gjenoppbyggings-motskrift opp uten den troverdigheten han sikkert hadde ønsket seg.

Alle de tre bøkene har altså sine skjønnhetsfeil, men samlet gir de et bredere bilde av hvor norsk homodebatt egentlig står i 2009 enn du hadde før du leste dem. Skapsprengere kan fungere som en snill veiledning inn i debatten, men kan aldri forberede deg på skyttergravskrigen som finnes ute i kristen-Norge, som nennsomt blir trukket opp i Nordbøs og Ottosens bøker.

De av oss som i blant kanskje tror at alle kampene er vunnet og at ekteskapslov og kulturkrig bare er forrige sommer, kan få nyttige vekkere av å se nærmere på disse fysiske bevisene på det motsatte. Eventuelt kan vi rette blikket mot Maine.



Anniken Hiutfeldt & Kurt Ole Linn (red.): Skapsprengere. Komme ut av skapet-historier, Aschehoug 2009

Espen Ottosen: Mine homofile venner, Lunde Forlag

Arnfinn Nordbø: Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo, Samlaget 2009

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post456
Next »