>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Fra arkivet: 'David Plotz, this is your Slate'

Fra arkivetPosted by Pål Hafstad Thorsen Wed, April 01, 2009 10:45:36

Hvis Skollektivet er noen skyldig sin stil og stemme, så er det til Slate.

- Artikkelen er skrevet av Jørgen Lien. Første gang publisert torsdag 3.juli 2008.

Herværende kollektiv har gjennom rykk og napp, opp- og nedturer de siste tre årene forhåpentligvis klart å etablere seg som et nettsted hvor interesserte lesere kan finne infall og utfall om politikk og popkultur, sport og samfunn. Men målet på om vi har lykkes, vil for minst to av kollektivets skribenter nærmest kunne måles i hvor stor grad vi klarer å skape for oss selv den samme lidenskapelige uforsigbarheten som vårt uoffisielle forbilde, det amerikanske nettmagasinet Slate. Har du ennå ikke oppdaget det, oppfordres du snarest til å gi det et kikk. Tilmed dersom det måtte bety å klikke seg vekk fra Skrivekollektivet. Så bra er det, nemlig. Du er hjertelig velkommen tilbake hit etterpå.

Slate er et daglig oppdatert nettmagasin, med fokus på politikk og kultur, som har vært å finne på webben siden 1996. Det er mislikt av mange på den amerikanske høyresiden for sin liberale grunnholdning (om enn den er aldri så sentrumsorientert), men kanskje viktigst i denne sammenhengen er at Slate er omstridt i visse kretser for sin stil og tone. I sin artikkel om Slates selvoppfattelse kaller den faste skribenten Bryan Curtis den for counterintuitive. Da er ikke veien særlig lang til begrepet kontrær, som redaktør Kristine Moody i sin tid hadde som programerklæring for Dagbladets høyrepopulistiske magasinprosjekt MEMO. Men i motsetning til MEMO, har Slate ikke bare en evne til å vende vedtatte sannheter på hodet (Spalten 'Hey, Wait a Minute' har endatil undertittelen 'Conventional Wisdom Debunked'), men også noe langt, langt viktigere: Selvironi og humoristisk sans.

Uten at dette skal utvikle seg til en sammenliknende analyse av MEMO, kan dette magasinets feilgrep lære oss noe om hva det er som får Slate til å fungere. Jeg er tidsskrift- og magasinjunkie, og hadde - hvor naivt det enn høres ut i ettertid - store forventninger til MEMO. Jeg gledet meg til å lese skarpe, dagsordensettende reportasjer, som ikke bare observerte, men som også engasjerte og involverte seg. Norsk journalistikk er ikke akkurat bortskjemt med journalister som tør sprenge journalismens siste tabu - myten om den absolutt objektive iakttakeren -, og håpet var at MEMO kunne gjøre noe med det. Slik gikk det ikke. Produktet var så vassent at jeg tilslutt falt fra som fast leser. Her var ingenting av Slates sarkastiske politiske rapportering, ingen skarptskytende kulturkommentarer, ingen tanker som du ikke selv kunne tenkt og skrevet om. MEMO var rett og slett blodfattig og kjedelig, og gikk da også inn etter et drøyt halvår i hyllene.

Fordi Norge altså ennå ikke har fått noe som likner på Slate, er det derfor en viktig begivenhet når magasinet skifter redaktør. Og seks år etter at grunnleggeren Michael Kinsley, som nå er spaltist i Time, ga stafettpinnen videre til Jacob Weisberg, er det nå David Plotz som skal sette seg i redaktørstolen. Selv om det kanskje ikke ligger i webpublikasjonens rastløse natur, er jeg først og fremst glad for at det ble ham fordi han har god kjennskap til hvordan Slate har vært og er, og derfor også hvordan det bør være.

Plotzs egne artikler for Slate representerer i det hele tatt en utmerket inngangsport til hva som gjør Slate til Slate. Gjennom sin nyskapende og høyst lesverdige artikkelserie 'The Seed' og bloggføljetongen 'Blogging The Bible' (jepp) fornyet Slate nettjournalistikken, og ingen andre enn David Plotz kunne ha funnet å være fysisk knyttet sammen med sin kone et helt døgn, bare for å sjekke om deres ekteskap liknet på det mellom to intimekstremister i sølibat. Det sies om Michael Kinsley at han sa til sine medarbeidere at den som ville skrive for Slate først og fremst ikke måtte være redd for å ta feil. I så måte er denne artikkelen fra Plotz, som i 1996 skråsikkert forklarte at det var praktisk talt umulig for presidenten å ha et sidesprang i Det Hvite Hus, et slående eksempel, på det som i magasinets indre sirkler er blitt hetende Slate-iness. For Jacob Weisberg er det en viktig del av Slates egenart å stille de spørsmålene som ingen andre tør stille, eller å gå løs på de store sakene uten respekt, men med stor humor. Fra nyeredaktørens penn anbefales derfor hans artikkel om hvorfor august burde dumpes fra kalenderen, eller en artikkel om amerikanernes dype fascinasjon for et så overvurdert dyr som pandaen.

Her er vi etter mitt syn ved kjernen i Slates suksessformel. Magasinet føles stadig originalt, uærbødig (Slates medieblogger Jack Shafer omtaler konsekvent Rupert Murdoch som 'The Old Genocidal Tyrant') og lekent, samtidig som det aldri mister sin politiske og nyhetssøkende slagkraft. John Dickerson er minst like opptatt av det politiske spillet som den gjennomsnittlige Washington-journalist, men tonen er mindre selvhøytidelig enn de fleste andre steder, noe som blant annet kan bekreftes ved hans deltakelse i det tidvis svært morsomme politiske talkshowet Gabfest, som podcastes hver fredag.

Å skrive om politikk på en morsom måte er i det hele tatt en meget Slate-y egenskap. I så måte leverer Bruce Reed, kjent som tidligere leder for den relativt humørløse demokratiske tenketanken Democratic Leadership Council, mer enn godt nok i sin blogg 'The Has-Been'. Hele veien fra selvpresentasjonen ('Twenty years ago I moved to Washington to take on the Democratic Party's problems. Unfortunately, we're both still here') til hans mange og spottende oppgjør med presidentkandidat Mitt Romney, serverer han partipropaganda på en befriende selvironisk og likefram måte. Det samme gjelder for øvrig også for Chatterbox-spaltisten Timothy Noah, og til tider til og med for den gjenfødte krigshisseren Christopher Hitchens.

Men kvikkheten (Weisberg skriver om det umiskjennelig Slateske: 'simply to finish off a subject once and for all in the minimum necessary number of words' Kinsley har på side skrevet skarpt om hvordan man kan kutte unødvendige ord fra en artikkel). og den kontrære grunnholdningen kunne kanskje blitt trøttende i lengden. Den mest Slate-y egenskapen av alle, er den Slate oppfyller aller best: Å gi leseren følelse ikke bare av å tenke over noe som han ellers ikke ville vurdert, men også å oppdage at han er interessant i mye mer enn han egentlig tror. Slik har jeg det flere ganger i uka med Slates jusskommentarer, oftest ført i pennen av de jussutdannede journalistene Dahlia og Emily Bazelon. De holder et skarpt øye med Høyesteretts gjøren og laden (les for eksempel Lithwicks knusende nedsabling av argumentasjonen mot Californias nye ekteskapslov, eller Bazelons direkterapportering fra David Addingtons høring i Senatet. Det er helt essensielt å kjenne rettsvesenet for å forstå amerikansk politikk, og for å forstå rettsvesenet er det noe nær essensielt å kjenne Slate.

Ikke for å overdrive, men snarere for å understreke hvilke utmerkede skribenter særlig disse to, må jeg tilslutt få peke på atter et trekk som de deler med mange av sine Slate-kollegaer. Slate-skribenter har en befriende tendens til å ikke binde seg til kun ett fagområde. Isteden dykker de med liv, lyst og humør ned også i felter der deres ekspertise kanskje er marginalt mindre enn deres genuine interesse. I tillegg til å skrive om rettsvesenet skriver Bazelon jevnlig rørende små artikler om sin egen familie (gjør deg selv tjenesten å lese om hvordan hun forsøkte å lære sin anspente lille sønn å finne fram matpakken sin selv); Lithwick har skrevet meget treffende om Barack Obamas hipstervelgere; og Fred Kaplan er på samme tid forsvarsanalytiker og musikkskribent. Dagbladet definerte for noen år siden en intellektuell som en person som bryr seg om noen han i utgangspunktet ikke har noe med. Slate har mange sånne. Heldigvis.

Slates påvirkning på Skrivekollektivet handler imidlertid ikke bare om den dype beundringen. Du har forhåpentligvis lest vår direkte rip-off av Slates årvisse Music Club, som sist desember ble innstiftet også her i kollektivet. En egen versjon av Slates Movie Club er under planlegging for dette årsskiftet, og undertegnede foreslår herved en ukentlig spalte hvor de villige skribenter kort anbefaler leserne det som måtte falle dem inn. Ideen er stjålet fra så vel Slates Political Gabfest som The Culture Gabfest, og kan brukes til å gjøre leserkretsen oppmerksom på en nettside, en videosnutt, en bok eller hvasomhelst annet hvis glade evangelium bare må spres ved ukens slutt. Hansken er kastet.

Men før vi kommer så langt; sjekk ut Slate. For din egen skyld. Og min. Vår. Alles.

________________________________________________________________

(Jeg vet at det ble altfor mange hyperlinker i denne teksten. Men jeg gjør som jeg pleier. Jeg skylder på Slate.)

Twingly BlogRankBlogglisten Bloggurat

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post312

Fra arkivet: 'It's like a fuckin' episode of The O.C. in here'

Fra arkivetPosted by Jørgen Lien Thu, October 02, 2008 12:01:50
Den britiske ungdomsserien Skins er midtveis i sin første sesong på NRK3 (torsdager, 20.40). Nedenfor finner du en artikkel om serien fra Skrivekollektivet fra november 2007.
___________________________________________________

Jovisst, venner: There will be oppkast, sæd og hærverk. Men det vil komme fra hele mennesker.

Det er noe med undertegnede og desperate, patetiske, ujevne coming of age-tenåringssåper. Jeg trekkes til dem som var de fluepapir, og jeg var det som fluepapir tiltrekker seg. Men jeg er altså ikke engang tenåring, dessuten gjør jeg jo støtt mitt beste for å heve meg over denslags. Det er jo ynkelig, selvsagt. Men ikke halvparten så ynkelig som at de alltid får meg på kroken. Jeg er kanskje en gammel mann i en ung kropp, men det hadde vel vært greiere om jeg ikke hele tida skulle lengte tilbake til den ungdommen jeg fortsatt har? De Unge Gamle, kalte Herman Willis streberne for en knapp generasjon siden. Regn med meg.

For her er jeg altså igjen, fortapt. Den heter Skins, er produsert av friskfyrene i Channel4, og er så til de grader i min gate at de like godt sier det direkte til meg (jfr. sitatet i overskriften). Enda flere smellvakre ungdommer skal rydde opp i sine konsentrert kaotiske liv for at de som ser på ikke skal føle at de er alene i verden. Men så er de samtidig så smarte, så trendy, så sexy at de risikerer å blåse selvtilliten av dem igjen. Men inntil så eventuelt skjer er det en underholdende reise.

Vi møter Tony, det djevelsk sjarmerende, foruroligende beleste og ikke så lite kyniske midtpunkt for en samling feilbarlige, ungdommelig selvopptatte, men også delvis elskelige 16-åringer. Til og begynne med virker det som om Skins først og fremst er og skal være en katalogisering av uansvarlig oppførsel, en sånn serie som nikker oppmuntrende til ungdomspublikummet, men som egentlig er aller mest interessant i å fremstå som provoserende og grensesprengende overfor smaksdommerne. En ting er at det som sier seg grensesprengende meget sjelden er det (heller ikke her), men problemet med enkelte av avsnittene i den 9 episoder lange førstesesongen er ikke at de går for langt, men at man har vært så opptatt av gross out-effekt og krampeaktig friskhet at man har glemt å utvikle en god historie. Men det kommer seg, heldigvis. Vel er den til å begynne dyp som en sølepytt, men det blir bedre. Det skyldes i all hovedsak at man har prøvd å utvkle hele mennesker av karakterene, og også at man lar dem utvikle seg delvis uavhengig av hverandre.

For noen kan dette grepet sikkert være vanskelig å forsones med, men jeg synes det funker. Grovt sett er hver av karakterene gitt en episode som er dedikert spesielt til dem, samtidig som de får påvirke de andre der ute i randsonen underveis. Men dette hadde selvfølgelig vært verdiløst konseptrytteri om ikke karakterene som ligger til grunn er folk det går an å bry seg om. Og, selv om ikke alle får like mye tid, selv om ikke alle blir like mangefasetterte, så er de interessante å følge.

Det gjelder den nærmest nymfomane playboyen Tony, hans sårbare og uheldige bestekompis Sid, den livsglade Chris, den prøvende muslimen Anwar og hans homofile bestevenn Maxxie, den nær suicidale bulimikeren Cassie, og den selvstendige klarinettspilleren Jal. Etter denne overfladiske karakteriseringssekvensen kan de kanskje virke som endimensjonale typer, men de får liv fordi de ikke behandles som representanter for noen andre enn seg selv. Det er slik det er nødt til å være. Hvis ikke kunne dette blitt hinsides pinlig.

Du må for eksempel være forsiktig når du setter sammen et kompispar som Anwar og Maxxie. Det går en syltynn linje mellom det å unnvike konflikt (som er kjedelig), og det å preke pladderhumanismens evangelium (som bare er pinlig). De er i utgangspunktet de tydeligste typene av dem alle, og spørsmålet er om man egentlig kunne ha klaget over at Anwar er fremstilt slik og slik fordi han er muslim, og Maxxie slik og slik fordi han er homse. Men det er heldigvis ikke dette som får definere dem som mennesker. Anwar er en vanlig britisk ungdom som prøver å sjonglere familiens gudfryktige forventninger med sin egen individualisme, og Maxxie er en ung mann som først og fremst ønsker at preferansene hans skal være et ikke-tema. Det er en letthet og eleganse i måten vennskap mellom de to fortelles på, som er befriende i sin selvfølgelighet, samtidig som man, med varierende hell forsøker å undersøke hvordan religiøsitet og homoseksualitet kan håndteres uten at det blir ubehagelig for dem begge.

Det samme gjelder for forholdet mellom Sid og Cassie. Sid er trolig den mest betingelsesløst godhjertede personen i hele Skins-universet. Han er forelska i dama til Tony, og venter således lydig i kulissene, samtidig som han ikke får seg til å avvise den skjøre Cassie, av åpenbare grunner. Spiseforstyrrelser og psykisk sjukdom er heller ikke noe man kan komme trampende inn på, men her lykkes det, fordi portrettet av Cassies usikkerhet er like avhengig av Sid som av henne. Det sentimentaliseres aldri, fordi Sid er en så hjelpeløs fyr som minner oss om at det her finnes to svake parter, samtidig som man har klart å fange de plutselige opp- og nedturene i Cassies tilværelse på en måte som virker troverdig, og derfor engasjerende. Av og til klarer de til og med å lure inn små doser av forsiktig galgenhumor, uten at virker usmakelig eller anstrengt.

Likevel må det minnes om at dette er en slags tenåringssåpe. Tempoet er så høyt, de moralsk tvilsomme handlingene så mange, at det ikke kunne funket på noen annen måte. Men det gjør det altså, selv om vi får enda en historie om eleven som ligger med læreren sin; (jf. de langt mer bluferdige amerikanske brødre i ånden, alma mater Dawson's Creek og Life As We Know It); selv om vi får kroppshumor som kun barn kan elske; selv om starten er litt slurvete. For etter hvert, når man endelig innser, med en intern referanse til Cat Stevens' Wild World at it's hard to get by just upon a smile, så er Skins der den skal være. Så får det bare være at jeg føler meg patetisk i dens selskap.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post198

Haakon Lie 103 år – utpeker Kronprinsen

Fra arkivetPosted by Pål Hafstad Thorsen Mon, September 22, 2008 14:40:14

Verdens Gang (VG) bringer i dag nyheten om at bursdagsbarnet Haakon Lie vil ha Jonas Gahr Støre som sjef etter Jens Stoltenberg.

Lie har mange, og sterke meninger fremdeles. I en alder av 103 år virker hans engasjement for bevegelsen enormt.

Det er ikke egentlig så oppsiktsvekkende at Lie mener Gahr Støre er en opplagt lederkandidat for Arbeiderpartiet. Og det er blitt vanlig kotyme at VG er 'først ut' med hva man har i vente fra Arbeiderpartiet i fremtiden.

De som fulgte Arbeiderpartiets landsmøte i 2007, fikk høre utenriksministerens tale som trakk politiske linjer fra innenriks- til utenrikspolitikken.

Den gang da, og nå, så har Jonas Gahr Støres potensiale som partileder og fremtidig statsminister fått ny relevans. Det er interessant lesning.

I den forbindelse vil jeg hente frem medskribent Jørgen Liens artikkel fra 12.januar 2008: Den publiseres i sin helhet.

______________________________________________________________________________

- Det er på tide at hele partiet får være med.

Morgenbladets USA-skribent Ketil Raknes skulle egentlig forklare hvordan amerikanske primærvalgprosessen fungerer. Han gjorde ved å be leseren forestille seg at en gruppe av fremtredende Arbeiderparti-politikker reiste rundt på folkemøter i hele landet for å vinne nok fylkesdelegater til å bli valgt til leder og statsministerkandidat på neste landsmøte. Men eksempelet var inspirerende. Neste gang Arbeiderpartiet skal velge ny partileder har jeg to ønsker:

For det første bør det være mer enn en kandidat til vervet. For det andre bør alle medlemmer ha sitt å si på hvem den nye lederen være. Ikke bare partiledelsen. Ikke bare landsmøtet.

Det vil kreve en etterlengtet åpning av partikulturen. For at en mer direkte valgprosess ikke bare skal ende opp som en påkostet signingsferd, er det helt avgjørende at det igjen blir akseptabelt at flere kandidater kjemper om vervet, og at heller ikke politiske skillelinjer er bannlyst fra diskusjonen. Vi klarte det ikke da det skulle velges en ny nestleder etter en oppadstigende Jens Stoltenberg i 2003. Landsmøtet ble så redd for splittelse at man istedet bestemte seg for å ta den letteste utveien. Stoltenbergs nestlederplass ble strøket fra vedtektene, og problemet forsvant av seg selv.

Vi klarte det heller ikke da Hill-Marta Solberg gikk av som nestleder etter 15 år på landsmøtet i april i fjor. Igjen var det bare en kandidat, og denne gangen hadde man i tillegg fjernet all eventuell spenning allerede måneder før landsmøtet. Samme dag som Solberg annonserte sin avgang, lot Jens Stoltenberg media få vite at han selv foretrakk fiskeri- og kystminister Helga Pedersen fra Finnmark som hennes etterfølger. Da ble det slik. VGs forsøksvise prinsessekamp - mellom Annikken Huitfelt, Karita Bekkemellem, Anne Marit Bjørnflaten og Sylvia Brustad - ble avblåst av de involverte selv i løpet av noen få timer. Dette gjorde også at Rogalands-kandidaten Eirin Sund fikk omtrent like gode odds som Dennis Kucinich har i Demokratenes primærvalg, når hun bestemte seg for å forbli kandiderende enda en stund. Partiet hadde igjen bestemt at den fredelige enighet var det tryggeste.

Jeg kritiserer nå ikke nødvendigvis Helga Pedersen, som fremdeles har god tid til å bli en utmerket nestleder. Jeg kritiserer det at det ikke siden kampvoteringen Gunnar Berge og Einar Førde på landsmøtet i 1981 har mer enn en kandidat til et verv i Arbeiderpartiets øverste ledelse. Det er min påstand at det har sløvet ned partiorganisasjonen.

Mangelen på alternative kandidater har også ført til en mangel på alternative politiske syn. Uansett hva vi måtte mene om delingen i en høyre- og en venstreside i Arbeiderpartiet, så er den vanskelig å få øye på i dag. Dette kan ha sammenheng med at det sjelden eller aldri finnes kandidater fra disse fløyene som står direkte opp mot hverandre i personvoteringer. Det er ikke slik vi gjør det i vårt parti. Da er det kanskje heller ikke så rart at du ofte må gå til anonyme kilder i VG for å få et inntrykk av de reelle politiske motsetningene i Norges største politiske parti.

Vi må finne et alternativ. Det kan gjøres som i Raknes' eksempel, ved at det avgjøres på fylkesbasis gjennom personlig kontakt mellom lederkandidatene og partimedlemmene. Men selv har jeg kanskje enda mer sans for en modell som allerede har vært prøvd ut i vårt søsterparti i Danmark, Socialdemokraterne, og som på grunn av suksessen derfra gjør det nesten utenkelig at de igjen skulle være interessert i å lukke prosessen. Duellen om ledervervet mellom Helle Thorning-Schmidt og Frank Jensen kan være et forbilde for Norge.

Først må det imidlertid tas noen kontekstualiserende forbehold.

De danske sosialdemokratene har også sett baksiden av medaljen som en åpen partikultur. En av hovedgrunnene til at en uravstemning om ledervervet tvang seg frem, var at den forhåpentligvis kunne sette en endelig stopper for rivaliseringen mellom de såkalte Auken- og Nyrup-fløyene i partiet, oppkalt etter henholdsvis den venstreorienterte tidligere partileder Svend Auken, og den mer sentrumssøkende Poul Nyrup Rasmussen, som felte Auken på et høydramatisk landsmøte på begynnelsen av 1990-tallet. Helt siden dengang hadde den mildt venstreopposisjonelle Auken-fløyen forsøkt å plassere Frank Jensen - som for øvrig holdt anbefalelsestalen for Svend Auken på kongressen i 1992 - som partiets kronprins.

Men fordi fløydelingen var så tydelig klarte Nyrup-fløyen til slutt å mobilisere støtte bak Thorning som sin egen kandidat, med et budskap om at en stemme til Helle, var en stemme for et farvel til fløypolitikken. Ledervalgkampen gikk fore seg gjennom partimøter over hele landet, og ettersom valgdeltagelsen var meget høy, fikk den seirende Thorning også et klart mandat for å lede partiet fremover. Slik kan vi også ha det i Norge.

I en situasjon hvor det stadig diskuteres hvorfor folk velger bort de politiske partiene, og i stedet velger å engasjere seg i frivillige organisasjoner eller mer saksavgrensede bevegelser, er jeg ikke i tvil om at en åpnere og direkte valgprosess kan gjøre det mer interessant for partimedlemmene. Vi behøver verken å ønske eller forvente oss opprivende strider som i Danmark, men vi kan håpe på at større innflytelse over hvem som blir valgt, også vil føre til en friere debatt om hvilke politiske prioriteringer som bør styre fremtidens Arbeiderparti.

Norges neste statsminister bør nomineres av alle Arbeiderpartiets medlemmer.

Skrevet av Jørgen Lien. Publisert første gang på Skrivekollektivet.com den 12.januar 2008.

http://www.skrivekollektivet.com/#post69

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post190

Fra arkivet: Stille før stormen

Fra arkivetPosted by Stein Ove Lien Mon, September 08, 2008 12:23:15
Denne helgen avholdt de danske sosialdemokrater partikongress, den første siden det nedslående valget høsten 2007. Helle Thorning-Schmidt er urørlig som leder, på tross av triste meningsmålingstall for partiet (SFs pene fremgang er likevel med på å sikre opposisjonen flertall på enkelte meningsmålinger). Likevel er det verken meningsmålinger eller framtidstro det har handlet om på kongressen. Slik kan det umulig bli når det statsbærende partiet i etterkrigstiden skal ta farvel med to av de fremste statsbærerne i moderne dansk politikk, nestorene Poul Nyrup Rasmussen. Rasmussen, den tidligere statsministeren, takker for seg i valgte verv etter to perioder i Europaparlamentet, mens den kreftsyke Auken er ved å legge inn årene etter en mannsalder i toppen av Socialdemokraterne.

Som en skygge over de to mennenes farvel ligger de maktkamper de har ført for og i sitt parti. Nyrup veltet Auken i 1992, og Auken var med på velte Nyrup igjen etter valget i 2001. De gamle Nyrup- og Auken-fløyene ligger på været i øyeblikket, men kan væres i det daglige hos sosialdemokratene i vårt naboland.

For anledningen børster støvet av artikkelen Stille før stormen, skrevet for Skrivekollektivet 6. april 2005, en drøy uke før Nyrup-kandidaten Helle Thorning vant ledervalget over Aukens kronprins Frank Jensen.
_____________________________________

I korridorene drømmer de danske Socialdemokraterne fortsatt om en ordentlig lederkandidat.

Det er 8. februar, og valgdag i Danmark. Anders Fogh Rasmussens samarbeidsregjering av Venstre og Det Konservative Folkeparti blir gjenvalgt med komfortabel margin, godt hjulpet av de Konservatives store seier og Dansk Folkepartis overraskende mandatframgang. Opposisjonens største parti, Socialdemokraterne (S), gjør oppnår et katastrofalt resultat på ynkelige 25,9 %, og ikke overraskende går den gamle partisliteren Mogens Lykketoft av som leder. Han veit at historia ville fare pent med ham - ingenting er mer populært enn en avgått, sosialdemokratisk leder. Det er bare en hake ved det hele, og det er at det må velges en ny sjef, og det finnes ingen uttalt etterfølger. Og alle som har fulgt et sosialdemokratisk maktskifte før, veit at det sjelden går stille for seg.

Nå, nesten to måneder seinere, er valgprosessen snart over. Om under ei uke vil S ha valgt den personen som skal velte Anders Fogh ved neste korsvei. Grunnen til at det har tatt så lang tid, er at partiet for første gang har sendt ledervalget ut til uravstemning. Det betyr at det ikke lenger kun er partitoppen, men alle Socialdemokraternes drøyt 50. 000 medlemmer som skal stemme over hvilken av to kandidater som skal overta den ledige plassen som leder og statsministerkandidat.

Den første som meldte seg som var Frank Jensen. Det var ingen overraskelse. Gjennom mesteparten av Poul Nyrup Rasmussens regjeringstid på 90-tallet var Frank Jensen den soleklare kronprinsen. Til tross for sin unge alder ble Jensen tildelt tunge ministerposter av Nyrup, men han har ikke kommet seg ut av skyggen etter Nyrups avskjed med dansk politikk. Når Mogens Lykketoft tok over som leder i 2002, ble Jensen ikke engang nevnt som alternativ. At han meldte seg denne gangen var derfor ikke akkurat noen bombe.

Den andre kandidaten medlemmene kan stemme på, heter Helle Thorning-Schmidt. Hennes kandidatur er noe mer overraskende, ettersom hun ikke er noe etablert navn i dansk politikk. Thorning-Schmidt har fått sin politiske skolering gjennom Europaparlamentet, hvor hun satt som sosialdemokratisk representant fra 1999 til 2004. Hun ble valgt til Folketinget i februar, og har dermed nettopp begynt på sin parlamentariske karriere i Danmark. I Europaparlamentet var Helle Thorning-Schmidt aktiv i arbeidet med den kontroversielle loven om støyvern av arbeidsplasser. Hun får godt skussmål for sitt arbeid av flere tunge navn i EU-politikken.

I sine valgkampanjer har de to kandidatene lagt vekt på å trekke opp forskjellene som finnes mellom dem. Frank Jensen har forsøkt å etablere seg som ”venstresidas kandidat”, blant annet ved å snakke om en ny klassekamp i Danmark. Jensens poeng er å sette fokus å på de hundretusener av dansker som står uten de samme muligheter som flertallet i Danmark, og gjerne er isolert fra fellesskapet gjennom arbeidsledighet eller sosiale problemer. På denne måten håper Jensen at S skal vinne tilbake de velgerne som ved de siste valgene har stemt på høyrepopulistiske Dansk Folkeparti. I skarp motsetning til dette har Helle Thorning-Scmidt valgt å vektlegge middelklassen. Thorning-Scmidt ønsker å målrette innsatsen mot det breie lag av folket, fordi hun mener at veien til valgseier for Socialdemokraterne går gjennom å tiltrekke seg de tidligere sosialdemokratiske velgerne som nå stemmer på sentrums- og høyrepartier som Radikale Venstre og Venstre. Derfor taler hun også varmt for å opprettholde den sosialdemokratiske konsensusen om en hard linje i innvandringspolitikken, som Frank Jensen har uttalt seg kritisk om ved noen anledninger.

Med så klare meldinger som utgangspunkt, er det få som tror på Mogens Lykketofts uttalelser om at det egentlig er få politiske forskjeller mellom kandidatene. Tvert i mot skriver Jensens venstredreining og Thorning-Schmidts midtsøkende linje seg inn i den gamle ideologiske striden som har prega partiet siden 1992. Da ble den venstreorienterte Svend Auken kasta som S-leder til fordel for den mer sentrumsorienterte Poul Nyrup Rasmussen.

I 1992 var Frank Jensen Aukens mest uttalte støttespiller, og mange mener at det er grunnen til at Jensenikke har vært noen aktuell lederkandidat tidligere. I dagens debatt har Nyrup satt sin politiske tyngde inn på å få Helle Thorning-Schmidt valgt, mens Svend Auken nå er blant Jensens viktigste forkjempere. Jensen-fløyen, som også teller innflytelsesrike folk som tidligere statsminister Anker Jørgensen og tidligere folketingspresident Erling Olsen, frykter at et sentrumsorientert sosialdemokrati vil drukne i kampen om velgerne på midten. På den annen side hevder Thorning-Schmidts støttespillere, blant dem LO-leder Hans Jensen og DSUs leder Jacob Bjerregaard, at en venstredreining vil føre til en årelang ørkenvandring som vil isolere partiet fra påvirkning på den sittende regjeringas politikk.

Men det finnes en joker i dette spillet, som vil få stor innflytelse i S i åra som kommer. Hun heter Mette Fredriksen. Fredriksen er den egentlige arvtakeren etter Nyrup og Lykketoft, men med sine 27 år mener hun at hun er for ung til å bli leder nå. Hun kommer helt klart til å få en sentral plass i ledelsen uansett om Frank eller Helle blir valgt, og prøver derfor å gå gjennom valgkampen uten å støtte noen kandidat. Men skulle hun offentlig støtte noen av dem, ville det være et stort pluss for vedkommende. Mette Fredriksen er så populær, at mange håper at den nye lederen taper neste Folketingsvalg klart, sånn at veien står åpen for Fredriksen når nederlaget er et faktum.

Sjøl om Fredriksen er min favoritt, er det viktig for meg at Frank Jensen blir valgt, og det er ikke bare fordi jeg politisk står mye nærmere Frank enn Helle. Nei, en annen faktor er enda viktigere, og det er at en seier til Frank Jensen kan reversere den pragmatiske designer-politikken som har ødelagt så mye for Socialdemokraterne siden Poul Nyrups exit i 2001. Med Frank Jensen kan S gjenetablere seg som et parti med et aldri sviktende fokus på de mest utsatte gruppene i det danske samfunnet. Det er viktigere å sikre velferden for dem som trenger det mest enn å lytte til de velbeslåttes klager på antallet utlendinger i nabolaget. Det er på et slikt grunnlag Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skal vinne valget i Norge i september, og der på den måten Frank Jensen skal feie Anders Fogh ut av regjeringskontora når sjansen byr seg neste gang.

Tirsdag 12. april får vi vite om han får sjansen til det.

__________________________

Artikkelen ble første gang publisert 06.04.05, og hentet frem igjen fra arkivet 08.09.08.



  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post179