>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Skrivekollektivet har flyttet!

Rapport fra kollektivetPosted by Pål Hafstad Thorsen Wed, July 21, 2010 15:21:34

Skrivekollektivet har flyttet fra http://blogg.skrivekollektivet.com til www.skrivekollektivet.com

Vi har flyttet kollektivet over på en Wordpress-plattform, og du finner nå alle våre publiserte artikler på www.skrivekollektivet.com i en mer leser- og brukervennlig versjon.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post562

Skrivekollektivet mener: En sosialdemokratisk-liberal allianse i UK

Rapport fra kollektivetPosted by Jørgen Lien Thu, May 06, 2010 17:04:50

Det er ikke 1997-valget som er den mest nærliggende parallellen når britene idag går til urnene for å velge nytt parlament, men en ting har de to valgene til felles: Det ser ut som om valget uansett vil innebære avslutningen av et politisk regime. I 1997 fikk de konservative endelig avløsning. Og, som vi spådde allerede ved valgkampens begynnelse for en måned siden; ikveld vil New Labour-prosjektet være over. Det er Skrivekollektivets klare overbevisning at dagens Labour-regjering bør erstattes av en koalisjon eller et formalisert samarbeid mellom Labour og Liberaldemokratene, dersom valgresultatet tillater det. Selv om Labour og Liberaldemokratene har interne fraksjoner og ikke er enige om alt, er det liten tvil om at det eksisterer en felles progressiv arv mellom dem. Noe av det viktigste vil være å samarbeide for å sørge for en valglovreform som kan gjøre denne lettere å realisere i framtida.

Skrivekollektivet står trygt på en sosialdemokratisk plattform, og våre instinkter er sosialdemokratiske. Men det finnes ingen ukompliserte veier til å realisere våre politiske mål, og særlig ikke innenfor et valgsystem så urettferdig som det britiske. Uten illusjoner om innflytelse, og med respekt for at beslutningen til slutt skal tas av det det britiske folk alene, er vår oppfordring derfor at velgerne gir sin stemme til Labour i valgkretser hvor Labour-kandidaten har en realistisk mulighet til å vinne, men at de bør stemme på Liberaldemokratene i kretser der Labour er uten vinnersjanse, og særlig der hvor kampen står Liberaldemokratene og De Konservative. Taktisk stemmegivning smerter oss som tror på partier og overbevisninger som grunnenheten i politisk organisering, men det er det beste alternativet for å sikre en sosialdemokratisk-liberal koalisjon, og for å stoppe et kun overfladisk sentrumssøkende konservativt parti fra å ta Storbritannia tilbake til thatcherismens tidsalder.

Vi vet ikke om slik taktisk stemmegivning vil lykkes. Meningsmålingene de siste ukene har gjort parlamentsvalget i 1983 til den mest nærliggende historiske parallellen. Også den gang gjorde de liberale (da et samarbeid mellom det liberale partiet og sosialdemokratiske avhoppere fra Labour, den såkalte SDP-Liberal Alliance) et kraftig byks i meningsmålingene ved valgkampens begynnelse, bare for å se at deres oppslutning falt mot slutten, og at de konservative trakk i land en komfortabel seier. Det kan skje igjen. Synligheten fra TV-debattene har gjort velgerne oppmerksomme på at det finnes et tredje alternativ, men de siste ukene har oppslutningen om Liberaldemokratene igjen dalt, riktignok til et historisk høyt nivå. De siste meningsmålingene tyder på at et konservativt flertall fortsatt kan være innenfor rekkevidde, fordi Labour ikke har vært istand til å mobilisere tilstrekkelig mange av dem som nå av taktiske grunner kan tenkes å ville flytte stemmen sin til noe sikrere enn Liberaldemokratene. Dette må unngås. Det er derfor vi støtter taktisk stemmegivning.

Det er også derfor Storbritannia ikke kan tillate seg den luksus å la et slitent og idefattig Labour gjenoppfinne seg selv i opposisjon, slik de fleste partier får anledning til når slitasjen setter inn. New Labour-prosjektet er kjørt til sin logiske endestasjon. Store investeringer i skole og helse har gitt velferdssamfunnet et bedre fundament, og innføringen av en minimumslønn var et riktig og nødvendig løft. Men prosjektet har også vært for unnfallende i forhold til å ta et oppgjør med arven fra Margaret Thatcher. Labour har ikke lyktes i å forandre den politiske kulturen i retning av større sosial sammenhengskraft eller i å bygge et politisk-kulturelt forsvar for sosial omfordeling, og har til tider brukt staten på både tungnemme og autoritære måter. Vi støtter en Labour-LibDem-koalisjon for å kunne hente det beste fra begge partier, og for å inspirere til en fornyelse av Labour fra regjeringsposisjon.

En ekte progressiv regjering må ha i bunnen en ydmykhet for vanlige folks interesser, og en vilje til å prioritere fellesskapet. Det er denne historiske erfaringen Labour må finne tilbake til, og bringe til et samarbeid med Liberaldemokratene. Det spiller en rolle hvem som fordeler godene i oppgangstider, men det er kanskje enda viktigere i nedgangstider. I tilfelle en koalisjon trengs et sterkt Labour for å holde i tømmene de mer klassisk liberale kreftene i Liberaldemokratene, som kan komme til å sette rigid budsjettdisiplin foran trygghet, og med det risikere å sende britisk økonomi ut i et nytt dykk, med for dype og og usosiale kutt. Liberaldemokratene vil på sin side kunne bidra med en sårt tiltrengt systemkritikk, og et skarpere fokus på en rettferdig innvandrings- og kriminalpolitikk, en mindre autoritær og overvåkende stat, og en stat som tillater et mangfold av livsvalg, i særlig tydelig kontrast til De Konservatives forslag om skattelettelser spesielt til gifte par. En sosialdemokratisk regjering må være liberal. Er den ikke det, trenger den hjelp. Hvis Nick Clegg holder sin egen høyrefløy i sjakk, kan Liberaldemokratene være denne hjelpen.

Alternativet til et Labour-LibDem-samarbeid ville være et langt steg tilbake for Storbritannia. David Cameron har gjort en iherdig jobb med å pusse opp De Konservatives image, og dersom han var til å stole på, kunne denne publikasjon trolig sovet bedre natt til 7. mai. Men i motsetning til det Labour Tony Blair tok med seg til Downing Street i 1997, vil Cameron verken ha et uomtvistelig folkelig mandat eller et entydig samlet parti i ryggen. Partiets valgkampframstøt er for en stor del finansiert av Lord Ashcroft, som stadig ikke vil fortelle om han betaler skatt til Storbritannia, og De Konservatives økonomiske politikk er innrettet etter å berike nettopp folk som ham. De foreslår ufinansierte skattelettelser for de velbemidlede, blant annet å heve arveavgiften for å unnta enda flere rike, mennesker, samtidig som de går inn for dype kutt i offentlige utgifter, som trolig er det eneste vanlig folk vil se av partiets ambisiøse nye agenda. Storbritannias klasseregjeringer har alltid vært konservative. Vi frykter at en eventuell Cameron-regjering ikke vil være noe unntak.

En sosialdemokratisk-liberal koalisjon er også nødvendig for å bevare Storbritannias rolle og rykte som et noenlunde åpent og samarbeidsvillig land i Europa. Gordon Brown fortjener ros for måten han tok ledertrøya i Europa når det gjadt å avhjelpe finanskrisen, og Labour har en bedre plan for regulering av finansnæringen enn De Konservative. Et sentrum-venstre-samarbeid er også en befriende kontrast til De Konservatives uappetittelige fryktpushing om både Europa og innvandrere. Labours merittliste er igjen ikke plettfri, men partiet anerkjenner at det europeiske samarbeidet er en foranderlig realitet med forbedringspotensiale, en forbedring som går gjennom å bygge samfunnssolidaritet nedenfra. Liberaldemokratene vil sørge for at eventuelle impulser til å sette europeiske land, eller innvandrere i Storbritannia, opp mot hverandre eller mot majoritetsbefolkningen, kan unngås. Det er mer enn vi kan si om De Konservative. En stor del av partiet ønsker regelrett utmelding av EU, og de bruker alle midler for å piske opp frykt. I tillegg samarbeider De Konservative i EU-parlamentet med partier som er uttalt xenofobe, anti-semittiske og homofobe. Vi kjenner De Konservatives innette historiske motstand mot å fjerne lover mot å undervise om homoseksualitet i skolen, mot å samordne den seksuelle lavalderen, og nå seneste utspillet fra skyggeminister Chris Grayling om at overnattingssteder fortsatt bør tillates å diskriminere homofile par. Vi trenger nesten ikke se på hvordan De Konservative har gjort humanismens fiender til sine venner; det holder å se på den nyere historien, eller på hvem som utgjør partiets innerste krets. Det er ikke verdt å gamble på at Cameron klarer å holde partiers demoner gjemt. En stemme til en sosialdemokratisk-liberal koalisjon er en anstendighetsstemme.

De Konservative gir, med sitt slagord om Det Store Samfunnet, inntrykk av å ha forstått at ting må forandres i Storbritannia. Men på et av de mest fundamentale områdene er det kun et progressivt flertall som kan levere. De Konservatives insistering på at valgsystemet ikke trenger reform er ikke bare en hån mot en velgermasse rasende over utstrakt politisk misbruk av offentlige midler, men også en arrogant prioritering av egne politiske interesser over hensynet til et velfungerende demokrati. Den britiske eksepsjonalismen må stoppe. Liberaldemokratene krever steg i retning et proporsjonalt valgsystem, og Labour har lovet både valgreform og innfasing av et folkevalgt Overhus dersom de får fornyet tillit. Liberaldemokratenes mistenksomhet er forståelig, ettersom Labours løfte også ble avgitt før 1997, men dette er en eksepsjonell situasjon. Både konservative og sosialdemokratiske regjeringer (inkludert Blair- og Browns administrasjoner, med bilagsskandaler og salg av seter i Overhuset) har med all tydelighet vist oss nødvendigheten av velgermakt over de folkevalgte, og det begynner med et parlament som gjenspeiler folkeviljen. Labours valglovreform er et første steg. Det fortjener å gjennomføres. De Konservatives påstander om at valgreform vil skape ustabilitet og ødelegge forholdet mellom velgere og folkevalgte er grunnløse.

***

Ved neste valg håper vi å slippe å oppfordre til taktisk stemmegivning, fordi valgsystemet er endret. Men denne gangen gjør vi gjerne en kjent norsk avisredaktørs ord til våre: Vi ber britiske velgere stemme så langt til venstre som hjertet tillater. En progressiv allianse kan gi det beste av to verdener, og ved neste korsvei forhåpentligvis innebære et Labour som igjen er klart for å være den drivende og tydelige venstrekraften i britisk politikk.

____________________________________________________________

SKRIVEKOLLEKTIVETS REDAKSJONSRÅD:

Pål Hafstad Thorsen

Stein Ove Lien

Tore Eikeland

Jørgen Lien

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post529

-review: Skrivekollektivet 4 år!

Rapport fra kollektivetPosted by Pål Hafstad Thorsen Mon, March 30, 2009 23:05:35

I dag runder Skrivekollektivet sine fire år. Det startet opp i 2005 som et prosjekt for å få utslipp for ekte skrivekløe.

Nå er det blitt en lidenskap.

Det startet med tre skribenter, og nå er vi syv stykker i familien. Alle har sine egne prosjekter på si, med det ene eller det andre. Men vi vender alltid tilbake til kollektivet for å flikke litt ekstra på skrivekunsten.

Undertegnede har alltid vært higen på å prøve å utvikle Skrivekollektivet som prosjekt.

Kanskje var det et ønske om å starte opp en sosialdemoraktisk skrivestue. Noe det sikkert tidvis også er. Men pennen stryker jammen i alle andre retninger også, i kategoriene våre - som strekker rimelig vidt.

Nå er det på tide å ta et par nye steg, og vi lanserer derfor Skrivekollektivet -review.

Det er et forsøk på å presentere artiklene og kommentarene som blir produsert, i et litt nytt og annerledes format.

I første omgang blir det ikke mer enn en resirkulering av saker vi har i arkivet. På sikt blir -review kanskje stedet vi utbroderer de mer omfattende sakene som trenger noe mer enn bloggformatet å boltre seg i?

Takk til alle trofaste lesere, og velkommen til nye. Skrivekollektivet er kommet for å bli!

...vi er bare ved reisens begynnelse. (Fritt etter Klassekampens redaktør Braanen).

Twingly BlogRankBlogglisten Bloggurat

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post311

Skrivekollektivet in spe

Rapport fra kollektivetPosted by Pål Hafstad Thorsen Wed, August 13, 2008 18:08:21

Skrivekollektivet.com ble lansert i mars 2005. Siden den gang har kollektivets skribenter levert over 200 artikler som har blitt lest av over 32.000 besøkende av nettstedet.

Det hele begynte med en knotete nettside som fremdeles eksisterer. Det var tre faste skribenter og en gjesteskribent som fikk utløp for skrivekløe og som spredte sine meninger til verden. Artikler ble skrevet, sendt til undertegnede som fikk de publisert. Det var ingen faste kategorier, men et eget filmforum fant sin oppstandelse.

Politikk, samfunnsdebatt, musikk og film har vært en (u)besvisst rød tråd i hele Skrivekollektivets eksistens.

I januar 2007 tok vi tak for å stable kollektivet på beina igjen, etter en liten down-periode.

Det første som ble tatt tak i var stilen. Vekk fra tungvint html-koding og over til bloggformatets enkle tastetrykk. Dog vi har aldri ment at det vi driver med er blogging. Tvert i mot. Vi kaller det artikler.

Det er nå seks skribenter som leverer artikler jevnt og trutt. Noen på faste dager, andre helt tilfeldig etter innfallsmetoden. Talenter blir skribenter hos Skrivekollektivet etter nøye vurdering og mye mumling mellom old-timerne og de lure røverne som henger med siden 2005.

Vi har samlet oss en bra gjeng med lesere. De siste månedene har vi hatt omkring 2000 lesere i måneden.

- Ikke verst for et nettsted som aldri har løftet en finger for å markedsføre sin fortreffelighet.

Vi takker for alle de andre nettstedene som har plukket oss opp, spredd våre lenker til flere lesere. Og det er med begeistring vi registrerer at større aktører som plukker ut det beste av det beste av artikler på nettet, både titt og ofte henter inn våre artikler til publisering.

Bakgrunnstallene for Skrivekollektivet viser at vi har en majoritet av norske lesere. Men titt og ofte gjestes nettsidene av internasjonale venner.

I forbindelse med nominasjonsrundene til Demokratene i USA, så var Skrivekollektivet ofte først ut på nettet (i Norge) med kommentarer og resultater. Det ga oss mange nye lesere – det var et skikkelig løft for skribentene.

Etterhvert som vi utviklet oss som bokmålsskribenter mente enkelte at det var på tide å slippe nynorsken til (sidemål). Og når det gikk opp for oss at det var interesse for at flere skulle kunne lese våre artikler, så svingte vi pennen og slapp til engelsk som skriftspråk.

Jeg tar ofte en titt og blar i arkivet til Skrivekollektivet. Der finner jeg alltid noe som trekker på smilebåndet eller får meg til å mimre. Artikler som er krydret med "Faen i helvetes jævla lighter, ass: Kjekk norsk ungdom på kino" - når S.O.Lien skal beskrive norsk filmbransjes svakheter. Eller J.Liens modige overskrift "Redd eggene" i en artikkel om endringer i bioteknologiloven.

Vi har skildret de små og store historiene som feks om den eldre gråtkvalte kvinnen som havnet i intim klemme i kontrollen på en flyplass. Hun utbrøt "Jeg er jo ingen terrorist" - til sitt forsvar.

Det kommer ofte dyp selvransakelse som J.Lien i sin artikkel "Ikke skyt, jeg er bare selektiv". Samme kar har også en fenomenal artikkel om Heath Ledger. Intet annet nettsted klarte å få frem essensen og omfanget av hans talent så godt.

Av og til dukker det opp kommentarer til sakene vi omtaler, som en Jeanette som ble så inspirert av S.O.Liens artikkel "Det endelige farvel til Ungeren" - at hun valgte å legge inn et helt leserbrev i kommentarfeltet: "Protest i solidaritet".

Undertegnede har blitt revet med og utnevnt Kadra til en heltinne. Og tidlig i 2007 konstaterte både M.Olaussen og jeg at Brann ville vinne serien. (...) Sportsklubben har vært en gjenganger for et par av skribentene. Og vi forteller gjerne gamle skrønehistorier om igjen.

Så har vi en skribent i kollektivet som kunne vært rekruttert pga sine tyske røtter. J.Müller ble hentet inn fordi han skrev om det ingen av oss andre hadde peil på. Dermed så Skrivekollektivets første artikkel om jagerfly lyset. J.Müller omtales forøvrig i en artikkel som tar for seg Branns begrederlige 2002-sesong hvor Sportsklubben vinner kvalikk mot Sandefjord og unngår nedrykk:

- "Vi står rystet tilbake. Folk griner. Folk er hese. Vi har stått i minusgrader, bare i Branndrakt, stilongs og bukse. Hendene er iskalde etter å ha formet titalls med snøballer. Han latterlige høye østlendingen går rundt og rister på oss. Løfter opp. Rister. Sesongen er over. Brann lever videre i øverste. Buljongen på skjerfet har frosset drakt og skjerf sammen. Bodsennepen på drakten fremstår som et stivt utsnitt av Buskerud fylke…"

Skrivekollektivet er til for ekte skriveglede. Derfor ble den unge T.Eikeland rekruttert. Hans fantastiske artikkel og hyllest til sommeren og EM i fotball i "Ein brennheit odør av kaprifol" sørget for tidenes googling på kollektivets nettsider.

Bakgrunnstallene viser at uendelig mange mennesker satt på nettet i juni '08 og søkte etter "Jeg tror jeg tror på sommeren". Majoriteten ramlet innom våre nettsider!

Det er nok mange grunner til at folk besøker Skrivekollektivet. Enten så er det fordi vi av og til er først ute med å kommentere bevegelser i verden innen kategoriene vi ytrer våre meninger. Det kan være lesere som har lagt et besøk innom våre nettsider som en fast rutine. Og det er gjerne rene streif som gjør at folk ”stikker innom”

Uansett så er håpet at leserne har glede av artiklene til Skrivekollektivets. Og kanskje at skribentene kan irritere og engasjere!

- Skrivekollektivet er skriverier etter skrivekløe. Basert på en enorm skriveglede!


  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post148

Skrivekollektivet starter ny serie

Rapport fra kollektivetPosted by Stein Ove Lien Sat, July 12, 2008 13:11:43
Det er krevende å til enhver tid vite hva man skal gjøre med all den informasjonen som svever rundt oss i dagligdagen, og mange, mange ting går de fleste av oss hus forbi. Det er alltid filmer man skulle sett, plater man skulle lyttet til, artikler å lese eller ting å snakke om.

Derfor starter Skrivekollektivet denne helgen serien "Kanskje skulle du...", der kollektivets enkeltstående skribenter gir deg sine kortfattede, vennligsinnede bud på hva du kanskje burde lytte til, se, lese eller snakke om de neste dagene.

Det kommer minst en ny utgave av serien hver helg fremover på skrivekollektivet.com.

Stein Ove Lien,
redaksjonsmedlem på Skrivekollektivet

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post126

I resign...

Rapport fra kollektivetPosted by Pål Hafstad Thorsen Fri, August 03, 2007 01:48:26

Dette blir en artikkel lett krydret av alle kategoriene vi har sortert oss under i skrivekollektivet.

Vi har våre meninger, og gjennom skribentene i kollektivet vårt så deler vi alle meninger innenfor noen av de områdene vi synes er viktige. Samfunnsdebatten, musikken som får ørene til å krible, filmene som klistrer seg på netthinnen og fotballen som drar oss mellom lidenskap og lidelse.

I skrivende stund i nattens mulm og mørke så er det kjærlighet og musikken som er viktig. Kjærlighet har ingen kategori i kollektivet, men den spinner som en rød tråd gjennom alle artiklene våre. Musikken er med på å sikre oppdriften.

Tidligere på dagen var det politikken - vinne frem med synspunkter i samfunnsdebatten som var viktig. Og gjennom kvelden var det familie og fotball. Brann - Carmathan med 14-3 i målforskjell. Lidenskap.

The univserse is waiting for another transformation.

Ideologi er tidvis en forbannet sak. Som sosialdemokrat skulle det vært flere dager som 1.mai. Følelesen av at "alle" feirer dagen, at vi sammen viser solidaritet og hedrer historien og våre rettigheter.

Tidvis når jeg møter andre, disse som ikke knytter like sterke tanker i sine standpunkt til sosialdemokratiet, så stempler jeg de fort som indoktrinerte. Selvsagt med feile doktriner som er -in-. At jeg selv nok er temmelig like plassert i samma skapet, og av andre nok oppfattes som både broilet og indoktrinert, det ofrer jeg ikke en eneste tanke - stort sett.

Gravity.

Lidenskapen som suger blodtrykket til topps og får øynene til å blafre stjerneskudd. Fotball. Hvilken herlig sport. 22 individer løper i flokk om kapp for å få sparket lærkulen. Banalt som det er, så påfører dette meg både flimmer og enorme bølg&dalbaner emosjonelt. Lidenskap får mennesket til å føle seg levende.

All the moments, what are they worth?

Det er sunt å bli rørt. Film er en god inngangsport. Noen av de beste stundene jeg har opplevd er å sitte i dypeste mørke, oppslukt i hva som rører seg på lerretet. Om man plutselig blir grepet av dimensjonene i hva livet har å by på, så har man truffet blink. Jeg har et vidt nedslagsfelt i hvilke filmer som fortjener noen timers oppmerksomhet. Noen går fort i glemmeboken. Andre lever videre i minnene, og tidvis så kunne jeg bønnfalt hvilken som helst kinomatograf om å hente frem gamle klassikere.

You know its not enough.

Skrivekollektivet er det beste som har hendt internett. Vi deler. Artiklene våre treffer kanskje bare en brøkdel. Men våre meninger viser mangfoldet - innenfor det snevre utgangspunkt at vi støtter oss på sosialdemokratiet - men vi tolker det hver og en av oss skribenter på våre måter. Vi er ulike. Sammen hedrer vi kollektivt meningsbrytning.

Hva som binder oss sammen? Det er samfunnsdebatten, politikk, film, musikk og fotball. Man kan ikke forlange mer.

Show me all the glory, celebrate our freedom from powerty and hell. I resign.

___________________________________________________________

Pål Hafstad Thorsen skriver om det som faller han inn når skrivekløen inntreffer. Han klarer ikke å forholde seg til faste dager å skrive på.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post43
Next »