>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Mer Hanson enn noensinne

MusikkPosted by Jørgen Lien Sat, June 05, 2010 13:14:31
Det er ikke lenge jeg fortsatt håpet at Hansons nye album Shout It Out ville minne mer om debutalbumet fra Taylor Hansons sideprosjekt Tinted Windows (som har vært mitt tonefølge denne våren) enn om Hansons forrige album, The Walk. Hvis det høres ut som et tillitsbrudd mellom Hanson og meg, så er det fordi det kanskje var det. The Walk hadde sine øyeblikk (Been There Before, The Walk, Fire On The Montain), men i lange strekk beveget bandet seg inn i et landskap av hvit soul og funk som simpelthen ikke var istand til å gjenskape energien fra tidligere utgivelser. Jeg leverte et halvhjertet forsvar for albumet da det utkom i 2007, men slet med den samme mangelen på inspirasjonen som albumet selv. Likevel; problemet var ikke at Hanson var for utålmodige med å oppgradere til voksenrock, en anklage de først ble møtt med i forbindelse med utgivelsen av This Time Around i 2000 (det store stilskiftet i den retning kom ikke før med det likeledes skamløst oversette Underneath i 2004). Det føltes imidlertid som om bandet hadde glemt noe av det som gjorde dem til et utmerket poprock-band; den boblende entusiasmen og fryktløsheten fra de tidlige albumene, kombinert med popteften og det gode låthåndverket fra midten av 2000-tallet. Ikke engang den lovende EP-en Stand Up, Stand Up, eller den enda mer lovende førstesingelen Thinking 'Bout Somethin', med sitt løfte om et dykk ned i Hansons alltid hørbare gjeld til soul- og R'n'B-tradisjonen, klarte helt å overbevise meg om Hanson hadde tatt lærdom av den til tider baktunge og budskapspregede The Walk.

Men de klarte det. Det er nesten merkelig i hvor stor grad Shout It Out føles som en naturlig forlengelse av The Walk, når det nye albumet er så mye bedre. Det er som Hanson en gang for alle har funnet nøkkelen til å kombinere den teften for fengende, hook-drevne poplåter med den musikk-historiske arven som hele tiden har fantes i materialet deres, men som aldri har blitt forløst på en like effektiv måte som her. Og enda viktigere; i størst grad siden MMMBop fra Middle of Nowhere (1997), har Shout It Out en førstesingelen som fortelles om i hvilken retning hele resten av platen er på vei. Shout It Out ville vært verdt det om så Thinking 'Bout Somethin' var den eneste gode låta, men nå har den enda viktigere funksjon. The Walk risikerte å forvirre lytteren ved å sprike i for mange retninger, men på Shout It Out er både lydbildet og kvaliteten på låtene mye mer stringent.

I en hovedsakelig positiv anmeldelse hevder Slant Magazine at selv om Hanson er istand til å produsere fremragende popmusikk på sitt beste, lider Shout It Out under et lydbilde som til tider er litt for glatt til å inngi den soul- og funkfølelsen bandet så gjerne vil (gjen-)skape. Selv om jeg er enig i at produksjonen noen steder er polert, er det faktisk noe av det jeg liker best ved plata. Jeg er ikke i tvil om at Hanson ville vært kapable til å lage et rent hyllestalbum til tidligere tiders skittensoul, men jeg er redd for at det hadde gått på bekostning av evnen til å kombinere popteften med andre musikalske referanser. Produksjonen på Shout It Out er snarere en fordel. Hanson har lyktes i å kutte så mange svinger som mulig i jakten på det gode refrenget, samtidig som andre inspirasjonskilder får spillerom. Den musikalsk rike men tekstmessig enkle Give A Little, med sin prominente blåser-backing, er et av flere eksempler. Det kan kanskje høres ut som noe først og fremst laget for at fansen skal ha noe å danse til, men det blir samtidig klart at dette er den plata Hanson aller helst ville lage akkurat nå. Skal vi dømme etter noen av lanseringsintervjuene var de dessuten mer enn klare til å gå nye veier etter The Walk. Det høres ganske enkelt ut som om de måtte gjøre dette.

Tillat meg nå å hengi meg til et øyeblikket av geekery omkring hvordan Hanson-album er strukturert. Bortsett fra Middle of Nowhere, som avsluttet med det uimotståelige firkløveret A Minute Without You, Madeline, With You In Your Dreams og Man From Milwaukee, har Hanson nemlig alltid slitt med å holde inspirasjonen oppe til å avslutte albumene sine på en skikkelig måte. Selv om jeg ikke har all verdens å utsette på sluttnumrene på This Time Around, og selv om A Song To Sing er en fin ballade, har Hand in Hand og In The City aldri kunnet redde meg fra en følelse av at albumet i praksis ender med den enkle men fengende Sure About It. Likeledes med Underneath, hvor de litt anstrengte funkforsøkene Get Up And Go og Hey og den litt forglemmelige balladen Believe, gjør Crazy Beautiful (som kanskje er den tidligere Hanson-låta som kommer nærmest soundet på Shout It Out, særlig i liveversjonen som finnes på andredisken på Live & Electric, 2005) til platas naturlige teppefall for meg. Også på The Walk var tittelsporet som avslutningsnummer omringet av et par låter som gjorde at ofte var naturlig for meg å hoppe av før kom til Zac Hansons fine pianoballade.

Shout It Out har ikke bare en av de sterkeste tracklistene fra Hanson så langt, men den er også strukturert på en måte som holder på interessen hele veien. Jovisst, som platas definitive utropstegn kunne Shout It Out helt sikkert ha vært åpningsnummer istedenfor Waiting For This, men det virkelig tilfredsstillende er hvor sterk avslutningen er. Bandets lydbilde og musikalske rekkevidde har definitivt tjent på at trommis og yngstebror Zac Hanson etter hvert har tatt medansvar som låtskriver og vokalist, og av hans to bidrag er Musical Ride enda bedre enn Use Me Up, som vi kjenner i en akustisk versjon fra Stand Up, Stand Up. Derfra overtar Taylor vokalen på den insisterende Voice In The Chorus, en låt som nevner seg Thinking 'Bout Somethin' som et storverk av uhemmet, blåserinfluert pondus. Og til slutt den vakre balladen Me Myself And I, albumets kanskje mest klassiske Hanson-låt, og det endelige bevisst på at de ikke gikk seg vill i referansejungelen.

Dette er fortsatt Hanson. Skal man dømme etter gleden som strømmer fra Shout It Out, er det kanskje til og med mer Hanson enn noensinne.

___________________________________________________
AKTUELL MUSIKK:

Hansons Shout It Out (3CG Records, 2010) slippes mandag 7. juni.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post536

Fem fine for øret i uke 15

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Mon, April 12, 2010 22:08:22
Love Is All – Kungen. Det svenske indiebandet Love Is All er på nytt ute med plate. Den tredje platen til den lystelige gjengen fra Gøteborg har fått navnet Two Thounsand And Ten Injuries, og Love Is All forfølger dermed sinn ”tall-fetish”. Første platen hadde jo navnet Nine Times That Same Song, mens den skrekkelige andreplaten hadde navnet A Hundrerd Things Keep Me Up at Night. Ettersom den forrige platen lett kan gis stempelet som tragisk dårlig er det i og for seg en lettelse at Love Is All nå har kommet ut med en relativt solid støpt plate. Vi kjenner helt klart lydbildet igjen fra de tidligere utgivelsene, det er klassisk og uimotståelig indiemusikk fremført at den ganske så lystelige og dyktige vokalisten Josephine Olausson (utrolig vakkert navn i grunn, etternavnet altså, det er alt for få som bærer et slikt stolt navn innen musikkindustrien). Låten Kungen er én av i grunnen en hel del av gode låter fra albumet. Låten har et umiskjennelig 60-tallspreg over seg, og det er lett å tenke i baner av band som for eksempel The Turtles eller The Zombies, men det funker på sett og vis ganske godt også i 2010. Eneste problemet med låten Kungen er den fryktelig kleine musikkvideoen. Det der holder ikke altså, det blir bare pinlig å se på. På dette punktet har nok Love Is All fremdeles et stykke å gå, men fin musikk – for all del.

Black Rebel Motorcycle Club – Beat The Devil’s Tattoo. Et annet band som dessverre også har kommet ut med ganske så ujevne og variable plateutgivelser er altså bandet Black Rebel Motorcycle Club (BRMC). Men altså; BRMC er kanskje verden kuleste band, til tross for at det tidvis skranter litt her og der. Et band med mer helstøpt rockeprofil og latterlig kul holdning skal man faktisk lete ganske lenge etter. Sånn sett overlever egentlig BRMC sine svake utgivelser, for de gir liksom litt f… i hva andre måtte mene om det de gir ut, de fortsetter i sin vante stil nærmest uanfektet. Det er fremdeles frontmennene Peter Hayes og Robert Levon Been som styrer showet, og på den siste platen har de fått med seg en ny trommis, Leah Shapiro. Egentlig tror jeg ikke det har så fryktelig mye å si for det rent musikalske, men hvis det er dette som planen til Peter og Robert så får vi vel bare godta det. Det er dessverre fremdeles noe litt utilfredsstillende med årets plate, Beat The Devil’s Tattoo, i forhold til bandets første utgivelser, men platen er heldigvis sterkere enn for eksempel Howl fra 2005, og det er jo på mange måter et steg i riktig retning.

The Brian Jonestown Massacre – Not If You Were The Last Junkie On Earth. Før Peter Hayes startet BRMC sammen med Robert Levon Been var han faktisk med i bandet The Brian Jonestown Massacre i en kort periode. Likevel er nok bandet mest kjent ved den udiskutable og ubestridte frontfiguren Anton Newcombe. Multitalentet Anton har på mange måter styrt bandet med hard (kanskje noen ganger svært skjelvende) hånd. Dette kommer jo sterkt til uttrykk når man ser på listen over antall personer som på ett eller annet tidspunkt har vært med i The Brian Jonestown Massacre, det er jammen ikke få. Personen Anton Newcombe blir nok relativt nådeløst og nakent fremstilt i dokumentaren DIG! fra 2004, filmen som fremstiller et voldsomt elsk/hat forhold mellom nettopp The Brian Jonestown Massacre og deres ”nemesisband” The Dandy Warhols. Uansett svinger musikken til The Brian Jonestown Massacre, stort sett hele tiden. Det er riktig så fornøyelig å følge bandet til tider. Platetitlene gir for eksempel nettopp en indikasjon på dette når de har gitt ut album med fornøyelige navn som Thank God for Mental Illness, My Bloody Underground eller Just Like Kicking Jesus. Låten Not If You Were The Last Junkie On Earth er jo også på mange måter en ren hyllest til deres ”fiender” i Dandy Warhols. Artige saker er det i hvert fall.

Broken Bells - The Ghost Inside. For noen uker siden kom en svært hyggelig overraskelse av en plate, nemlig den selvtitulerte platen til Broken Bells. Broken Bells består av kompisene Danger Mouse og James Mercer. Danger Mouse er nok best kjent gjennom den festlige duoen Gnarls Barkly, men han er nok en like god produsent som han er musiker, og har blant annet produsert andrealbumet til Gorillaz, Demon Days, og platen til The Good, the Bad and the Queen. James Mercer på sin er til daglig vokalist i den supre gruppen The Shins. Sammen er de altså Broken Bells, og det er noe som virkelig fungerer bra. Rykter skal ha det til at samarbeidet mellom James Mercer og Danger Mouse kom i stand som følge av en gjensidig fasinasjon for hverandre. De fant ut at de likte hverandres musikk, og vips så bestemte de seg altså for å gjøre dette sammen. Dette er jo grunn god nok i seg selv, og spesielt når resultatet blir en så flott plate som Broken Bells virkelig er. Hva som trekker denne platen opp på et godt nivå er kvaliteten på enkeltspor som for eksempel The Ghost Inside, Citizen og førstesingelen The High Road. Dette er svært gode låter, som med enkelhet kan fremstå som unike singler.

The Shins – Red Rabbits. Når man først nå har presentert artisten James Mercer, er det selvsagt ganske naturlig å avslutte Fem fine for øret i uke 15 med The Shins. The Shins har gjennom flere plater vist at de virkelig presterer det å spille god og fornuftig musikk. Spesielt de to siste albumene til The Shins, Chutes Too Narrow og Wincing The Night Away, er utrolig gjennomførte og tvers gjennom solide album. Fra første spor til det siste spor er det kvalitet i alle ledd. Dessverre har James Mercer som følge av prosjektet Broken Bells tatt en liten pause fra The Shins frem til tidligst 2011. Det vil med andre ord si at det ikke blir noe The Shins album dette året, selv om mange (med rette) mener at det er på høy tid at det kommer noe nytt. Men, den som venter på noe god venter sjelden forgjeves, og mens vi da går her og venter så kan man hygge seg med tidligere låter fra The Shins, som for eksempel den strålende singelen fra sistealbumet – Red Rabbits.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post521

Fem fine for øret i uke 11

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Mon, March 15, 2010 22:31:00
Gorillaz – Some Kind of Nature (feat. Lou Reed). De fire smått irriterende apekattene 2D, Murdoc Niccals, Russel Hobbs og Noodle er ute med nok en plate, den tredje i rekken fra bandet Gorillaz. Platen har fått tittelen Plastic Beach og er helt klart en fantastisk sterk plate. Damon Albarn (for det er jo faktisk han som står bak alt sammen, både musikk og lyrikk, for de som enda ikke faktisk skulle vite dette) har uttalt at det er den mest popinspirerte platen han har laget, og det er i og for seg sant nok. Faktisk er det nettopp dette som er så genialt med Albarn sitt prosjekt, for selv om det er klart at man kjenner igjen Gorillaz når man hører det, så er det en sunn musikalsk utvikling fra den første platen til nå den siste utgivelsen. Det er et klart tegn på utvikling hos Albarn, som fremdeles gjør ham til en spennende aktør og innovatør innenfor popmusikken. I god Gorillaz-tradisjon har Albarn også fått med seg en rekke flotte musikere, gravd frem fra det store dypet, som for eksempel Lou Reed. Det varmer et hjerte når Lou Reed får være med å leke med Gorillaz, og Reed kan faktisk med dette ende opp med å inneha en toppsingel, sin lange karriere til tross.

The Velvet Underground – What Goes On. Det er nok velkjent at Lou Reed sin fantastiske karriere startet som frontmann og vokalist i den legendariske gruppen The Velvet Underground, og det er dette, samt mye mye annet som gjør Lou Reed til en legende innen rock ’n roll. The Velvet Underground startet som et slags husband for den mildt eksentriske Andy Warhol og and Exploding Plastic Inevitable. Samarbeidet mellom Lou Reed og hans gjeng på den ene siden og Andy Warhol på den andre siden var nok på både godt og vond. Helt sikker kanoninspirerende, men for en uforutsigbar verden. På en annen side; det er kanskje nettopp dette musikk handler om? Selv om Lou Reed og The Velvet Underground har fikk en kraftig renessanse, kanskje spesielt hos hipstere, var det aldri noe særlig populært band mens det holdt på. For eksempel ble albumet The Velvet Underground & Nico kåret til 13. beste albumet gjennom tidene av Rolling Stone i 2003, mens albumet aldri nådde høyere enn en 171. plass på Billboardlisten da det kom ut i 1967. Dette sier faktisk en hel del. Men uansett, at The Velvet Underground har gitt ut strålende plater med nærmest mytisk musikk er klart. Det er derfor skrekkelig vanskelig å velge ut en låt som representerer The Velvet Underground på en fornuftig måte. Når man likevel må velge, så velger jeg låten What Goes On, utelukkende fordi det er en utrolig fet låt.

Mos Def – Auditorium. En annen artist som har fått lov av Damon Albarn til å delta på den nye Gorillazplaten er rap-artisten Mos Def. Han deltar blant annet på førstesingelen fra Gorillazplaten, låten Stylo. Mos Def, ”born and raised in N.Y.”, har både en karriere som musiker og skuespiller (noe som faktisk ikke er helt unikt for rap-artister, og en kombinasjon som forbløffende ofte er svært suksessrik). Mos Def gjorde for eksempel en ganske så habil rolle som den skrullete Ford Perfect i filmatiseringen av The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, og har nylig figurert som pasient for den enda mer skrullete legen House, i serien House. Men Mos Def kan altså mer enn å være skuespiller. Han har gitt ut masse musikk, men dette er nok musikk som jeg dessverre kjenner dårlig til (utelukkende fordi det er fælt få hip-hop plater i samlingen min). Likevel har jeg registrert at Mos Def kom ut med plate i 2009, en plate som fikk ganske så gode kritikker. Platen har navnet The Ecstatic og inneholder blant annet den trivelige låten Auditorium. Jeg kjenner som nevnt ikke sjangeren hipop inngående, men akkurat denne låten, som Mos Def gjør sammen med Slick Rick, funker faktisk veldig bra.

Bobby Womack – Across 110th Street. En annen artist som er gravd frem fra dypet for å delta i Albarn sin lekegrind er den aldrende Bobby Womack. Også Bobby Womack deltar på låten Stylo, altså sammen med Mos Def. Womack selv hadde nok sin definitive storhetstid på 60-tallet og har en rekke nr. 1 hit-singler på samvittigheten. Dette har nok vært den direkte årsak til at han i 2009 ble inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, og man må vel kunne regne med at dette er å anse som et definitivt kvalitetstegn. Av de mange låtene som Bobby Womack har hatt som nr. 1 singler er muligens låten Across 110th Street den mest kjente. Låten er tittellåten fra en klassisk film fra 1972 som gjerne sies å falle inn under sjangeren blaxploitation (en annen kjent film innen denne sjangeren er for eksempel Shaft). I tillegg har vel låten blitt udødeliggjort av filmregissøren Quentin Tarantino (som jo en er en stor fan av blaxploitation-sjangeren) gjennom filmen Jackie Brown. Dette er sinnsykt kule saker, og det funker til enhver anledning, så hvorfor ikke la denne være en del av soundtracket til uke 11?

Blur – Coffee and TV. Ettersom denne listen startet med Damon Albarn og Gorillaz er det kanskje naturlig å avslutte med mr. Albarn. Hva er da mer naturlig enn å fiske frem en klassiker fra hans strålende tid som vokalist og ubestridt frontfigur i bandet Blur? Det har vært sagt mye om ”brit-pop-krigen” som herjet på 90-tallet, og de fleste er kanskje mer eller mindre fornøyd med at den debatten er like død som nykokt sild. Likevel er det kanskje artig, bare sånn for kuriosa skyld, å nøre litt opp under den (fjollete?) debatten som foregikk på denne tiden. Man bør ikke dvele for mye ved dette, men etter min mening var det helt klart Blur (og da naturligvis Damon Albarn) som gikk seirende ut av den krigen. Grunnlaget for å mene nettopp dette er for det første fordi Blur i større grad enn Oasis viste sikre tegn til musikalsk omstillingsevne når det først begynte å butte litt i mot. Men kanskje viktigst; Oasis gravde på mange måter sin egen grav ved å fremstå som direkte uspiselig i en tid hvor de strengt tatt burde vise større ydmykhet overfor for eksempel sine fans. Men la oss da tilslutt fokusere på det fantastiske bandet Blur: av alle låter man kan velge er Coffee and TV en av dem som står høyest på min liste over beste Blur låter. Det er enkelt genialt, og låten gir en usannsynlig trang til nettopp å slappe av, ta livet med ro, og nyte en kopp kaffe for det det er verdt.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post508

Fem fine for øret i uke 10

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Thu, March 11, 2010 22:09:15
JJ – Let Go. Den svenske duoen fra Göteborg er ute med nytt album, mindre enn ett år siden de kom ut med sitt debutalbum. Ganske utrolig i grunnen. Debutalbumet, som for øvrig hadde tittelen No. 2, var kanskje ett av fjorårets beste album, med sine lette og muntre poplåter. Andrealbumet, som jo da selvfølgelig har fått tittelen No. 3, fortsetter stort sett i det samme sporet. Det er i og for seg helt greit det, for hvorfor skal man på død og liv forandre noe som (i hvert fall i mine ører) er en suksessoppskrift. Platen er en kort liten artig sak, med forholdsvis kjølige og rolige låter, mye effekter, i en ganske så stilren pop-innpakning. Singelen Let Go er en rimelig stereotyp låt for JJ, så med andre ord, dersom denne faller i smak er det god grunn til å sjekke ut hele albumet (og selvfølgelig platen No. 2 dersom man enda ikke har hørt denne). Ettersom JJ er et band hvor bandmedlemmene er sånn passe utilgjengelig er det ikke så lett å få med seg hva som skjer med bandet for tiden. Det man imidlertid vet er at de nå skal presentere seg for det amerikanske og britiske publikumet.

The XX – Crystalised. Når JJ skal ut på tur skal de faktisk på turné sammen med bandet The XX. Dette er også et band som kom ut med en veldig flott skive i 2009, XX. Den fryktelige unge trioen fra England (de var provoserende nok bare 20 år da de kom ut med albumet) fikk velfortjent masse oppmerksomhet og skryt for platen de kom ut med. Det er jo veldig herlig når band klarer å hoste opp slike debutplater som dette. Musikken som presenteres er, i likhet med for eksempel bandet JJ, rolig og minimalistisk popmusikk, melodiøse linjer og svært behagelige vokalbidrag som er akkurat passe sløv i forhold til det musikalske. Tekstene som fremføres er i tillegg sånt som man kan forvente seg, det handler stort sett om klassiske tema som kjærester, eks-kjærester (ikke minst) og hva man skal bli når man blir stor.

Melissa Horn – Hur ska det gå. Melissa Horn har (etter hva jeg vet i hvert fall) ingenting å gjøre med The XX. Men det er likevel 1000 gode grunner for å presentere musikken hennes i denne spalten. For min egen del er dette en artist jeg altfor sent har blitt oppmerksom på, (på en annen side er det kanskje bedre å sent bli kjent med Melissa Horn enn å aldri bli kjent med dette fantastiske kvinnemennesket). Hun er ganske ung, født i 1987, men har allerede gitt ut to kanongode album, hvor det siste Säg ingenting till mig ble gitt ut i 2009 (nok et utrolig godt album fra dette året, 2009 var virkelig et godt musikkår). Jeg skal imidlertid passe meg litt for hva jeg skriver, eller ikke skriver, om Melissa Horn, da artisten har blitt en stor favoritt og er dypt elsket av en håndfull av medlemmene i Skrivekollektivet. Derfor tror jeg at jeg nøyer meg med å anbefale musikken til Melissa Horn på det varmeste og inderligste. Det er helstøpte og solide utgivelser som presenterer noe av det beste samtiden kan by på av skandinavisk visesang. For øvrig kan det nevnes at Melissa Horn legger en kort tur innom Bergen i april i forbindelse med BergenFest, og skulle vel strengt tatt være unødvendig å si at det bare å skaffe seg billett til denne konserten.

Yeasayer – ONE. Musikkåret 2010 tegner så langt også til å bli et solid år, og bandet Yeasayer bidrar i stor grad til at nettopp så skal skje. For bare noen uker siden kom andrealbumet deres ut, et album som har tittelen Odd Blood. Dette bandet er nok for mange et velkjent band ettersom de fikk en god dose med oppmerksomhet og publisitet for deres første album, utgikk i 2007, All Hour Cymbals. Låten Wait For Summer, ble for eksempel en knakende suksess. Andrealbumet er helt klart umiskjennelig Yeasayer (ikke det at bandet er så satt at de allerede er definerte, men det er liksom noe ved enkelte band, de klarer å lage seg et eget og ganske så distinkt lydbilde). Dette er i hvert fall tilfellet for Yeasayer. Odd Blood er kanskje et mer lekent og lystig enn hva førstealbumet var, men det eksperimenteres fremdeles mye med lyder, trommer og ikke minst vokal. Yesayer har fått en ganske rask og umiddalbar suksess (fullt fortjent, for all del), og har allerede rukket å turnere med det som sannsynligvis er en stor favoritt og inspirator for gruppen, nemlig Beck.

Charlotte Gainsbourg – Heaven Can Wait. Beck har også vært en aktiv mann i det siste. I 2009 gjorde han en veldig god rolle som produsent på det tredje studioalbumet til artisten Charlotte Gainsbourg (jo da, hun er selvfølgelig datter av kulthelten Serge Gainsbourg og hans mangeårige elskerinne Jane Birkin). Albumet, som har tittelen IRM, var et solid stykke arbeid fra dem begge (Charlotte Gainsbourg og Beck altså), og inneholder en rekke flotte låter, deriblant låten Heaven Can Wait som Beck også bidrar med vokal på. Albumtittelen er i og for seg pussig nok. Det hadde seg nemlig slik at Charlotte Gainsbourg gjennomgikk en operasjon i forbindelse med en hjerneblødning hun hadde i 2007. IRM er fransk for MRI, eller MR om man vil, og MR er et typisk redskap for å sette diagnose på hodeskader (tror jeg). Låtene på albumet er skrevet med Becks assistanse, og det skal nok ikke mye fantasi til for nettopp å høre dette. Med vissheten om dette er albumet IRM kanskje ikke helt ulikt den utrolige Beck-platen Sea Change.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post503

Fem fine for øret i uke 9

MusikkPosted by Martin F. Olaussen Tue, March 02, 2010 22:07:16
Maribel – Ecstatic. Det bør jo presiseres at det jo ikke bare var John Olav Nilsen & Gjengen som leverte en flott norsk plate i fjor. En annen gruppe som kom med en skuddsikker utgivelse var bandet Maribel da de slapp platen ”Aesthetics”. Oslogruppen fikk nok dessverre ikke så mye oppmerksomhet for utgivelsen sin som de kanskje burde ha fått, men la gå, det er aldri for sent å sjekke ut platen uansett. Maribel kan vel best beskrives som et typisk ”shoegazer-band” (i den grad ”shoegazer” er en egen sjanger – det henspiller vel strengt tatt bare på band som er/var mer opptatt av å se på sine egne sko enn på publikum mens de gnikket og gnudde på gitarene sine). Hvis vi derimot kan akseptere å kalle det for en egendefinert sjanger blir vel sammenligningsgrunnlaget for Maribel klassiske band som Jesus And Mary Chain, My Bloody Valentine eller for eksempel norske Serena Maneesh. Musikken er kanskje hva albumtittelen beskriver. I alle tilfeller er det et flott samspill mellom gitarer som bråker ekstremt mye, og en myk og nesten spak vokal. Låten Ecstatic er bare én av en rekke kanongode låter fra albumet, et album som det virkelig anbefales å høre ut i sin helhet.

Harrys Gym – Top Of The Hill. Platen til Maribel, Aesthetics, er spilt inn i studioet Harrys Gym Recording Studio sammen med nettopp Bjarne Stensli fra Harrys Gym. Gruppen Harrys Gym derimot, kom ut med plate i 2008, og da den selvtitulerte platen ”Harrys Gym”. Dette bandet, i motsetning til Maribel, fikk en grei dose med oppmerksomhet som band. Ikke minst gjennom at låten ”Brother” ble listet på radioen (noe som sikkert de fleste har glemt nå, men det er kanskje verdt å nevne i seg selv). Harrys Gym fikk muligens sitt definitive gjennombrudd gjennom den (tvilsomme?) festivalen (?) by:Larm. Okei, vi kan la debatten om by:Larm ligge for denne gang, men det er legitimt å spørre seg hvilken funksjon dette konseptet egentlig skal fylle. Men, platen til Harrys Gym står virkelig på egne ben den altså. Det er tidvis ganske mørkt og dunkelt, nesten mystisk, men med en utrolig vokalfremføring av Anne Lise Frøkedal (som kanskje er min favoritt norske kvinnelig vokalist for tiden). Det kan nesten minne om de tidlige utgivelsene til Bel Canto, og det er i aller høyeste grad et kvalitetstempel.

I Was A King – Norman Bleik. I tillegg til å synge og spille i Harrys Gym, opptrer Anne Lise Frøkedal også i bandet I Was A King. Musikalsk er det ganske annerledes enn hva Harrys Gym fremfører, det kan sies med en gang, slik at ingen sjokk oppleves. Ikke det at man bør få noe sjokk ved å høre på I Was A King, for dette er et band som virkelig kan spille musikk. Også dette bandet kom en herlig utgivelse i 2009 ved platen, igjen selvtitulert, ”I Was A King” (egentlig har jeg alltid syntes at det er tilnærmet grenseløst kjedelig når band kommer ut med selvtitulerte album, det er som om de har sluppet opp for kreativitet akkurat idet siste hånd skal legges på verket og platen døpes, ja, så kommer man ikke opp med noe mer spenstig enn bandnavnet selv). Uansett høstet albumet til I Was A King masse lovord og stormende jubel da det kom for nesten nøyaktig et år siden. Likeledes ble det tilnærmet like mye furore da albumet ikke ble nominert til årets spellemannspris. Den kritikken er faktisk berettiget, det er svært vanskelig å se på det norske musikkåret 2009 i sin helhet uten å nevne I Was A King sin utgivelse. Men tilbake til utgangspunktet; Anne Lise Frøkedal fyller rollen som vokalist på en fantastisk måte også i dette bandet, noe man blant annet kan høre i den artige låten ”Norman Bleik”.

Serena Maneesh – Drain Cometics. Musikk-Norge er ikke spesielt stort. Det kommer nok ikke som noen bombe på noen, men av og til er det ganske så moro å se på ulike sammenhenger. For denne delens skyld kan det jo da nevnes at ”frontfigur” i Serena Manesh, Emil Nikolaisen, bidrar på platen til I Was A King. Det er vel bare slik det er dersom man har noen venner som kan spille litt musikk, ja så inviterer man dem også til å spille litt på egen utgivelse. Det skulle kanskje bare mangle vil enkelte hevde. Serena Maneesh spiller, i likhet med Maribel, støyrock eller alternativ rock som det ofte blir kalt. På mange måter er Serena Maneesh det nærmeste vi kommer et norsk Velvet Underground samtidig som vi finner viktige spor av tysk krautrock. Det er med andre ord skikkelig luksus for ekte hipstere. Det kan også nevnes at gruppen kommer ut med plate i dette år, en plate mange med rette gleder seg til. Emil Nikolaisen er utvilsomt en viktig bidragsyter, og en innovatør, i norsk musikk. Førsteplaten til Serena Maneesh kan gjerne sies å ha vært banebrytende da den kom i 2005, og det skal derfor bli spennende å se hva som skjer når de nå skal følge opp den relativt suksessfylte platen ”Serena Maneesh” (igjen, disse selvtitulerte albumene – eller kanskje er det et mønster her?).

Atlas Sound – Walkabout. Når Serena Maneesh slipper sitt andre fullengdealbum ”SM2 – Abyss in B Minor” kommer dette albumet ut på det britiske plateselskapet 4AD. 4AD er et såkalt indie-plateselskap med en rekke artige artister i ”stallen” sin. Deriblant en relativt ung herremann ved navn Bradford James Cox. På fritiden operer han under artistnavnet Atlas Sound og lager forbløffende fin musikk. I 2009 kom han ut med sitt andre album ”Logos” som jevnt over fikk god mottakelse i musikkpressen. På låten Walkabout har Atlas Sound i tillegg fått med seg Noah Lennox på vokal. Noah Lennox er nok best kjent som artisten Panda Bear fra gruppen Animal Collective. Det er muligens ikke helt tilfeldig at det nettopp er et medlem fra Animal Collective som bidrar på platen til Atlas Sound, det er nemlig klare referanser og sammenliknelser mellom artisten Atlas Sound og bandet Animal Collective. Kjennetegnene er vel kanskje det lystige og lekne i den musikalske fremførelsen, samtidig som det er sånn passe eksperimentelt, uten å bli sært.

  • Comments(1)//blogg.skrivekollektivet.com/#post497

A Nick Jonas Jonas

MusikkPosted by Jørgen Lien Thu, February 04, 2010 20:01:14
Nylig kritiserte jeg anmelderstanden for nærnest automatisk å sammenligne Jonas Brothers med Hanson. Jeg er fan av dem begge, og det skal altså langt fra tas som en fornærmelse; det gjør bare kritikken så dørgende forutsigbar. Men her er vi altså, bare måneder senere, og den yngste Jonas-broren, Nick, er klar til å lansere sin solodebut Who I Am, med det imponerende The Administration som backingband. Og helt i tråd med dreieboken fra dengang Hanson lanserte andrealbumet This Time Around (2000), legger de tidlige anmeldsene for Nick Jonas seg på samme linje. Akkurat som Hanson ble kritiserte for å ha forlatt solskinnspopen i et forsøk på å oppfattes som modne, leverer Boston en karakteristisk nedlatende overskrift på sin anmeldelse: 'A Jonas brother's growing pains'. Og BBC-anmeldelsen er inne på noe av det samme: ‘When a young pop star with a huge, devoted audience attempts to make the jump from the teen present to a more grown-up future (…)’ Taylor Hanson ble på sin side på et tidspunkt utpekt til 'the Beyonce of Hanson' av en anmelder, så da er det kanskje ikke overraskende at de fleste kritikerne er opptatt av å erklære Nick som den kreative drivkraften i Jonas Brothers. Det kan det sikkert være noe i; det blir bare en smule kjedelig når det brukes til å gjøre noe som ikke trengs, nemlig å forsvare at Nick Jonas nå får anledning til å lage et album på egen hånd.

Ikke dermed sagt at forutsigbare tanker ikke nødvendigvis kan ha noe for seg, altså. Platen lider ganske riktig under at Nick prøver altfor hardt å bli tatt på alvor som en Seriøs Musiker, med den konsekvens at musikken mister mye av den umiddelbare energien som har gjort Jonas Brothers til en popglede. Stemmen hans er såpass gjenkjennelig at visse assosiasjoner til Jonas Brothers er uunngåelige, men soul-crooningen minner egentlig mest av alt om Gavin DeGraw. Jeg vet ikke om det er et godt tegn at den kanadiske låtskriveren bak Chariot, Follow Through og I Don't Want To Be forsvant så fort at mange nok allerede har glemt ham, men på låter som In The End og Olive & An Arrow minner den myke soulen mest om Chariot Stripped, den utilgivelig traurige bonusdisken som fulgte med gjenutgivelsen av DeGraws gjennombruddsalbum. Det er kompetent gjort, for all del, men det er som gjør at jeg ikke helt forstår hva det er som står på spill, selv om Nick gjør sitt beste for å piske det inn i meg. Det går ikke mye bedre når han endelig håndterer Jonas Brothers-arven direkte. Tonight var alt i utgangspunktet ikke blant høydepunktene på søskenflokkens tredjealbum A Little Bit Longer, men dessverre passer sammenligningen med DeGraw like godt her. I likhet med DeGraw på Chariot Stripped, tar Nick en fullt brukbar låt og forvandler den til en saktmodig lidelse.

De ikke akkurat sømløse skiftene mellom denslags ballader (her er Vesper's Goodbye et hederlig unntak) og noen forsøk på skittenfunk som ikke står spesielt godt til Nicks myke vokal, etterlater meg med en følelse av at platens tittel, Who I Am, nok tar munnen litt for full. Sammensetningen virker tilsiktet, men resultatet er såpass vaklende at det kanskje hadde vært mer passende å kalle den Who Am I. Jeg tviler ikke på at Nick satte stor på å få anledning til å vise fram sitt ikke ubetydelige musikalske talent, men det er også en del av problemet. Som helhet framstår den mer som Nick Jonas' forsøk på å bevise sin egen dyktighet, enn som en helstøpt plate. Mens han er opptatt av å vise fram sin musikalske fleksibilitet dukker det selvsagt opp imponerende øyeblikk, en hook her, en falsett der, men bare unntaksvis gjør det at jeg får lyst til å høre låta igjen. For å bruke en parallell fra amerikansk politikk; i forsøket på å overbevise oss om talentet sitt kan han minne om den nyvalgte senator Scott Brown ("I'm a Nick Jonas Jonas"), * eller kanskje Howard Dean ("I represent the Nick Jonas wing of the Jonas Brothers"), ** men til syvende og sist framstår solodebuten så bevisst solid at det mest høres ut som om han har lagt igjen sine ekte følelser utenfor studio. Det er ikke nødvendigvis dårlig, bare overraskende påholdent og litt kjedelig.

Det er ikke meningen å avslutte på en sarkastisk måte, men dette med lidenskapsløsheten overrasker meg. Presentasjonen av Nick Jonas & The Administration ifjor høst flommet nesten over av følelser, om enn den også var himmelropende pinlig: “If I was to describe the sound to someone… I would say its “heart & soul”, because the music that I make is from my heart, and the lyrics I write are from my soul.” Igjen, jeg føler det bare ikke, JoBro.

____________________________________________
*Senator Scott Brown (R-Massachusetts) brukte valgkampen til å selge seg selv som 'a Scott Brown Republican' for å signalere uavhengig av partieliten.

** Howard Dean, tidligere leder av demokratenes nasjonalkomite, formulerte i sin tid sin motstand mot å fire på grunnleggende politiske prinsipper for å inngå forlik med republikanerne, med ordene 'I represent the Democratic wing of the Democratic Party'.

_________________________________________________
AKTUELL MUSIKK:

Nick Jonas & The Administration: Who I Am ble sluppet denne uka.


  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post488
Next »