>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Tea party-bevegelsens første senator?

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, May 09, 2010 23:58:48

For noen måneder skrev Mark Leibowitz i New York Times om delstatspolitikeren Marco Rubios utfordring av guvernør Charlie Crist om senatsnominasjonen i Florida. Overskriften var The First Senator From the Tea Party? Spørsmålstegnet var velvalgt, av flere grunner. Jeg holder fortsatt Rubio som favoritt til å bli Floridas neste senator, men nettopp det at den bastante støtten fra budsjetthaukene og statsskeptikerne i tea party-bevegelsen har i mellomtiden sørget for å fordrive Crist fra partiet. At han nå istedet stiller som uavhengig kandidat, kan komplisere Rubios vei til valgseier. Men det er også en annen grunn til at spørsmålstegnet var på sin plass. Etter at Leibowitz skrev sin artikkel har det dukket opp minst to andre kandidater, med tydelig forbindelse til tea party-bevegelsen, som har like gode sjanser eller bedre sjanser til å bli valgt i november som Rubio.

Den ene er Rand Paul, sønn av det inspirerende libertarianske håpet i den republikanske presidentnominasjonen i 2008, kongressrepresentanten Ron Paul. Selv om faren er fra Texas stiller sønnen til senatsvalg i Kentucky, hvor han en knapp uke før det republikanske nominasjonsvalget leder over establishmentfavoritten, delstatspolitiker Trey Grayson. Demokratene peker på at de kom meget nær å danke ut avtroppende senator Jim Bunning i 2004, og mener de har en fair sjanse til å vinne, særlig dersom Paul blir den republikanske kandidaten. Alle meningsmålinger, både på republikansk og demokratisk side, er imidlertid nokså jevne, og jeg frykter at det i demokratenes forestilling ligger mer håp enn realitet. Først og fremst frykter jeg at demokratene undervurderer hvordan tea party-bevegelsens krav, som kanskje ikke støtter av så mange velgere, likevel kan overlappe med en generell misnøye med det politiske establishment, som en outsider som Rand Paul kan tjene på. I en situasjon hvor outsiderstatus kan være en fordel, er det ikke sikkert at det taler imot Paul at han er en yndling blant tea party-aktivistene. At Trey Grayson i tillegg har fått uttalt støtte fra tidligere visepresident Dick Cheney, en representant for Bush-administrasjon, som i mange tea party-folks innkapsler det absolutte sviket mot det republikanske løftet om økonomisk måtehold og en mindre stat, er således et potensielt handikap. Kentucky er dessuten en stat som tradisjonelt velger republikansk. Hadde du spurt meg tidlig i 2009 om en person som Rand Paul, med sitt libertarianske tilsnitt, kunne vunnet et valg i Kentucky, ville jeg svart nei. Men med den radikaliseringen som foregår på grasrota nå, er Paul en like god kandidat som Marco Rubio til å bli tea party-bevegelsens første senator, iallfall hvis han klarer å vinne den republikanske nominasjonen.

Men aller best sjanse har den som til slutt ender opp som den republikanske senatskandidaten i Utah. Tea party-aktivistene i Florida vil utvilsomt hevde at det å rydde feltet for Rubio i Florida ved å drive ut Charlie Crist, var bevegelsens første politiske skalp, men det som skjedde i Utah på lørdag var likevel kanskje viktigere. Ikke bare ble den sittende republikanske senator Bob Bennett nektet renominasjon; han ble faktisk bare nummer tre i avstemningen, og får dermed ikke engang mulighet til å delta i primærvalget i juni, som skal velge den endelige kandidaten. Det er viktig å understreke at valget foregikk på Utah-republikanernes landsmøte, en forsamling partiaktivister som er langt mer konservativ enn den jevne deltager i et republikansk primærvalg, men utfallet er likevel oppsiktsvekkende, fordi det forsterker inntrykker av insider-statusen som et politisk handikap. I nesten hvilken som helst annen stat ville det være absurd å kalle Bob Bennett moderat, men har var iallfall åpenbart ikke konservativ nok for den republikanske grasrota. Han er en av mindretallsleder Mitch McConnells (R-Kentucky, som for øvrig støtter Grayson i hjemstatens nominasjonsvalg) nærmeste allierte, og kjent som en potensiell brobygger mellom partiene. Men du må helt tilbake til høsten 2008 for å finne den avstemningen da Bennett i følge republikanske aktivister avslørte seg som uverdig betegnelsen konservativ. Han fulgte partilinja og stemte for president George W. Bushs krisepakke for bankene, og tidligere hadde han begått den synd å samarbeide med demokraten Ron Wyden fra Oregon om et helsereformforslag som forutsigbart nok ble angrepet av antiskatte-organisasjonen Club for Growth som 'en statlig overtagelse av helsevesenet'. Som tilfellet ser ut til å være med establishment-favoritten Trey Grayson i Kentucky, virket Bennetts bønn om at landsmøte ikke måtte bytte bort hans resultater og ansiennitet i Senatet med en nykommer, til å slå tilbake på ham selv. Det har vært rapporter om koordinert stemmegivning for å sikre at Bob Bennett ikke fikk nok stemmer til å framføre det samme budskapet til en antatt mer lydhør velgermasse i primærvalget. Erfaringen og statusen motarbeidet ham.

Både Mike Lee og Tim Bridgewater, som gikk videre til primærvalget etter å ha slått ut Bennett i andre valgomgang, ble hjulpet fram av en kombinasjon av tea party-aktivister og mer pengesterke aktører som Club for Growth. Selv om vi må ta høyde for at Utahs modell med landsmøtevalg gjorde det lettere å organisere et kupp, er det vanskelig å komme utenom Utah som et slags organisatorisk gjennombrudd for tea party-fløyen i det republikanske partiet. Det er et faresignal for en rekke senatorer som under normale omstendigheter burde regnes som plenty konservative til å unngå en primærvalgutfordrer, men bare frykten for en utfordrer har allerede sørget for å disiplinert partiet i tea party-retning. Iowa-senator Chuck Grassley hoppet (dersom han hadde til hensikt å lage en avtale) av helsereformforhandlingene ifjor sommer etter å ha blitt konfrontert med grasrot-raseriet, og John McCains tea party-lojale utfordrer i Arizona har sørget for å presse den tidligere presidentkandidaten så langt til høyre at han ikke lenger engang vil vedstå seg varemerket som en av den som stundom utfordret partilinja. Det er også et åpent spørsmål hva det republikanske klimaskiftet gjør med konservative pragmatikere som Utahs Orrin Hatch og South Carolinas Lindsey Graham. Hatch har samarbeidet med demokrater tidligere, og Graham har vært involvert i forhandlinger om klimalovgivning, i tillegg til at han stemte for å godkjenne Sonia Sotomayor som høyesterettsdommer. Det er ikke det er særlig mer som skal til.

Som jeg var inne på for noen måneder siden, er det ikke slik at republikanerne er alene om å ha interne nominasjonsstridigheter, men jeg gir Slates David Plotz rett i at demokratene ikke preges av den samme viljen til å utsette sine kandidater for rigide politiske lakmustester før de tilbyr støtte. Duellen mellom Arlen Specter og Joe Sestak om den demokratiske nominasjonen i Pennsylvania må først og fremst betraktes i det perspektiv at Specter kom til demokratene fra det republikanske partiet; og i Colorado virker personlig ambisjon mer avgjørende enn ideologisk uenighet for Andrew Romanoff utfordring av den utnevnte senator Michael Bennet. Kun i Arkansas, hvor viseguvernør Bill Halter kjemper for å avsette senator Blanche Lincoln, passer fighten inn i en typisk ideologisk ramme. Alle duellene har riktignok establishment/outsider-tematikken som en understrøm, men ikke i den samme eksplosive miksen med ideologi som kjennetegner republikanerne.

Det kan hende at det historiske øyeblikket er så tydelig at det ikke betyr noe at republikanernes potensielle kandidater radikaliseres. Hvis det er riktig, kan tea party-bevegelsen sitte med en egen liten fraksjon i republikanernes senatsgruppe fra og med januar 2011.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post530

Mulig kunnskap er dyrt.. prøv uvitenhet...

Politikk & SamfunnPosted by Johannes Müller Wed, May 05, 2010 13:46:44

Høyre og Frps politikere samt befalets fellesorganisasjon har, kanskje med rette, beskyldt Jens Stoltenberg for å ikke interessere seg nok for situasjonen i Afghanistan. Siden han ble statsminister har han kun brukt 5 timer på å besøke soldatene i krigen. For å sitere aftenposten: "Solberg mener det er «mangel på nasjonal ledelse» når Stoltenberg i praksis har vært fraværende i Afghanistan gjennom sine år som statsminister, mens Jensen sier til DN at hun «tør ikke tenke tanken på at det kan skyldes manglende interesse»".

Regjeringen har flere ganger sendt fagministeren, statssekretæren og utenriksministeren til området. De som egentlig burde ha kompetanse på området. Hadde jeg vært soldat hadde jeg naturligvis satt pris på om statsministeren hadde tatt seg tid til å besøke meg i krigssonen, som en anerkjennende gest for min innsats, for norske utenrikspolitiske interesser. Er det det viktigste?

Hverdagen til de norske soldatene i Afghanistan er ganske annerledes enn for bare ett halvt år siden. I dag er soldatene som regel annenhver dag i trefninger med Taliban. Det kunne vi som interesserer oss for dette feltet sagt til alle som lytter for 2 år siden. Taliban vil bruke sine tidligere kjerneområder fra 1996 for å knytte "sine" deler av Afghanistan sammen. Ved å bruke oversiktskartet over etnisitet i området ser man at det norsk-kontrollerte området utgjør en slik korridor. Da denne befolkes i stor grad av pashtunere. Denne historisk neglisjerte gruppen av befolkningen har gitt Taliban mye støtte. Og nå kommer krigen til nord og vestområdene av Afghanistan. Mens Siv og Erna ønsket å bruke mer ressurser i sør og øst områdene holdt AP klokelig igjen, til ville protester. Det ble sagt at vi var usolidariske med våre NATO-allierte. Vel, nå har Erna og Siv fått det som de ville, krigen blir tilspisset i nord og øst av Afghanistan.

På mandag ble 8 norske soldater skadet mer eller mindre hardt i løpet av en 6 timer lang trefning. I et bakholdsangrep ble de "eid" av Taliban. Ett under, samt heltemodig innsats fra helikopter- og sanitetspersonell førte bare til skadde og ikke drepte norske soldater. Alliansens overlegne luftherredømme ga likevel ingen CAP eller annen form for støtte, som kunne gitt nordmennene ett taktisk overtak. Skandale spør du meg.

Taliban har lært og lærer hele tiden. Fra å kjempe større slag, driver de nå med nålestikkangrep som viser seg svært vellykket. Med bedre utstyr og våpen, samt mer mobilitet har gitt dem en taktisk fordel. Kan vi svare på dette?

Jeg har alltid vært for å sende soldater til fredsopprettende oppdrag i utlandet. Folkeretten og staters suverenitet bør ikke ha forrang for enkeltmenneskers/gruppers lidelser. Vi bør helt klart stoppe overgrep, etnisk rensing og lignende mener nå jeg. Jeg har alltid vært klar på at verden og Afghanistan blir bedre uten Taliban. Jeg må likevel innrømme at jeg ikke har den helt store troen på Afghanistan-prosjektet. De fleste som drar ut er nok på jakt etter et eventyr, samtidig har de med seg en solid bagasje av norsk moral. Norske soldater har og har alltid hatt høy moral og gode medmenneskelige egenskaper. Vi er som et folk veldig rettferdighetsorientert. Noen kaller det jantelov, jeg kaller det rettferdighetssans. Problemet i dag er ikke soldatene og deres maktbruk, men at de beskytter ett system og en ledelse som ikke gagner den jevne afghaner. At den sittende regjeringsmakten er korrupt og tjener gode penger på heroinhandel bør ikke være en nyhet. Samtidig som denne heroinen flommer over våre hjemgater og ødelegger mange liv. Landets elite med Karzai i spissen skaper ikke et bedre Afghanistan, snarere tvert imot.

Norske soldater kunne gjort mye mer for den jevne afghaner, men de har ikke midler. Antageligvis burde forsvaret ha større oppbyggings- og nødhjelp avdelinger. Disse kunne være vel så strategiske som rene kampgrupper. Mange nødhjelpsorganisasjoner vil sikkert protestere kraftig mot dette. Selvfølgelig, da dette ville koste dem økonomisk støtte og muligens fordi det militære kunne gjøre en bedre jobb på mange felter. Jeg tror at denne løsningen bør utdypes og videreutvikles. For ikke å trekke for lange paralleller, men nettopp den økonomiske hjelpen gjennom Marshall-planen ga USA ett langt og fruktbart samarbeid i Europa. Dette bør man egentlig ha lært av.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post528

Pågår det vranglære i bergensskolen?

Politikk & SamfunnPosted by Pål Hafstad Thorsen Wed, May 05, 2010 12:49:40

For en tid tilbake førte tidligere skolebyråd Tomas Moltu (nå leder for Bergen KrF) i pennen en kronikk som ble satt på trykk i Bergens Tidende: "Skaperverket er truet".

En kronikk som har skapt mye debatt og tildels skarps reaksjoner. Blant annet nåværende skolebyråd Filip Rygg har omfavnet artikkelen, og mener det er en viktig debatt med betimelige spørsmål. Saken fikk da sin naturlige, politiske, oppfølging i komite for oppvekst. BT lagde en oppfølger: "Skolebyråd støtter Darwin-kritikk".

Samtidig som jeg kommenterte saken i media, så fulgte jeg opp med spørsmål til skolebyråden, fremsatt i komiteen. Her følger (kortversjonen) av spørsmålet, samt hele svaret jeg i dag har mottatt fra byråd Filip Rygg.

----------------------------------------------------------------------------------------

Pål Hafstad Thorsen, Fraksjonsleder Ap:

Med bakgrunn i at Tomas Moltu nylig var skolebyråd i Bergen. Med tanke på det svært kritiske blikk han har på skolens undervisningsform. At dagens skolebyråd på diverse sosiale medier omtaler kronikken som ”meget god” med ”betimelige spørsmål” så ønsker undertegnede å stille dagens skolebyråd følgende spørsmål:

- Mener byråden at elevene i bergensskolen blir mer fylt med frykt enn håp i undervisningen med fokus på klimakrisen?

- Oppfyller bergensskolen med undervisningen i naturvitenskap læreplaner og formål?

- Pågår det vranglære i bergensskolen i forhold til evolusjonslæren?

- Eksisterer det en fundamentalistisk stil og tilnærming til undervisningen om Darwins teorier i bergensskolen?

---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Svar:

Jeg er glad for at vi i bergensmediene har levende debatter om skolens form og innhold. Som skolebyråd er jeg særlig opptatt at vi som samfunn må ha takhøyde for levende debatter, uavhengig om de er politisk korrekte, eller om de bryter med såkalte ”vedtatte sannheter”.

Byrådet ønsker ikke å endre dagens læreplaner, det er verken vår politikk eller vårt ansvar. Vårt fokus er å sikre at bergenselevene er best mulig ut i fra de læreplaner som er vedtatt nasjonalt for å gjelde skolen. Aller helst vil vi være best i Norge når det gjelder faglige resultater og det psykososiale miljøet. Det er således gledelig at Bergen produserer flest grunnskolepoeng blant storbyene.

Samfunnet har i likhet med skolen behov for, og godt av, åpne debatter. Men på samme måte som at vi må ha respekt for at noen vil ta debatten, må vi også respektere de som ikke ønsker å delta i debatten.

Filip Rygg, Byråd for barnehage og skole

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post527

Etter Lula

Politikk & SamfunnPosted by Stein Ove Lien Mon, April 19, 2010 01:12:37

Kampen om Brasil etter Lula er også en kamp om veivalgene for Latin-Amerika.

Sent denne høsten går brasilianerne til valg, og for første gang siden 2002 står ikke deres populære president Luiz Inácio Lula da Silva på valg. Lula, som ble valgt det året og komfortabelt gjenvalgt i 2006, har sittet de to fulle periodene som den brasilianske grunnloven gir presidenten lov til å fullføre. Flere latin-amerikanske ledere, som den notoriske Hugo Chavez i Venezuela, har valgt å utfordre grunnlovene for å sikre seg selv retten til å velges til flere perioder, og Honduras’ president Manuel Zelaya ble avsatt i et absurd kupp etter forsiktig lefling med samme idè sist sommer. Så ikke for Lula, altså. Det er et fortellende tegn på hvor det brasilianske demokratiet står, snart åtte år etter at urbefolkningsgrupper, sosiale bevegelser og arbeiderklassen hjalp den tidligere fagforeningslederen fra Sao Paulo til toppen av brasiliansk politikk. Det kan også hjelpe oss til å forstå mer av hva som står på spill ved høstens valg.

Store deler av det latin-amerikanske folk deler en lang og en kort historie. Den lange handler om kolonialisering og undertrykkelse fra vestmakter i svunne århundrer. Den korte ligger nærmere i tid, men har i like stor grad bidratt til å utarme noen av landene som fra naturens side har vært utstyrt med naturlige og menneskelige ressurser mange andre land vil misunne dem. Det er en fortelling om høyreorienterte diktaturer, ofte innsatt med amerikansk hjelp, og en nær historie preget av et uavklart forhold til denne brutale fortiden; i Chile, Nicaragua, Argentina og i Brasil. Legger man til store økonomiske problemer, korrupsjon og knallhardt press fra det internasjonale pengepolitiet i Verdensbanken, Pengefondet og G20, har det vokst frem et behov blant de latin-amerikanske statene for å fremstå som en sterkere og mer enhetlig blokk på den politiske scenen. Det lå som et bakteppe for den voldsomme venstredreiningen av kontinentet analytikerne forvirret kunne bivåne i årene etter årtusenskiftet. Nestor Kirchner sto opp mot IMFs gjeldskrav etter Argentinas økonomiske totalkollaps; Evo Morales ble Bolivias første president fra landets store indianerbefolkning; Chavez brukte momentumet til å nasjonalisere Venezuelas oljereserver og Lula inntok presidentposten i områdets største land på løfter om forandring og utjevning av landets groteske inntektsforskjeller.

Så vidt inne i et nytt tiår er situasjonen stadig relativt stabil – Latin-Amerika er fortsatt en rød flekk på kartet, selv om den moderate høyrepolitikeren Sebastian Pinera har overtatt Chile fra sosialdemokraten Michelle Bachelet og Honduras’ regjering ligger til høyre for Zelayas. Men det blir stadig tydeligere at denne gruppen av nasjoner står overfor et veivalg, fremskyndet av Lulas snarlige avgang. Med Brasil i førersetet har mange av de latin-amerikanske landene (med Mexico som markant unntak) arbeidet målrettet med å få egne handelsblokker til å fungere, som tilsvar til NAFTA-avtalen av 1993, som utgikk av Mexico, USA og Canada. Mercosur-avtalen, som inkluderer Argentina, Paraguay, Uruguay og Brasil, ble inngått i 1991 og er fortsatt levedyktig, mens forhandlingene om en all-amerikansk handelsavtale (ALCA) har møtt motstand. Brasil har fått ledertrøyen, selv om Venezuela og Bolivia har rettet skarp kritikk mot initativene. Brasils posisjon er likevel naturlig: Brasil er kontinentets største land, Lula er respektert hos den amerikanske administrasjonen og-kanskje viktigst- hans regjering sees på som det naturlige bindeleddet mellom USA og de mer ytterliggående regjeringene i Venezuela og Bolivia. Også på andre arenaer gjør Brasil krav på ledende posisjoner: Det forlydes ofte at Brasil burde sikres en plass i et revidert sikkerhetsråd i FN, og Lula satt rundt bordet under de ekstraordinære topplederforhandlingene da klimatoppmøtet i København desperat forsøkte å selge en smuldrende klimaavtale som et fremskritt.

Lula har altså inntatt rollen som go-to-guy i Latin-Amerika, i det tomrommet som har oppstått etter Fidel Castros abdikasjon som høvding på Cuba. Nå står regionen overfor et nytt tomrom. Når vi skriver januar 2011 vil Brasil ha en splitter ny president, og for første gang kan det til og med bli en kvinne. Dilma Rousseff fra Lulas Arbeiderparti (Partido dos Trabalhadores) har bakgrunn som stabssjef for presidenten, en jobb hun overtok etter en av partiets stiftere, José Dirceu, da han måtte gå etter beskyldninger om korrupsjon. Rousseff mangler flere av Lulas mest appellerende kvaliteter, og særlig presidentens karisma og ekstreme star power. Lula har vært en politisk figur som har preget brasiliansk politikk i over tyve år - siden dikatorstyret opphørte i 1985 har hans navn figurert på stemmesedlene ved presidentvalget. Vilma er nyere, blekere og mangler den entusiasmen som den sittende statssjefen naturlig sprer om seg. Det er betegnende at det mest kjente offentlige bildet som finnes av PTs presidentkandidat viser en bister kvinneskikkelse som viser langfingeren – det er ikke slikt som skaper buzz for de nye tidene. Likevel tyder nyere målinger på at Dilma Rousseff er i ferd med å ta igjen det lenge enorme forspranget utfordreren Josè Serra har hatt i meningsmålingene, slik blant annet Klassekampen skrev lørdag. Serra, som tapte presidentvalget mot Lula i 2002, kommer fra det sentrumsorienterte partiet PSDB og er en velkjent skikkelse med maktbase i Sao Paulo. Han har ledet lenge, og motstandere av PT bruker mye tid på å mane frem bildet av at en eventuell seier for Vilma vil være Lulas verk heller enn et fravalg av Serra. En påstand med høy troverdighet, selvsagt – enn så lenge Lula innehar en personlig popularitet som antakeligvis har sin make hos om lag ikke en eneste politiker, vel, noe sted. Det er sko som det tar på å fylle, uansett hvilket utgangspunkt man har. For øyeblikket er Serra favoritt; selv om Lulas stadig mer dominerende posisjon i Rousseff-kampanjen ser ut til å begynne å virke.


Hva vil så et Lula-fritt Latin-Amerika ha å si for regionens fremtid, og sammenhengskraften på venstrefløyen? Først og fremst vil landene miste en samlende lederfigur med moderat tilsnitt. Hugo Chavez er områdets nestemann, men har aldri vist noen særlig interesse for å kultivere noe forhold til sine fiender (på tross av at han faktisk har møtt Obama, en utenkelighet i Bush-årene). Venezuelas president sliter også med problemer på hjemmebane, etter hvert som landets oljesmurte økonomi kjøles ned, og den usikre strømforsyningen i landet rammer hans kjernevelgere. Det er også utenkelig at Chavez, eller Morales, kan få noe nært forhold til for eksempel Serra, som i følge PT-kilder Skrivekollektivet har vært i kontakt med vil gjøre alt han kan for å få Brasil med i frihandelssonen ALCA – en avtale som står i direkte motsvar til Chavez’ eget ALBA-initiativ (Lula har tidligere ønsket forhandlinger om ALCA velkommen, under strenge forutsetninger). En slik splittelse av den politiske kraften i Latin-Amerika er det grunn til å se med bekymrede briller på. Regionens nyvunne optimisme gjennom 2000-tallet er for porøs til å tåle at Brasil vender seg vekk fra enhetstankegangen Lula var fortaler for. Derfor følges senhøstens valg i Latin-Amerikas største land med umåtelig interesse fra alle parter.

_____________

Artikkelen er basert på foredraget ”Lidenskap i Latin-Amerika”, holdt av Skrivekollektivets Latin-Amerika-kommentator Tore Eikeland og juniorreporter Stein Ove Lien for Arbeiderpartiet i Bergen. Skribenten skylder Tore Eikeland en stor takk for hjelpen.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post525

Hvorfor Obama bør utnevne en politiker til Høyesterett

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, April 18, 2010 23:47:43

Etter at høyesterettsdommer John Paul Stevens nylig kunngjorde at han vil pensjonere seg, får president Obama nå råd fra alle tenkelige kanter om hvem han bør vurderer som den liberale nestorens erstatter. Vel så interessante i så måte er kanskje rådene som dreier om hvem han for alt i verden ikke må finne på å nominere. Republikanske strateger og folkevalgte står i kø for å pruste seg opp over de innbilte utsiktene til et liberalt fyrtårn i Høyesterett; en som setter politiske hensyn over lovens bokstav, lager lover istedenfor å tolke dem, og så videre. Det er ingen av de foreløpige favorittene - Elena Kagan, Diane Wood og Merrick Garland - som passer til en slik beskrivelse, men nettopp derfor bør den hektiske tonen i disse forkledde angrepene fortelle Obama at det er liten grunn til å gå for langt for å unngå en konfrontasjon med opposisjonen - dagens republikanske parti vil sørge for at den kommer uansett?

Så hvorfor ikke tenke et stykke utenfor boksen? Ser man på utnevnelsene de siste to tiårene, og den totale sammensetningen idag, vil en av de ultimate utenfor-boksen-grepene være å ignorere den lange lista med kompetente, forutsigbare advokater og dommere i lavere rettsinstanser, og istedet gå for en person med en annen type erfaring. Dagens Høyesterett viste ga faktisk selv nylig et glimrende eksempel på hvorfor dette er en god tanke. Som flere har påpekt, var det en klar svakhet for retten at ikke en eneste av dommerne hadde erfaring med utøvende politikk da retten skulle avgi kjennelse i Citizens United v. Federal Election Commission. Retten slo i praksis fast at retten til å bruke penger for politisk påvirkning bør omfattes av ytringsfriheten på samme måter som andre politiske ytringer, og også bedrifter har krav på samme ytringsfrihetsvern som individer og organisasjoner. Konsekvensen kan bli at selskaper kan bruke ubegrensede midler på å støtte politikere som er vennlig instilt overfor deres økonomiske interesser. Det er vanskelig å forestille seg at en demokratisk dommerkandidat med politisk erfaring ville nådd samme konklusjonen. Stevens ledet riktignok an med en meget kraftig dissens mot det som i praktisk ikke bare var å utradere mange tiårs presedens i valgkampfinansieringssaker, men netopp uttrykk for den viljen til å lage ikke tolke lover, som konservative jurister og politikere rutinemessige erklærer seg som hissige motstandere av. Politikkfaget vil se annerledes ut for en som har erfaring på denne arenaen, enn for en gruppe dommere som betrakter politikk som løsrevet fra slik interessekamp. Det perspektivet kan trenges.

Historisk er det ikke nytt at politikere tar plass i Høyesterett, men ettersom Bill Clinton mislyktes i å overtale daværende New York-guvernør Mario Cuomo (D) til å takke ja i 1993 (tilbudet gikk til slutt til Ruth Bader Ginsburg), har det ikke skjedd siden Ronald Reagan utpekte Sandra Day O' Connor, folkevalgt og dommer fra Arizona, i 1981. Demokratene har en lang rekke gode kandidater, fra alle politiske nivåer. Sikkerhetsminister Janet Napolitano har foruten regjeringserfaring også bakgrunn som guvernør og justisminister i Arizona har i utgangspunktet som skal til for å være kvalifisert, men noen uheldig kommentarer knyttet til håndteringen av det forsøkte bombeattentat i romjula kan gjøre henne unødig kontroversiell. Hvis Obama absolutt vil ha en guvernør, kan han derfor istedet henvendte seg til Michigans Jennifer Granholm. Guvernørene har en erfaring med maktfordelingen mellom delstatene og sentralregjeringen som mangler i retten idag, og Granholm var inne til intervju ved forrige korsvei.

Likevel er det kanskje blant senatorene vi finner de aller mest besnærende navnene. Kjennere av Senatet tør vite at både senatorene Claire McCaskill (Missouri), Amy Klobuchar (Minnesota) og Sheldon Whitehouse (Rhode Island) ville være høykompetente og trygge valg. Å velge en senator, uansett hvem, ville dessuten være interessant av minst to grunner. For det første ville man da kunne få en dommer som allerede har måttet ta offentlig stilling til en hel rekke av de kontroversielle sakene Høyesterett løpende behandler. Det gir en åpnere prosess, og ville (heldigvis) gjøre det lettere for kandidaten å unngå å svare på kontroversielle spørsmål under høringsrunden i justiskomiteen. Han eller hun vil selvsagt påberope seg at rollen som senator er vesensforskjellig fra å være dommer, og love å forholde seg strengt til lovtekstens intensjon, men de klarer uansett neppe å frigjøre seg fullstendig fra sin politiske fortid, noe som virkelig vil sette på prøve hva republikanerne egentlig mener med sitt rituelle skrål om dommere som fungerer mer som lovgivere enn som lovfortolkere. Og for det andre vil det være en utfordring for Senatet som institusjon. Tradisjonelt har den klart å opprettholde en kollegiaitet og lojalitet på tvers av partigrensene, uavhengig av politiske uenigheter. I teorien skal det derfor være vanskelig for senatorer å stemme imot en av sine egne som høyesterettsdommer. Om ikke annet kan en kandidat fra Senatet bekrefte min mistanke om at selv ikke slike gamle tradisjoner gjelder lenger, ettersom republikanerne ser en sjanse til å hisse opp sin egen grasrot, og påføre president Obama politiske senskader ved midtveisvalget i november.

Men hvis vi for et øyeblikk likevel ser for oss at Obama likevel tar denne sjansen, og går på leting i det politiske miljøet, har han to andre valg innenfor sin egen regjering, et uinspirerende og trygt og et inspirerende og dristig alternativ. Den trygge utveien heter Ken Salazar, moderat tidligere senator fra Colorado og nå innenriksminister. Selv foretrekker jeg imidlertid, i likhet med Slates juss-skribent Emily Bazelon, noe dristigere, nemlig utenriksminister og tidligere senator Hillary Clinton. Jeg tror Bazelon har rett i at Clinton har den autoritet og liberale troverdighet som skal til for å bli en umiddelbare lederskikkelse i rettens venstreorienterte blokk, og vi skal heller ikke undervurdere den entusiasmen Clinton kunne skapt på den demokratiske grasrota. Hun er også den eneste mulige kandidaten som foreløpig har framprovosert en indikasjon på hvorvidt Senatets kollegialitet faktisk kan være en reell faktor. Ingen ringere enn senator Orrin Hatch gikk i forrige uke lant i å signalisere at han kunne tenke seg å stemme for Clinton, som han kjenner og respekterer fra hennes arbeid i Senatet. Dagens samarbeidsklima i D.C. holder meg fra å trekke noen videre konklusjonen, men veteranen fra Utah kan, i en gitt situasjon, være nøkkelen til flere republikanske ja-stemmer.

Jo visst, Politicos Ben Smith skrev ganske umiddelbart en artikkel om at Det Hvite Hus avviser at Clinton er aktuell (de ønsker å beholde henne som utenriksminister), og dommer Clinton i svart kappe gir definitive høye odds,men det er samtidig pressetalsmanenns jobb å avvise slike spekulasjoner, iallfall inntil de viser seg å være holdbare. Hvis Obama mener alvor med ømsket om en bredere erfaringshorisont i Høyesterett, kan han begynne med å endelig utnevne en politiker. Hillary Clinton er kanskje ikke det enkleste eller det mest sannsynlige valget. Men hun er det beste.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post524

Regjeringsslitasjen

Politikk & SamfunnPosted by Johannes Müller Fri, April 16, 2010 09:15:49

April, april - den kan narre deg ditt den vil. Det er vår; mens asken fra Island ødela vårstemninga for mange pendlere i det landstrakte land kan db.no fortelle at Jens sitter i New York og leker med den nye Ipaden sin. Håper den koster mindre enn 6000 kroner - ellers må du fortolle den, Jens. Jeg aner ikke hva Jens bruker Ipaden til, kanskje han ser på målingen Opinion har utført for Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). Den er ikke hyggelig lesing for regjeringspartiene.

Avisene kaller det regjeringsslitasje. Opposisjonen på Stortinget kaller det samarbeidsproblemer. Uansett hva det er har per i dag Frp og Høyre samlet flertall i befolkningen, uten at deres felles politikk er flagget noe sted. Så hva er feil med Ap? Sp og SV mener jeg lite om, da jeg ikke har noen politisk tilknytning til disse. Hva har det største partiet gjort som har fått velgerne til å miste troen på prosjektet?

De fleste vil vel si at man blir belønnet etter innsats. Jeg gikk på dna.no og kikket på den politiske plattformen til flertallsregjeringen. Jeg gikk på tre områder som jeg interesserer meg for; Samferdsel, helse og sikkerhet. Selv om skrivet er fulle av svulstige og store ord kan man klart tyde hvor denne regjeringen vil:

”Regjeringen vil sikre gode kommunikasjoner i hele landet og øke satsingen på
samferdsel slik at tiltakene i Nasjonal Transportplan blir gjennomført og målene
nådd. Derfor gjennomfører vi et taktskifte i samferdselspolitikken. Vi vil ruste
opp infrastrukturen for å gjøre hverdagen enklere for folk, for å bedre miljøet,
gjøre samfunnet mer inkluderende og tilgjengelig for alle og for å styrke
næringslivets konkurransekraft”. På hvilken måte har regjeringen oppfylt dette målet? Vel når samferdselsministeren kommer for sent til pressekonferansen som omhandler pendlerkaoset på Østlandet, ja da sier det mer enn en regjeringsplattform. Infrastrukturen i Norge er på enkelte områder utdatert. Hovedfartsårene er for belastet og tognettverket er ikke oppdatert. Når du skal få 80 år gamle signalsystemer til å ”snakke” med digitale nettverk på fiber, ja da går det ofte galt. Det er ikke nødvendigvis regjeringens feil. Alle etterfølgende regjeringer etter den første Gro Regjeringen har ikke brukt nok penger på samferdsel, men lovnaden fra regjeringen var at de skulle satse på dette området. Det har de ikke gjort.

”Regjeringen vil ha en helsetjeneste som ligger i front både medisinsk og teknologisk. Regjeringen har som mål å redusere sosiale helseforskjeller. Alleskal ha et likeverdig tilbud av helsetjenester uavhengig av diagnose, BOSTED, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon. Når sykdom rammer skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig NÆRHET til brukeren.” Med det som utgangspunkt kan ikke en regjering legge ned lokalsykehus. Med unntak av Vestfold, Oslo, Østfold og Akershus er en slik politikk i strid med vedtatt plattform. Hvordan kan man finne på å legge ned akutt og fødeavdelinger i distriktet? Jeg kunne skjønt at man la ned for eksempel ortopedisk og andre spesialistavdelinger rundt om i landet og sentraliserte disse, men akuttmottak og fødeavdelinger bør det være i hver fjord og krok hvor folk bor. Hvordan kan man la helseforetakene gjøre slike valg og tro at velgerne ikke straffer en.

”Kriminalitet skaper utrygghet. Å sørge for trygghet i samfunnet er et
velferdsspørsmål, og et stort offentlig ansvar. Forbrytelser skal oppklares raskt
og lovbrytere straffes og rehabiliteres. Ofre for alvorlig kriminalitet og
pårørende må ivaretas. Regjeringen vil føre en helhetlig kriminalpolitikk for å
forebygge bedre, oppklare mer og reagere og rehabilitere mer effektivt. Vi vil
følge opp forebyggingsstrategien: Fellesskap – trygghet – utjevning,
videreutvikle politirådene og etablere målekriterier for forebyggende arbeid”.

Regjeringens innsats på dette området er faktisk ikke så grunnleggende feil. Her har de gjort mye bra. De har styrket DNA-registeret, økt bevilgningene til politiet og fått ned soningskøene. De har sendt ut flere illegale asylsøkere og styrket ID-kontrollen. Samtidig viser det seg at midlene i politiet først og fremst har ført til flere papirskyvere og mindre oppgraderinger. Det er ikke bra. Dessuten er arbeidsforholdene til de som jobber i kriminalomsorgen blitt forverret. Det er ikke bra. Dessuten er lov og orden først og fremst vinnersaker på høyresiden og ikke nødvendigvis det som får venstresiden i partiet til å danse i transe.

For meg virker det som om løsningen på problemet for regjeringen er å glede seg over vinnersakene og ikke krangle over tapte saker. Dessuten er det på tide at Sigbjørn setter av penger til hjertesakene i regjeringsplattformen. Norge trenger et løft på mange områder etter år med New Public Management og dens rasering av det offentlige. Vi har fått masse byråkrati - ikke at det er noe negativt i det, nødvendigvis. Men årevis med neglisjering av offentlige oppgaver har gitt et stort etterslep. Løses ikke dette, dør velferds-Norge. Jeg må ærlig talt si at jeg alltid har synes Jens virker litt distansert til dagligdagse problemer og heller liker å snakke om de store linjer. Jeg tror det er på tide at han hører mer på partimedlemmene som ikke sitter på Tinget. I dag tror jeg avstanden mellom regionale deler av partiet og Oslo er større enn på lenge. Mer om det senere.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post523
« PreviousNext »