>> Skrivekollektivet

>> Skrivekollektivet

[blogg]

> Skrivekollektivet > The Colleftist > @redaksjonen

Bør Ben Nelson attveljast?

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, July 04, 2010 22:24:07

Den demokratiske senatoren Ben Nelson frå Nebraska kjem til å stille til attval til Senatet. Det kunngjorde han i ei lokalradiosending idag, og det er det i utgangspunktet ikkje noko nyhendeverdig ved. Nelson har synt for einkvar skodelysten i lang tid at han tek sine eigne politiske overlevingssjanser svært alvorleg. Han freista å både vere for og mot Obamas store helsereform – i to omgongar. Først sette han ei rekkje krav som svekkja den liberale profilen på reformen, som fjerninga av ei offentleg forsikringsordning, nei til å utvide talet på amerikanarar som kunne omfattast av Medicare-systemet, og ja til at helseforsikringsselskapa framleis ikkje skulle vere underlagt vanleg konkurranselovgjeving. Deretter såg til ut til at Nelson endelig gjorde som han skulle, og la røysta si til reforma slik at den gjekk igjennom i Senatet. Men innanfor den kom attende til Senatet for endeleg godkjenning hadde Nelson skifta meining igjen. Etter å kjempa i lang tid for at eit unnatak han sjølv ein gong kravde på Nebraska sine vegner no måtte takast ut av framlegget, valde Nelson likevel å røyste imot endringspakka som ville ha teke ut denne særordninga. Truleg ville han signalisere til moderate veljarar i heimstaten at han ikkje berre var for helsereforma – han var litt imot ho også. Om det funkar veit ikkje, men det er nett den typen manøvrar, kombinert med målretta pengeinnsamling, som gjer D.C.-media overtydde om at en utsett senator posisjonerer seg for attval. Dei fekk rett.

Det var elles ikkje heilt gjeve. Nebraska er ein konservativ stat, og sjølv om Obamas velorganiserte valkampmaskineri faktisk vann ein valmann derfrå i 2008 (Nebraska og Maine er dei to einaste statane som fordeler valmennene basert på kven som vinn dei ulike distrikta, i tillegg til ein valmann til den som vinn delstaten som heilskap), er det ikkje grunn til å tru at presidenten vil vere til særlig hjelp der når vi kjem til 2012. Demokratiske aktivistar som er misnøgde med å måtte røyste på ein så konservativ kandidat som Nelson kunne kanskje sett pris på direkte involvering frå Obama, men han er djupt upopulær mellom konservative og uavhengige veljarar i delstaten. Det hadde kunne tenkjast ein situasjon, og kan det framleis, dersom det politiske klimaet skulle endre seg ytterlegare i Nelsons disfavør, kor han til slutt konkluderer med at han ikkje har sjans til å vinne likevel. I så tilfelle er setet truleg tapt for demokratane, i eit år kor dei elles skal forsvare ei lang rekkje særs usikre senatssete frå den store sigeren i mellomvalet i 2006 (Sherrod Brown i Ohio, Jim Webb i Virginia, Jon Tester i Montana og Claire McCaskill i Minnesota held dei kanskje vanskelegaste seta.)

Det ville vore leitt for demokratane sett frå ein valtaktisk ståstad. Nelson representerer ein aksept for sentrumsorientering som idag er mykje meir utbreidd hjå demokratane enn hjå republikanarane. På motsett side kjemper dei dag ut og inn om kva som kvalifiserer som uttillatelege synder mot konservativ ortodoksi, og det har ved fleire høve synt seg at ganske konservative kandidata’utr (mellom dei senator Robert Bennett frå Utah) har vorte felt som ureine). Men den rause takhøgda til demokratane inneber også problem med å få gjennomført politiske merkesaker, særlig i ei tid kor republikanarane har gjeve opp alt som heiter konstruktiv opposisjon, og istaden går inn for å blokkere absolutt alt demokratane føreslår, i von om at handlingslamminga dette fører med seg vil få demokratane til å framstå som udugelege. På mange måtar er det ingen som symboliserer den indre motsetnadene i den demokratiske koalisjonen tydelegare enn Ben Nelson.

I ei ideell verd skulle det vore mogleg for liberale demokratar i Nebraska å stille ein motkandidat mot Nelson, og likevel ha sjans til å vinne dersom Nelson vart slegen ut. Det er mange, mange grunnar for progressive krefter til å ønskje seg ein annan demokratisk senator enn Nelson. Viktigast av alt nett no er det kanskje at Nelson har gått i parlaup med republikanarane for å blokkere eit desperat etterlengta framlegg om å forlenge perioden kor den føderale regjeringa tek rekninga for arbeidsløysetrygda, slik at ikkje fleire hundre tusen menneske søkk ned i fattigdom og økonomisk uvisse som følgje av den økonomiske krisa. Nelson og republikanarane – alle saman, førtiein stykk, inkludert påstått moderate senatorar som Scott Brown frå Massachusetts og Olympia Snowe og Susan Collins frå Maine – hevdar motstanden deira er prinsipiell: Dei seier nei til ei utgift som det ikkje er økonomisk inndekking for, ikkje til å gje økonomisk hjelp til arbeidslause i seg sjølv. Men det er ein merkeleg argumentasjon. Senatet har rett nok det dei kallar for ‘the pay as you go’ rule, som slår fast at ein ikkje kan vedta ufinansierte utgifter. Men det er gjort eit unnatak for krisetiltak, og dette er i høgste grad ein slik situasjon. Logikken bak påstanden om at det er økonomisk fråhald som er det ansvarlege, er diskutabel. Utbetalingar til arbeidslause kan kun oppfattast som oppmodingar om ikkje å jobbe dersom a) utbetalingane er urimeleg rause, eller b) det finst rikeleg med ledige jobbar. No gjeld ingen av delane, og å halde pengar tilbake frå å stimulere økonomien kan i verste fall verke mot intensjonen. Ben Nelson, i teorien demokrat, allierer seg med republikanarane for å late dette skje.

Og no vil han altså stille til attval for å få høve til å gjere det i seks nye år frå 2013. Uansett valtaktiske vurderingar er saka faktisk ikkje så enkelt som at Ben Nelson bør attveljast fordi han har ein D etter namnet sitt. Ben Nelson er ikkje berre igong med å tappe dei slunkne lommebøkene til arbeidsledige amerikanarar for pengar; han er iferd med å tappe partibokstaven for meining samstundes.

_____________________________________________________

Jørgen Lien skriv ei nesten vekefast spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post557

Senatets hukommelse: Robert C. Byrd (1917-2010)

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Mon, June 28, 2010 15:11:44
West Virginias seniorsenator og Senatets lengstsittende medlem gjennom tidene, demokraten Robert C. Byrd er død, 92 år gammel. Det markerer slutten på en av de mest komplekse karrierer i institusjonens nyere historie, og et stort tap for Senatets kollektive hukommelse. Mer enn kanskje noe annet var Byrd en vokter av Senatets egenart og konstitusjonelle ansvar, og en politiker med en uovertruffen sans å ta hensyn til ønskene fra velgerne der hjemme og til det muliges kunst i Washington D.C., endatil i en institusjon hvor han selv arbeidet målrettet for å bevare dens saktegående særegenhet. Som kongressmedlem fra 1953 og som senator fra 1959 var han plantet i en tid da evnen til å bruke sine kontakter i hovedstaden for å sikre statlige penger til hjemstaten ennå ble sett på med mer takknemlighet enn mistenksomhet. Mange av de tidlige minneordene uttrykker en slags underspilt forakt for Byrds glede over å ha sikret store offentlige investeringer i West Virginia, en journalistisk holdning helt i tråd med dagens tea party-pregede diskusjon om offentlig forbruk, men i mangt og meget er denne kritikken smålig og unyansert. Å kjempe for tiltak for å bedre utdannings- og arbeidsmuligheter er ikke umoralsk. Å sikre prosjekter til West Virginia som framstår som kuriøse eller unødvendig fra Washingtons synspunkt er kanskje ikke like ærbart, men knappest noe som for alvor bør henge ved Robert Byrds ettermæle. Han gjorde sitt av begge deler.

Det som vil henge ved ham når en ny historie om Senatet en gang skal skrives - han skrev den forrige selv - er hans medlemskap i Ku Klux Klan i 1940-årene, og deltagelsen i en filibuster mot de langtrekkende borgerrettighetslovene av 1964 og 1965. Byrd har gang på gang bedt om unnskyldning for disse historiske feiltagelsene, og hans bevissthet om den har vært definerende for hans arbeid med spørsmålene i ettertid. Denne forhistorien, kombinert med ryktet som en kompromissløs budsjetthauk, gjorde den rasemessige slagsiden i kampanjen for å forhindre trygdemisbruk i D.C. (hvis finanser styres fra Kongressen) meget kontroversiell. Robert Byrd vil aldri helt kunne fri seg fra sin egen feilbarlighet, og måten han omtalte den på (som blant annet gjenfortalt i en anekdote fra Barack Obamas memoar-manifest Mot til å håpe, hvor den gamle senatoren samtaler om saker med den nyvalgte senatoren fra Illinois) tyder på at han forsto det selv. Det forunderlige nå er selvsagt at like før den siste sittende senatoren som stemte mot borgerrettighetslovene døde, klarte den republikanske senatskandidat Rand Paul fra Kentucky å så tvil om hvorvidt han støttet dem. Også Rand Paul brukte den argumentasjonen Byrd hadde brukt i 1964; at avsegrering innebar et urimelig inngrep i delstatenes politiske selvråderett. Det er nesten trist at Byrd ikke fikk anledning til å ta Paul i skole om hva historien hadde lært ham.

På tross av sin høye alder og sin stadig forverrede helsetilstand, forble Byrd en avgjørende viktig del av Senatet helt til det siste. Hans lange erfaring og det faktum at han hadde vært en helhjertet forsvarer av Vietnam-krigen i 1970-årene, gjorde Byrds tydelige motstand mot invasjonen av Irak i 2003 ekstra kraftfull. Her dannet han, sammen med vennen Ted Kennedy (D-Massachusetts) en front som gjorde dem begge til ledestjerner i krigsmotstanden. For Byrd var det viktigste igjen ikke nødvendigvis krigen i seg selv, men at George W. Bush ifølge ham ikke hadde mandat til å erklære krig på denne måten. Få ting opprørte Byrd mer enn manglende respekt for grunnloven, og han slo fast Kongressen, uten å innse konsekvensene, var i ferd med å frasi seg ansvaret for å erklære krig.

Den arven Byrd etterlater seg kom også klarte til syne ved vedtaket av president Obamas helsereform tidligere i år. Ikke bare ved at Byrd, syk og svekket, ble trillet inn i senatskammeret for å avgi den avgjørende stemmen, "for min venn Ted Kennedy", men også ved hvordan hans langvarige arbeid definerte hvordan reformen ble vedtatt. Da republikaneren Scott Brown overraskende vant suppleringsvalget for å overta setet til Ted Kennedy, hadde demokratene ikke lenger de seksti stemmene de trengte for å komme rundt en republikansk blokkering av lovforslaget. Men dersom det skulle vedtas gjennom såkalt reconciliation, som kun krever 50 stemmer pluss visepresidentens dobbeltstemme for vedtak, ville den såkalte Byrd-regelen komme i spill. Denne regelen slår fast at reconciliation kun kan brukes for å vedta forslag som har direkte budsjettmessige konsekvenser, og forslaget måtte derfor skrives på en slik måte at absolutt hele loven kom innenfor dette regelverket. Det at Byrd til slutt ga grønt lys for denne framgangsmåten var tilsynelatende avgjørende for å gi ryggdekning til blant andre en regelbevisst budsjetthauk som North Dakota-demokraten Kent Conrad.

I 2008 avsatte velgerne senator Ted Stevens (R-Alaska), som ble valgt første gang i 1968. I 2009 døde Ted Kennedy, som utpekt i 1963. Og nå er også Robert Byrd borte. Uansett hva man mener om disse tre, eller om Senatets kultur for å la veteranene sitte nærmest så lenge de selv vil, har institusjonen tapt mye erfaring de siste årene. Det er tid for en ny generasjon senatsledere å tre i karakter. De kan begynne med dagens høring av høyesterettskandidat Elena Kagan, den første siden Charles Evans Whitaker (1957) som ikke vil få sin egnethet vurdert av Robert C. Byrd.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post554

Hvordan kampen om Kagan druknet i olje

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, June 20, 2010 00:53:15
Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har ikke bare forandret den amerikanske diskusjonen om behovet for en energirefom. Faktisk kan det hevdet at den ikke engang først og fremst har forandret diskusjonen om behovet for energireform. Forslaget står fortsatt i stampe i Senatet (Representantes Hus vedtok sitt forslag allerede for et år siden), og president Obama gjorde fint lite for å flytte det nærmere vedtak med sin generelt dårlig likte tale til nasjonen tirsdag kveld. Men på en måte har den tragiske hendelsen absolutt røsket opp i den satte politiske dynamikken i Washington D.C. Høyesterettskandidat Elena Kagan kommer ikke til å møte noen særlig motstand når høringene i justiskomiteen begynner i slutten av juni.

Og det er oljekatastrofens skyld, om enn ikke bare. En del av skylden, eller æren, må tilskrives Obama-administrasjonen og Kagan selv. Utrullingen av hennes kandidatur skjedde på en profesjonell og smidig måte, og Kagans politiske og akademiske karriere er tilsynelatende så ukontroversiell at den kan virke bevisst innstilt på et sete i Høyesterett. Men likevel, sett at det hadde fantes noe i hennes fortid som kunne skapt visse bruduljer. Et uttrykk for empati, kanskje, eller noe som satte litt fart i diskusjonen om Kagans blokkering av militærrekruttering gjennom Harvards egne organer i protest mot Forsvarets diskriminering av åpent homofile soldater. Hva hadde skjedd? Absolutt ingen verdens ting. Katastrofen i gulfen er så stor, og den nasjonale politiske oppmerksomheten rettet så entydig dithen, at selv ikke reelle avsløringen ville klart å bryte gjennom i den daglige nyhetsstrømmen.

Dette er en stor fordel for Obama. Kagan, som etter alle solemerker er en pragmatisk liberaler tvers igjennom, er en slik kandidat som i utgangspunktet har større potensiale til å mobilisere republikanere enn demokrater. For den republikanske grasrota kan selv en utstudert sentrist som Kagan framstilles som en ytterliggående juridisk aktivist, mens lidenskapen i forsvaret av henne på venstrefløyen knappest når samme høye temperatur. Tvert imot er det utstrakt skepsis, ikke bare fordi vi vet såpass lite om hennes juridiske filosofi, men også fordi hun blant annet har gitt uttrykk for et syn på makten i presidentembetet som tilsynelatende blåstempler mange av tidligere president George W. Bushs power grabs. Men når oppmerksomheten er rettet andre steder blir det vanskelig for venstreopposisjonen å få noen egentlig slagkraft bak protestene. Likeledes hadde republikanerne en gang en drøm om at Obamas andre høyesterettsutnevnelse skulle fungere som et krigsrop på konservative aktivister, og mobilisere både penger og mannskap til en motoffensiv ved valgurnene i november. Det kommer ikke til å skje nå.

Eller: I teorien kan det selvsagt dukke opp en game changer som gjør mediene istand til å håndtere mer enn en stor historie om gang, og i teorien kan jo høringene vise seg å bli smekkfulle av dramatikk og nyhetsverdige innslag. Men det er ingenting som tyder på det, noe Kagan ironisk nok selv har påpekt, og kritisert, gjennom sin gjennomgang av tidligere høringer av høyesterettsdommere i en tidligere obskur artikkel i Harvard Law Review. Her klaget hun over at kandidaten som regel slipper å svare på noen spørsmål som kan virke klargjørende når det gjelder hennes juridiske filosofi, enten ved å hevde at hun ikke kan svare på hypotetiske spørsmål, eller ved å simpelthen svarer på et helt annet spørsmål enn det som blir stilt. Ikke uventet mener Kagan ikke helt det samme om saken i dag, og de forestående høringene skulle gi henne rikelig anledning til å bevise hva hun mener. Uansett har lanseringen av Kagan vært så stillferdig - "I keep forgetting Elena Kagan exists," skrev den liberale opinionsdanneren Markos Moulitsas på Twitter nylig - at den også vil fungere som en slags første introduksjon av Kagan til folket, selv dem som følger godt med.

Deretter, og til en viss grad derfor, blir hun så godkjent. Republikanernes justistalsmann Jeff Sessions, senator fra Alabama, har heroisk prøvd ut ulike angrepsstrategier mot Kagan i alle kanaler, bare for å oppleve at ingen av dem riktig blir sittende fast ved henne. Denne manglende evne til å skape noen negativ fortelling om henne, kanskje særlig i en situasjon hvor Det Hvite Hus ikke engang selv forsøkte særlig hardt å styre framstillingen av hennes historie, er trolig den vesentligste feilen som er begått. Ganske raskt kom oljesølet i veien, og når Sessions griper order under høringene vil han ganske enkelt ikke ha etablert noen gjenkjennelig kritikk som tilhørerne kan henge eventuelle feilskjær fra kandidatens side på. Høringene vil sannsynligvis bli en enda større formalitet enn før.

Det får være Obamas trøst i disse dager.
______________________________________________________
Jørgen Lien skriver om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post547

Et 'Randslide' og dets konsekvenser

Politikk & SamfunnPosted by Jørgen Lien Sun, May 23, 2010 23:56:20

Da jeg skrev om tea party-bevegelsens stadig strammere grep om det republikanske partiet for noen uker siden, trakk jeg fram libertarianeren Rand Paul fra Kentucky som en sannsynlig kandidat til å bli den første senatoren løftet fram av disse aktivistenes stemmer. Den gang etterlot jeg et inntrykk av at det vanskeligste hinderet fort kunne bli å vinne den republikanske nominasjonen. De første dagene etter tirsdagens nominasjonsvalg gjør det nødvendig med en nyansering.

Rand Paul vant den republikanske nominasjonen overveldende, med 24 prosents klaring til establishmentfavoritten Trey Grayson. Så drøyet han heller ikke et sekund med å erklære seieren som “et signal fra tea party-bevegelsen”. Det må ha smertet de rene og ranke i partiets establishment, som selv om de er meget konservative, har en annen forståelse av hva som er politisk oppnåelig enn aktivistene. I tillegg var størrelsen på Pauls seier et slag i ansiktene deres, og kanskje særlig senator Mitch McConnell, mindretallsleder i Senatet og en nesten mytisk skikkelse i Kentucky, som hadde lagt mye prestisje inn i å få nominert Grayson. McConnell og hans krets har ingenting imot tea party-bevegelsen, og de trekker villig på den når sjanser byr seg, men de følte at kunne være mulig å engasjere disse aktivistene uten å velge en så ytterligående kandidat som Rand Paul. De tok feil. Velgerne ville ikke ha den som partiledelsen hadde håndplukket for dem.

Paul er etter mitt syn favoritt til å vinne senatssetet i november, men det fordrer at partiet ganske raskt klarer å strømlinjeformet. Libertarianismen kan være en underholdende intellektuell tankelek, men den er så radikal og konsekvent at den uvergelig vil kollapse i første møtet med virkeligheten, enn si velgere. Nettopp det er akkurat nå Rand Pauls problem. For mange velgere som ikke deltok i republikanernes nominasjonsvalg, men som Paul er avhengig av å vinne i november, kan onsdagens kandidatintervjuer på NPR og The Rachel Maddow Show ha vært det første de hørte fra ham. Det lover ikke godt.

Begge steder fikk Paul spørsmål om sitt syn på borgerrettighetsloven Civil Rights Act fra 1964, som blant annet forbød segregering av offentlige institusjoner og private virksomheter. Problemet var at Paul ikke ville svare. For å unngå å bli stemplet som rasist understreket han gang på gang at han avskyr all rasisme, og at han er motstander av all diskriminering i offentlige institusjoner. Men det sier seg selv at et slikt svar etterlater et stort gapende hull. Hva med bedriftsledere som ville fortsette å diskrimere, ville Maddow vite. Burde de få lov til det? Den samme regla fra Paul. Det må ha vært ubehagelig for Paul å blitt utfordret så direkte på sin ideologi, men det var nødvendig.

Rand Paul er ikke rasist; han er markedsfundamentalist til et punkt hvor private bedriftseieres rett til å fatte en business-beslutning om diskriminering overtrumfer storsamfunnets ønske om å forby det. Slik jeg forstår Paul (“I abhor racism, and I think it’s a bad business decision (…)”) mener han at det er feil av staten å gå inn å pålegge virksomheter å slutte å diskriminere. Dette er i hans øyne noe konsumentene kan ta seg av, gjennom protester, boikottaksjoner, uten statlig innblanding. Det høres tilforlatelig ut, bortsett fra at det overhodet ikke stemmer med historien fra 1960-tallet. Rasebarrierene i USA hadde aldri blir bygget ned så raskt om det ikke hadde vært for Civil Rights Act. Det er en sannhet som libertarianismens renhet, som Rand Paul forsvarte helt til han forstod at det var politisk selvmord, ikke er istand til å ta inn over seg.

Du vet at en politisk kampanje er gått av skinnene når en nyvalgt kandidat må sende ut en pressemelding for å presisere at han ikke ønsker å reversere Civil Rights Act, og når det innebærer en flip-flop at han til slutt sier seg enig i statens rett til å forby diskriminering også i private virksomheter. Episoden har selvsagt også gitt demokratene blod på tann. Jack Conway gikk seirende ut av et jevnt demokratisk primærvalg, men fikk med dette en umiddelbar sjanse til å samle partiet i fordømmelse av Rand Paul, og etablere noe av den kritikken demokratene tror kan gi dem en vinnersjanse i november; at Rand Pauls verdier er i utakt med Kentucky. De henviser gjerne til at Dan Mongiardo (D) nesten nektet senator Jim Bunning (R) gjenvalg i 2004, og bygger årets kampanje på å appellere til uavhengige velgere om å avvise Pauls ekstremisme. Og det kan være en åpning her. Så lenge Paul la fram sine synspunkter på økonomisk politikk – som er plenty ytterliggående nok – var alt lutter glede i tea party-bevegelsen, og hans outsider-populisme hadde betydelig tiltrekningskraft også utenfor deres rekker. Men i det øyeblikk han trådte over streken, og tok med seg sin libertarianisme inn i en diskusjon om borgerrettigheter, risikerte han samtidig at alt han sier heretter, kan tolkes inn i et ekstremist-perspektiv. Rand Paul mistet simpelthen grepet om sitt offentlige image helt fra starten av.

Derfor kan demokratene vinne i Kentucky i november.


  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post534

Miliband-brødrene kjemper mot New Labours og hverandres skygger

Politikk & SamfunnPosted by Stein Ove Lien Wed, May 19, 2010 03:51:29

To brødre står klare til å samle opp smulene etter Gordon Brown og Tony Blair.

Stormen i kastene har lagt seg for nå etter parlamentsvalget i Storbritannia 6. mai. En overtidsarbeidende spin-maskin i de (få) liberale mediene og fra Arbeiderpartiets strateger har forsøkt å fremstille valgresultatet som et nederlag for David Camerons konservative parti, uten særlig suksess – det er nå engang ikke lett å komme helskinnet fra det når kritikken din tar utgangspunkt i at er svakt å ikke få noen majoritet fordi ditt eget parti lå så dårlig an. Cameron og Liberaldemokratenes Nick Clegg har inntatt regjeringskontorene sammen, på det som populært omtales rosenrødt som en slags bryllupsreise. Da de ga hverandre sitt ja var det likevel ikke alle som holdt kjeft på vigslerens spørsmål om det fantes grunner til at ekteskapet ikke burde inngås; den tidligere LibDem-lederen Charles Kennedy har offentlig unnsagt Cleggs avgjørelse om å hive Liberaldemokratenes støtte inn bak Cameron. Det nyttet ikke. Etter tretten lange år i håpløs og desperat opposisjon er Camerons parti tilbake ved makten, med fødselshjelp fra et fornuftsekteskap mellom Cleggs liberale økonomiske ryggrad og gressrøttenes sosiale liberalisme. De mest konservative i Camerons baktropper har fått det de fryktet aller mest – Labour har fått det de ikke så for seg; et bedre valg enn ventet, men uten utsikter til nyvalg i overskuelig fremtid.

Velge skal de likevel. Siden Tony Blair, Peter Mandelson og Gordon Brown tok tøylene i Labour i 1994, har partiets strategi, toppfolk og politikk (eller mangel på samme) ligget fast. Den interne posisjoneringen var delt mellom de to partene i den berømte Granta-avtalen, den mytiske maktdelingen der Blair skulle bli partileder for så, på et kanskje eller kanskje ikke spesifikt angitt tidspunkt, gi makten videre til Brown. Valgseieren i 1997 mudret bildet noe, og Blairs evne til å la seg gjenvelge utsatte overtakelsen til lenge etter at Browns integritet som finansmirakelmann hadde visnet. Irak-krigen, regjeringens manglende evne til å gjøre noe med de sosiale ulikhetene i et klassedelt land og et konservativt parti på vei ut av tornerosesøvnen gjorde Browns endelige tid i rampelyset til en lite lystig affære. Nå skal partiet altså velge etterfølgere.

Det er det mange som har ventet på, men kanskje ikke like mange som man trodde. Etter en så lang tid der strukturene var støpt i sement skulle man tro at våryre lederspirer endelig skulle se sin sjanse til å danse på bordene. I stedet har de tatt oppstilling ved bordet for å takke for laget og finne annet å gjøre. Jack Straw, Blairs utenriksminister, tok seg selv ut av ligningen; Yvette Cooper, en av få fremtredende kvinner, har skjøvet sin ambisiøse mann Ed Balls foran seg på rangstigen; Jon Cruddas, den populære venstrefløyskandidaten mener selv han ikke ”har kvalitetene som skal til for å fylle rollen”; interimleder Harriet Harman har utelukket seg selv, finansminister Alistair Darling er på vei ut av politikk og tungvekteren Alan Johnson løftes i stedet frem som en mulig utfordrer til vervet som borgermester i London mot den konservative bajasen Boris Johnson i 2012. Tilbake står foreløpig to menn. De er brødre.

The Miliband of brothers. En parallellferd mot toppen.

“I think it should be a fraternal contenst – and not just in terms of myself and David”, sa Ed Miliband da han kunngjorde sitt kandidatur til ledervervet i Labour sist lørdag. “David” er storebroren hans, og den foreløpige bookmakerfavoritten til vervet. Formuleringen var ikke bare en smart applausjager – det er det er en freudiansk sannhet. For øyeblikket finnes det bare to kandidater, mens vi venter på at den gamle Brown-klonen Ed Balls skal hive seg på, og ser om forstyrrelsesmomentet John McDonnell finner nok støtte i parlamentsgruppen til å bli oppstillingsberettiget. Ed kunne ta brorens kandidatur for gitt, for han var først ute. Så tydelig, og så lenge, faktisk, at den eldste Milibroren har fått offentlige skraper i sitt ellers alldeles utsøkte ytre; for to somre siden skrev David en kommentartikkel i husbladet The Guardian der han kom med såpass tydelig kritikk av sittende statsminister Brown at flere Labourmedlemmer mente han burde sparkes for illojal opptreden. Atter andre klaget over at han ikke turte å stå løpet ut – sendte han først slike brannfakler på gaten, burde han ryggrad nok til å stå distansen. Det gjorde han ikke, og på det påfølgende landsmøtet kunne Brown skåre doble poenger når han langet ut mot Cameron og erklærte at ”This is no time for a novice”. På første rad satt pressen og den slukørede utenriksminister David Miliband, og visste at det ikke ble lett å bortforklare at angrepet ikke også kunne passet på ham. ”It was not a leadership bid. Categorically it was not”, kommenterte Miliband til New Statesman om sommer-feiden fra to år tilbake. Det er det denne gangen.

Ed Miliband har på sin side alltid stått Gordon Brown nært. Allerede i 1994, da maktdelingen i det nye arbeiderpartiet var på sitt ferskteste, ble den yngre broren rekruttert til Browns lag som tallknuser. Han ble hentet inn i regjeringen som miljøminister under Browns ledelse, og fikk jobben som sjef for programkomitèen opp mot denne vårens valg (David hadde en lignende plass i utformingen av Labours valgmanifest i 1997). I elleve år satt han ved Gordons side, før han havnet i parlamentet ved valget i 2005. Året før var han ved Harvard i USA som gjesteforeleser, og slapp således å være tungt inne i de interne stridighetene i partiet mens Irak-opprullingen rystet under føttene på partiledelsen. David ble innvalgt fire år tidligere, etter flere år som leder for den politiske avdelingen ved Tony Blairs kontor. Skillet er altså entydig – de to Milibandene har gjennom hele sine respektive karrierer spilt på hver sin hest i våpengaloppen om makten i det britiske arbeiderpartiet. De har dessuten vært med lenge; begge meldte seg inn mens de var i tenårene (historien forteller at David drev gatevalgkamp for Labour første gang da han var ni). Det er det ellers en viss grunn til å stusse over.

The Milidad. Ralph Milibands spøkelse.

Miliband-brødrenes far, Ralph Miliband, er en institusjon i den politiske delen av britisk akademia. Etter at han og guttenes mor kom til Storbritannia etter krigen, tok Ralph raskt en akademisk utdannelse, og kom til å prege rommet til venstre for sønnenes senere parti i langt mer enn en mannsalder. Som grunnlegger og medredaktør av de uapologetisk marxistiske tidsskriftene Socialist Register og New Left Review (sistnevnte berømt som hjemstavn for tungvektere som Frederic Jameson, Fred Halliday og Tariq Ali) skrev Ralph flengende kritikk av Labours unnfallenhet over USA, og lot aldri sjansen gå fra seg til å påpeke det han så som partiets svikt av sine primære idealer – heller ikke etter at sønnene fikk fremskutte plasser i Blair og Browns fornyelsesprosjekt. Men på tross av sin uvilje mot Labour, hadde brødrenes far gode venner i partiet – både venstrefløysopposisjonens gudfar Tony Benn og antikrigskjendisen Ken Livingstone var nære bekjente av ham. Men forholdet mellom sønnenes valg og seniors overbevisning tærte hardt på farens venner. I en stor profilartikkel på Ralph Miliband fra 2004, siteres en venn av Miliband-klanen på fortellende vis: ”[In] politics, internal differences are often the worst. And the sadness of some of Ralph's circle at Ed and David's divergence from their father is considerable. "It's quite painful for us,", understreker kilden, og fortsetter: "None of us likes it."

Ralph Miliband døde i 1994, flere år før Tony Blair ble statsminister.

The Milibrand. Kampen om det neste Arbeiderpartiet.

Brødrene Miliband har foreløpig ikke lagt ut noen særlige skillelinjer mellom seg selv – og de understreker hele tiden hvor glade de er i hverandre. Men med så tung New Labour-bagasje i ryggsekkene er begge avhengige av å fremstille seg selv som et nytt alternativ, som et oppgjør med den slitne Blair/Brown-melodien Anthony Giddens la ut – og fortsatt forsvarer. I kampen for å omdefinere seg selv som en venstrelenende nyorientering av det prosjektet de selv var med på sette ut i livet, er Ralph Milibands ry og posisjon ofte fin å ty til. I et live-intervju med the Independent sist høst nevnte Ed sin far over ti ganger, og allerede i 2002 refererte the Observers Andrew Rawnsley et velkjent munnhell om hans eldre bror David: “Ralph Miliband argued that the Labour Party would never do anything for the working class; his son is going to prove it”.

David blir gjerne fremstilt som en mer sentrumsorientert politiker enn Ed, antageligvis også på grunn av hans nære forhold til Blair, som i mediene alltid ble plassert til høyre for Brown. Det er et problem David Miliband må ta på alvor, for veien til et flertall av valgmennene på nominasjonsmøtet i september går gjennom venstresiden. Valgmannskollegiet, hvor fagbevegelsen, parlamentsgruppen og vanlige partimedlemmer har hver sin tredjedel av stemmene, trenger å høre en kandidat som staker ut en ny kurs. David har introdusert begrepet ”Next Labour”, og har, og snakker i likhet med sin bror, om New Labour som noe som ikke finnes mer. Hva Next Labour betyr er mer enn uklart, men i begges tilfelle handler det om å ta velgernes tretthet på alvor – og ofte om å ta deres bekymringer for innvandringen mer seriøst enn inntrykket til nå har vært. David trenger en tyngre venstreprofil – det han selv kaller en ”rød tråd” – fordi fotsoldatene står til venstre for midten, og fordi fagbevegelsen har så stor makt. For øyeblikket tyder mye på at Ed har støtten fra fagbevegelsen, mens Davids sterke nasjonale profil og høye gjenkjennelseseffekt gir ham fordeler i resten av kollegiet. Ed Balls har også et godt øye til de fagorganiserte Labour-gruppene, og hans inntreden kan kanskje splitte denne stemmeblokken, hvilket ville være til Davids fordel. Det er også underkommunisert at fagbevegelsen tradisjonelt ikke alltid har blandet seg særlig i spørsmål som ikke omhandler dem direkte – velgergruppen er normalt nokså lojale mot partiledelsens linje. Hvem ”partiledelsen” er for øyeblikket, er ikke så lett å se, men med støtte fra Blair og tungvekteren Alan Johnson kan storebror med en viss rett kalle seg establishmentets kandidat så langt. Det er opp til ham å tape, slik det ser ut nå.

Ed Miliband får gjerne skussmål som Den Hyggelige av brødrene. Med sin retoriske vektlegging av savnet etter ”radikale” svar på Labours utfordringer satser han også på å overhale storebror til evnstre. Det spørs om det holder til målstreken. Men dersom Ed Balls - som av deler av partiets toppfolk (og mange i mediene) oppfattes som en ærgjerrig og ikke alltid like fintspillende politikertype – ikke har noen uforutsette slagnumre i ermet, er det mye som tyder på at det blir i familien, likevel.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post533

Smørbukk kommunisme

Politikk & SamfunnPosted by Johannes Müller Wed, May 12, 2010 10:21:59

Min tidligere arbeidsgiver sa en gang at kommunisme er en god ide, dessverre lever vi i virkeligheten. Som en borger av dette samfunnet godt plassert på venstresiden, anser jeg det som min plikt å alltid skjele mot det yterliggående venstre for å vite hvilke trusler som kommer derfra.

I det siste har massemedia satt fokus på SOS rasisme og ”tjen folket” eller Revolusjonistisk kommunistisk ungdom. Deres samrøre har vist seg sterkere enn LO og AP, om det var mulig. Men mens LO og AP er ganske åpne om dette er ”tjen folket” og SOS rasisme ytterst uvillige til å kommentere forholdet. Personlig kjenner jeg bare ”tjen folket” gjennom deres plakater rundt valglokalene ved siste Stortingsvalg, der de oppfordret til å boikotte valget. Dem om det. En rask titt på ”tjen folket” sine hjemmesider kan man raskt se at de forherliger alt fra Marx til Stalin og Mao. Disse er en del av ”de fem store” ifølge siden. Dette er for meg bekymringsfullt, for mens Marx var en stor tenker med en del feilslutninger var Stalin og Mao selvelskende tyranner. Hvem som tok livet av flest er vel bare snakk om hvor mange nuller man får bak ett tall.

Jeg er stor fan av Eduard Bernstein; Jøden og sosialdemokratiets far. Han innså allerede før den russiske revolusjonen at kommunisme og marxisme utviklet seg i ikke-demokratiske retninger. Rett og slett totalitære systemer. Dette kommer også fram på tjen folket sine sider. Her er det ett sammensurium av venstreradikale teorier og svermerier rundt væpnet motstand. Heldigvis er disse guttene og jentene ikke i stand til å foreta slike manøvre. Jeg skulle likt å se disse grupperingene samle seg under en fane og utføre ”Kjakan style” sabotasje aksjoner. Eller kanskje følge i ”Ospreys”? Nei dette er byungdom som kjeder seg. Heldigvis. Dette er en gruppe som ikke vil vedkjenne seg de demokratiske spillereglene og som styres av eldre herrer. Litt som deres motsatser på høyresiden – Vigrid.

Når de nå ble tatt er fordi de har jukset med medlemsmassene og brukt pengestøtte ulovlig. Artig at kommunistisk revolusjon er avhengig av statsstøtte.

  • Comments(0)//blogg.skrivekollektivet.com/#post531
Next »