Skrivekollektivet har flyttet fra http://blogg.skrivekollektivet.com til www.skrivekollektivet.com
Vi har flyttet kollektivet over på en Wordpress-plattform, og du finner nå alle våre publiserte artikler på www.skrivekollektivet.com i en mer leser- og brukervennlig versjon.
There were some things that were missing from the soccer World Cup that just wrapped: Stars like Rio Ferdinand and Michael Ballack were injured, Ronaldinho wasn’t even capped, and Wayne Rooney, Cristiano Ronaldo and Fernando Torres underperformed. There were things we’ll miss: the mercilessly counter-attacking Germans, Diego Maradona at the Argentinian bench, a shirtless Lukas Podolski. But more conspicuously absent than any of those, and likely to remain so even at the next World Cup, were the gay players. There weren’t any. None. At all.
At least not publicly. Sure, on the surface, the signals coming from Germany may suggest that that’s about to change. Quoted by Aleksander Osang in an essay for Der Spiegel, Ballack’s agent, Michael Becker, said he knew for a fact that “a bunch” of the German players are gay (here’s to hoping Podolski’s one of them. And maybe Jerome Boateng. Or Holger Badstuber. Toni Kroos, too? etc). He could well be right. There’s no reason to believe there really aren’t any gay players who have reached the prominence of the national team. Still, there are two very dismaying things about Becker’s claim.
The first one is obvious: If German soccer had been truly welcoming to gays, these unnamed, closeted players wouldn’t have to become pioneers. They wouldn’t be the first players at this level known to be gay, and they wouldn’t feel like they had to deny it. The other thing is both less obvious, and potentially more damaging to the cause of gay liberation in soccer: As paraphrased by the English newspaper The Guardian, Becker apparently said that the fact that the German team had so many gay players could help explain why they didn’t reach the final. I honestly don’t know what’s more disturbing; his claim that the players’ sexuality explained their light and elegant style of play, or the claim that only heterosexuals can play the aggressive soccer that has served Germany so well in the past, and that might have taken them past Spain in the semi-final for a shot at the title.
Spun in the most positive possible way, I guess the “light and elegant” comment could be taken as the most backhanded of compliments, but even so, it’s counterproductive. Not only does it reinforce the utterly bogus belief that all gays are physically weak and wimpy, it implies that an influx of openly gay players will inevitably mean a feminization of soccer. As anyone who has seen Brazil’s Marta play would tell you, women are perfectly capable of playing great soccer, but that’s not the point here. In the context of Becker’s remarks, the mere implication that homosexuality somehow emasculates the game runs the risk of discouraging gay talent from pursuing a soccer career, if someone like Becker is representative of the soccer world’s attitude towards gays within its ranks.
Fact is that the closest the soccer world has come to an an openly gay player who didn’t eventually kill himself after having been accused of pedophilia – like Justin Fashanu did – are three straight players. I’ve written about the England international Graeme Le Saux struggle with homophobic bullying previously, and won’t repat it here. David James, a veteran of the English national team, wrote a column for The Guardian about homophobia in soccer, which no doubt fueled speculation that he was gay himself. Finally, and even more hearteningly, the former Arsenal star Freddie Ljungberg told gay.com that he was “proud” of the rumors that he’s gay. His sin, apparently, was having a fashion sense and a soft spot for musicals. This is a sport, after all, in which, according to LeSaux, reading a broadsheet would equal confessing same-sex attractions (“Guardian reader equals gay boy,” as he memorably put it).
Much has been written about whether professional soccer is inherently homophobic, and judging from a report published by Stonewall UK last fall, there might be something to that. No one seems to agree who are to blame – fans, fellow players, administrative officials, fans – but they do seem to agree that the sum of it all adds up to a tough environment for gay players. One example: Even in his sympathetic Guardian column hoping for a brighter future for gays in soccer, James couldn’t get himself to condemn his former teammate Robbie Fowler (once a hero of mine) for taking homophobic abuse of LeSaux from the stands to the pitch. Sure, Fowler’s a friend of his, but as long as obvious homophobia as this is written off a something equivalent to a botched joke, we can’t expect the problem to go away, or even get under control.
This is not exclusively a soccer problem, of course. As far as I know, John Amaechi is still the only basketball player to have come out, and he didn’t feel he could do so until he retired from the NBA. And even then, the reactions were decidedly mixed. Several players, while generally supportive, mad an issue of a perceived “awkwardness” in the locker room, and said that they would be okay with it, as long as a gay player wouldn’t try to hit on them. Leave aside for a moment the ridiculous hyper-sexualization of gayness in these statements – contrary to the opinions of people uncomfortable with, or underexposed to homosexuality, gay people don’t consider all guys potential sexual partners. What this hangup on locker room dynamics really reminds me of, though, is the debate over gays in the American military.
The debate over repealing the Don’t Ask, Don’t Tell policy that bars openly gay soldiers from service, often boils down to the issue of “troop cohesion”. Social conservatives and self-described defense hawks of both parties routinely assure the public that they don’t harbor prejudices against gays; they just happen to believe that the presence of openly gay soldiers would destabilize unity and negatively affect troop cohesion. Never mind that other countries have allowed gay soldiers to serve for years without negative consequences of any sort, or that the generation that’s actually recruited into the military is much less c0ncerned about homosexuality than the politicians who say they know what they think.
It was the story of the late Brendan Burke that made me think about this. The son of NHL general manager Bryan Burke and himself a manager in college hockey, Brendan Burke was welcomed in the hockey world when he came out, is truly heartening. But even that story, as told with heartbreaking sincerity by Brendan’s brother, the NHL scout Patrick Burke, included this caveat:
"A little known fact about this piece [about Brendan's coming out] is that Coach [Enrico] Blasi was given veto power over the entire piece. Brendan did not want to be a distraction from the team in any way and told Rico he would walk away from the article if Rico wanted him to."
I suppose this is mostly about loyalty. Athletes in team sports are taught that the team is more important than the individual, and I guess that mantra is even more pronounced on the managing side. Nonetheless, I would hope that we’ll soon enter a time when gays won’t need to ask permission or fear for the athletic fortunes of their team if they decide to come out. The main thing to take away from Burke’s story, however, is this: Honesty pays off. If you give people the chance to get to know who you really are, the people rushing to your defense will vastly outnumber the bigots. Says Patrick Burke: “There is, of course, the possibility that [gays] will face hardships, insults, and confusion from teammates, opponents, and fans. But those minds can be changed. They will be changed.” Let’s hope he’s right.
So, where does that leave soccer? In a sense, it seems to be behind even the unimpressive records of sports like basketball and hockey. It would be great to have a leader, one of the greats of the game, come out and show that homosexuality and soccer are not opposites. But before we should even expect that from someone, the soccer world needs to clean up its act. Campaigns like ‘Kick Homophobia Out of Football’ are good, and so are stringent rules to prevent homophobic abuse by or against fans, referees or players, or for that matter, efforts to create gay-friendly environments within the clubs themselves. In the short run, though, it’s encouraging to see the blowback against Michael Becker. The soccer world seems to understand that he’s not just prejudiced against people. He’s prejudiced against soccer itself. That may be even wors…ta en tur over internettet mens du venter på finalen? Her er noen bud:
Luke Dempsey forutser finalen (The New Republic)
Brian Phillips forklarer hvorfor det er best for sporten om Spania vinner (Slate)
Kjetil Jakobsen om hvorfor det er greit å skifte lag etter forgodtbefinnende (Morgenbladet)
Paul Hayward om VMs nedbrytning av gamle fordommer (Guardian)
Elie Ofek om hvem som vant markedsføringskrigen (Harvard Business Review)
Martin Østergaard-Nielsen om hvem som blir den åttende VM-vinneren (Information)
Steve Almond om hva amerikanerne har lært (Salon)
Søte FIFA presser Mandela til å delta på finalen (Politiken)
Bertil Valderhaug om de som har noe å hevne (Aftenposten)
Hendrik Hertzberg om hvorfor høyrefløyen aldri kan like fotball (New Yorker)
Jonathan Stevenson om hvem som har vært best (BBC Sport)
Steve Bloomfield om hva Afrika har vunnet (Independent)
I dag går bronsefinalen, og vi må snart si takk og hei til verdensmesterskapet. Her er noe av det vi husker best.
A- Australia: Kom til verdensmesterskapet høye på selvtillit etter å ha slått Cayman-øyene og Fiji i kvalifiseringen. Fikk stjernespilleren Cahill utvist i premieren, gamlestjernen Harry Kewell utvist i den neste, og endte sist i sin gruppe etter den tyske åpningsmassakren. Hadde et dårligere VM enn lillebror New Zealand, som tapte for Fiji i kvaliken, men nesten slo Italia.
B- Bielsa, Marcelo: Chiles argentinske trener, kjent som ideolog for offensiv fotball for latin-amerikanske lag etter den elskede Menotti-skolen i hjemlandet (Menotti, ”fotballens Sokrates” trente Argentina til VM-gull i 1978). Frisk ideologisk er han også utenfor banen; Bielsa skapte bølger da han kort før avreise opptrådde kaldt og muligens uhøflig overfor Chiles høyreorienterte president Sebastian Pinera, i klar motsetning til hans nære forhold til den avgåtte sosialist Michelle Bachelet.
C- Cacau: Brasiliansk-født angrepsspiller på det nye, tyske landslaget. En av mange poster-gutter for den vellykkede integreringspolitikken som har sørget for at tyskernes nye helter har familieaner fra Polen (Trochowski, Klose, Podolski), Spania (Gomez), Tyrkia (Özil), Tunisia (Khedira), Bosnia (Marin), Nigeria (Aogo) og Ghana (Boateng). Dessverre er han mye dårligere enn alle de andre, men han sto i veien for en klassisk kontring mot Australia, som gikk via ham og i mål.
D- Diego: Maradona, selvfølgelig. En av de få superstjernene i mesterskapet som faktisk leverte. Hadde flere ballberøringer i åpningskampen enn Argentinas motstandere til sammen, skjelte ut UEFA-direktør Platini fordi han er fransk, og viste sine spillere så mye fysisk oppmerksomhet at han dessuten så seg nødt til å understreke at han ikke er homoseksuell. Kjæresten hans er blond. Og ung. Og kvinne. Så det.
E- England: Såpeopera anført av opera-elskende italiener, en tidligere spiller i fin dress og en fyr som kalles Psycho. Deres protesjeer på gresset talte sånt som Emile Heskey, Aston Villa-spissen som har skåret fem mål på 45 kamper for klubblaget, og hele syv mål på over seksti landskamper, og Steven Gerrard, Liverpool-kapteinen som fikk kapteinsbindet på landslaget fordi han som egentlig hadde den jobben feide over kona til venstrebacken og hans reserve ble skadet. England ble som ventet straffet for at Robbie Williams fikk synge VM-sangen, og tapte for Argentina i andre runde.
F- Filosofi: Vedvarende debatt særlig i England og USA. Ikke helt mentalt friskmeldte amerikanske høyrefløysideologer som Glenn Beck festet merkelappen sosialisme til denne fremmede sporten der ballen faktisk er rund og spillerne faktisk bruker føttene, og England-legenden John Barnes ga dem rett: I et intervju påpekte Barnes at fotball er et kollektivt spill, og at hans England aldri ville oppnå suksess før de behandlet spillet som den sosialistiske sporten det er. Venstresideikonet Terry Eagleton la seg på den mer overordnede opium for folket-linjen. Vi andre bare så på.
G- Ghana: Mesterskapets afrikanske nesten-sensasjon, hvis eventyr endte i kvartfinalen, bare en hånd og et par dårlige straffespark unna historiebøkene. Introduserte verden for en rekke morsomme spillere, og ga livlige Kevin Prince Boateng anledningen til å vise at han er mer enn en utrolig kunstferdig tatovering og han som knuste VM-håpet til Michael Ballack.
H- Holland: Fikk mye kjeft for å pensjonere totalfotballen, men i morgen kan van Marwijks menn bli de første som går gjennom mesterskap og kvalifisering uten å tape en eneste kamp. De fleste sa keeperplassen ville bli et problem, at forsvaret var for svakt, at midtbanen ville slite uten Robben og at spissenes kvalitet ikke var av vant merke. Alt det er sikkert sant; og så vinner de alt de ser på, og slår ut Brasil, i tillegg. Frekt.
I- Intern kjekling: Velkjent fritidsaktivitet i den nederlandske landslagstroppen gjennom de siste tyve årene, som i år fislet ut i en bagatell om at playmakeren Wesley Sneijder og stjernespissen Robin van Persie ikke vil gi ballen til hverandre (det løste seg ved at Sneijder heller skårer alle målene selv). I år overtatt with a venegance av Frankrike, som streiket både på og utenfor banen, og ble belønnet med tidlig exit og debatt om hvorvidt det er mulig å frakjenne kaptein Patrice Evra statsborgerskapet.
J- Jabulani: Den utskjelte VM-ballen, som lurte Englands Robert Green, Spanias Iker Casillas, Brasils Julio Cesar, Hollands Stekelenburg og Danmarks Thomas Sørensen på hvert sitt mål, og alle oss andre til å frykte at mesterskapet ville bli bare sorgen etter noen katastrofalt målfattige førsterundekamper.
K- Klær: Livsnødvendighet som ble en sentral del av imagebyggingen rundt Tysklands ikoniske trener Joachim ”Jogi" Löw, som med sin lekne angrepsfotball og avslappede klesstil stod som et slags omvendt speilbilde på Brasils utskjelte lagleder, som virret rundt på sidelinjen i kledd den ene klesmessige katastrofen etter den andre helt til hans underpresterende spillere spilte seg selv ut av turneringen. Et tyvetalls unge kvinner i oransje miniskjørt på fotballkamp betalt av TV-kommentator Robbie Earles sponsorbilletter skaffet også et ølmerke nyttig ekstraoppmerksomhet tidlig i løpet.
L- Liverpool: Har ikke: Penger, selvtillit, tilstrekkelig stadionkapasitet, garanti for at stjernespillere. Har: En 29 år gammel serber rett fra belgisk toppfotball og en ny trener med legendestatus i Sveits.
M- Magi: På tross av få mål og skuffende spill av gamle storheter, har sluttspillet gitt oss noen øyeblikk av pur magi. Tenk på Simon Kjærs milimeterpresise hundremeterspasning mot Kamerun! Gio van Bronckhorsts vanvittige semifinalemål mot Uruguay! Higuains sistemål mot Sør-Korea! Den første omgangen til Brasil mot Nederland! At Mark van Bommel har klart å lage tjue frispark uten å få gult kort! Lukas Podolskis tilstedeværelse i denne verden! Det er nok å ta av, når man tenker etter.
N- Nostradapus: Paul ble verdens mest berømte blekksprut på grunn av sin evne til å forutsi hvordan Tyskland ville gjøre det. Gleden tok slutt; etter at Tyskland på Pauls nåde røk mot Spania i semifinalen, har vanndyret Rachel Maddow døpte Nostradapus omtrent like høy status i Tyskland som havfruen Ariels nemesis i Den lille havfruen, den forhatte blekkspruttinnen Ursula (i norsk versjon uforglemmelig og skremmende italesatt av Anne Grethe Preus).
O- Omen: En del oppstuss har blitt Nikes veldig godt likte VM-reklame ”Write the future” til del, men i ettertid ikke bare fordi den er enormt god. Mennesker med logisk sans og veldig mye fritid har kommet på at det har gått heller trått med stjernene som får sine prestasjoner utmeislet i Alejandro Gonzàlez Inarritus reklamefilm. Hør bare: Elfenbenskystens Didier Drogba (ett mål, ut etter gruppespillet), Italias Fabio Cannavaro (ut etter gruppespillet), Englands Wayne Rooney (ingen mål, ut i andre runde), Frankrikes Franck Ribery (ingen mål, streik), Cesc Fabregas (på Spanias benk), tennisspilleren Roger Federer (ut i kvartfinalen i Wimbledon), Brasils Ronaldinho (ikke engang med i troppen), Portugals Cristiano Ronaldo (ett mål, ut i andre runde). Den eneste som kom fra den fatale reklamefilmen med æren i behold? Skuespiller Gael Garcia Bernal. Han skulle spilt Ronaldo i filmen om hans liv hvis alt hadde gått helt annerledes. (se også S – spøkelser).
P- Penger: Verdensmesterskapet skulle i utgangspunktet være en mulighet ikke bare til å gi Afrika en fair sjanse til å hevde seg på øverste nivå – det skulle også gi klingende mynt i kassen. Det har det gjort – for FIFA. Sepp Blatters notorisk-korrupte rulleblad, abnormt høye billettpriser, manglende evne til å fylle opp stadionene og Spanias svært høye seiersbonus minner oss på at det ikke er så lett å overføre den leken til løkka, likevel.
Q- Quagliarella, Fabio: Italiensk angrepsspiller som kom innpå på slutten av Italias pinlige tap for Slovakia, skåret et vakkert mål, fikk ett avblåst for offside og holdt på å redde dagen. Sluttspillets mest innflytelsesrike spiller på Q i anemisk konkurranse.
R- Raseri: Velkjent følelse blant de fleste fotballfans, som har gått i bølger mot bevegelige mål gjennom den siste måneden. Først mot Jabulani og vuvuzelaene, deretter mot dommerne for offsidemål og tåpelige utvisninger. Til slutt ned på personnivå – mot Brasils Dunga, Uruguays uredelige angrepsspiller Suarez, blekkspruten Paul, og Sepp Blatter, da.
S- Spøkelser: Mange av de Samme & Gamle dukker opp når det står VM på menyen. Ta Tysklands Franz Beckenbauer, som terget Englands landslagssjef Fabio Cappello så kraftig at laget hans gikk helt i oppløsning og fikk tidligere lagkaptein, nå kone, barn og venstreback-skuffer John Terry til å innkalle til pressekonferanse der han, merkelig nok, uttalte seg ”som Chelsea-kaptein”. Det forklarer kanskje hvorfor han helt glemte å gjøre jobben sin for, du vet, England.
T- Trenerne: Når ditt kjære England blir most av Tyskland, av alle denne verdens land, og du likevel med et smil kan utbryte ”I dag er vi alle Jogi Löw!” en halvtime etter kampslutt, er det et bilde godt som noe på hvilken ikonisk plass den tyske treneren Joachim Löw har fått i manges fotballhjerter etter dette. Sitater stammer fra en av Kollektivets England-fans, men han snakker for nesten alle.
U- Utenriksminister: Jonas Gahr Støre, han som kan alt, gikk til VG og tenkte høyt om sammenhengen mellom fotball og politikk. Plutselig skjønte alle at det faktisk finnes ting utenriksministeren ikke halt har koll på.
V- Vuvuzela: Blåseinstrument av plast for middelklasseturister. Viktig kulturelt symbol med lang og stolt historie som går helt tilbake til, eeh, 2001.
W- Walcott, Theo: Britisk lynving som ble hjemme fordi Cappello mente Emile Heskey var en bedre idè. Deler skjebne med Del Piero og Totti for Italia, Ronaldinho og Adriano for Brasil, Zanetti og Cambiasso for Argentina, Raùl for Spania og Rio Ferdinand og Michael Owen for England, som heller ikke fikk reise. David Beckham, Zinedine Zidane, Michael Ballack og Ledley King var på plass, uten synlig grunn.
X- Xavi: Briljant spansk midtbaneanker, elsket av fans så vel som journalister på grunn av sin forbokstav (h/t: Guardian).
Y- Yndigt land, Der er et: Dansk nasjonalmelodi. I dette mesterskapet kunne ”yndigt” med fordel byttes ut med ”ynkeligt”. Danmark kom ikke videre fra gruppespillet, og frosset selv gamle venners hjerter.
Z- Zuma, Jacob: Den sør-afrikanske presidenten, som antageligvis har hatt en bra måned. Det er ikke hvert år sjefen for korrupsjonsherjede ANC kan tilbringe så mye tid i visshet om at alle anklagene med letthet kan rettes mot sidemannen i stedet.
Æ- Æreløs: Det engelske landslaget. Fabio Cappello. Roland Domenech. Det franske landslaget. Nicolas Sarkozy. Marcello Lippi. Det italienske landslaget. Dunga. Det brasilianske landslaget. Mick Jagger. Sepp Blatter.
Ø- Ørkenvandring: Det er fire år til neste gang. Tippeligaen leger ikke sårene.
Å- Åpenbaring: Den lille og unnselige midtbanedynamoen Mesut Özil introduserte verden for det som skulle komme i åpningskampen mot Australia. Lille Özil var overalt, og avgjorde den noe mer haltende sistekampen mot Ghana med et fabelaktig distanseskudd, som ellers var en mangelvare hele mesterskapet igjennom. Så forsvant han litt, fordi Khedira, Schweinsteiger, Podolski og Müller fant sin rytme, men Özil var hjertet i den beste midtbanefemmeren i hele VM.
SO KAN MAN AUCH VERLIEREN … GEGEN DIE FAIRSTE UND BESTSPIELENDE MANNSCHAFT.. (Sånn kan mann også tape – mot det mest reale og beste laget).
Denne meldingen skrev en tysk kompis av meg i sin egen Facebook-statuslinje. Så enkelt og godt kan man beskrive onsdagens kamp mellom Spania og Tyskland. Spania var best i store deler av kampen. Tyskland greide ikke overgangene og å holde på ballen i BM-stilen mange kjenner fra Champions League. De to beste lagene møtes nå i en drømmefinale. Gammel Oranje-storhet mot iberisk totalfotball, eller er det mer katalansk moro?
Man kan dra historiske linjer om kampene mellom Fillip II og Wilhelm Oranje og 30- og hundreårskrigen, men det gidder jeg ikke. SÅ viktig er ikke fotball. Disse to lagene er moderne i sin spillestil. Begge har vært solide bak og litt, mine øyne, trege i siste spilledd foran mål. De har likevel nok individuell styrke til ikke å tape kamper. Det er viktig.
Som avslutning på mitt siste innlegg om VM i Sør-Afrika vil jeg si at dette har vært norske ekspertkomentatorers mareritt-mesterskap. I motsetning til sine svenske kolleger har deres analytiske egenskaper blitt avkledd. Hadde det ikke vært for Julie Strømsvåg hadde jeg ikke giddet å se på TV2s sendinger. Selvfølgelig hjelper hennes behaglige ytre. Men i mine øyne har hun og noen få andre, som keeperhelten Thorstvedt og Hysèn, holdt debattene på et nogenlunde edruelig nivå.
Før kvartfinalene uttalte man at dette var Sør-Amerikas VM. Hvordan gikk det? Uruguay står igjen med en mulig bronse. Traff der, ja. Den største tabben TV2 gjorde var å benytte seg av toppfotballsjef Semb. Under Tyskland-England-kampen gnålte han om skandalemålet som ikke ble mål. Selv engelsk presse gnålte ikke like mye som Semb, og det sier noe. Hvordan skal en mann som er så farget i sitt fotballsyn hente inn ideer som trengs for å få fram de talentene som finnes i hver vik og fjord i Norge? Er det bare England som gjelder? Kan vi i det minste hente ideer fra Skottland og Wales hvis de har noen? Nei, jeg vil takke André Pops, Johanna Frändén og Ola Andersson, samt David Fjäll og de andre i SVT som har loset meg igjennom VM.
Håper NRK tar seg råd til å sende neste EM og VM.
Den demokratiske senatoren Ben Nelson frå Nebraska kjem til å stille til attval til Senatet. Det kunngjorde han i ei lokalradiosending idag, og det er det i utgangspunktet ikkje noko nyhendeverdig ved. Nelson har synt for einkvar skodelysten i lang tid at han tek sine eigne politiske overlevingssjanser svært alvorleg. Han freista å både vere for og mot Obamas store helsereform – i to omgongar. Først sette han ei rekkje krav som svekkja den liberale profilen på reformen, som fjerninga av ei offentleg forsikringsordning, nei til å utvide talet på amerikanarar som kunne omfattast av Medicare-systemet, og ja til at helseforsikringsselskapa framleis ikkje skulle vere underlagt vanleg konkurranselovgjeving. Deretter såg til ut til at Nelson endelig gjorde som han skulle, og la røysta si til reforma slik at den gjekk igjennom i Senatet. Men innanfor den kom attende til Senatet for endeleg godkjenning hadde Nelson skifta meining igjen. Etter å kjempa i lang tid for at eit unnatak han sjølv ein gong kravde på Nebraska sine vegner no måtte takast ut av framlegget, valde Nelson likevel å røyste imot endringspakka som ville ha teke ut denne særordninga. Truleg ville han signalisere til moderate veljarar i heimstaten at han ikkje berre var for helsereforma – han var litt imot ho også. Om det funkar veit ikkje, men det er nett den typen manøvrar, kombinert med målretta pengeinnsamling, som gjer D.C.-media overtydde om at en utsett senator posisjonerer seg for attval. Dei fekk rett.
Det var elles ikkje heilt gjeve. Nebraska er ein konservativ stat, og sjølv om Obamas velorganiserte valkampmaskineri faktisk vann ein valmann derfrå i 2008 (Nebraska og Maine er dei to einaste statane som fordeler valmennene basert på kven som vinn dei ulike distrikta, i tillegg til ein valmann til den som vinn delstaten som heilskap), er det ikkje grunn til å tru at presidenten vil vere til særlig hjelp der når vi kjem til 2012. Demokratiske aktivistar som er misnøgde med å måtte røyste på ein så konservativ kandidat som Nelson kunne kanskje sett pris på direkte involvering frå Obama, men han er djupt upopulær mellom konservative og uavhengige veljarar i delstaten. Det hadde kunne tenkjast ein situasjon, og kan det framleis, dersom det politiske klimaet skulle endre seg ytterlegare i Nelsons disfavør, kor han til slutt konkluderer med at han ikkje har sjans til å vinne likevel. I så tilfelle er setet truleg tapt for demokratane, i eit år kor dei elles skal forsvare ei lang rekkje særs usikre senatssete frå den store sigeren i mellomvalet i 2006 (Sherrod Brown i Ohio, Jim Webb i Virginia, Jon Tester i Montana og Claire McCaskill i Minnesota held dei kanskje vanskelegaste seta.)
Det ville vore leitt for demokratane sett frå ein valtaktisk ståstad. Nelson representerer ein aksept for sentrumsorientering som idag er mykje meir utbreidd hjå demokratane enn hjå republikanarane. På motsett side kjemper dei dag ut og inn om kva som kvalifiserer som uttillatelege synder mot konservativ ortodoksi, og det har ved fleire høve synt seg at ganske konservative kandidata’utr (mellom dei senator Robert Bennett frå Utah) har vorte felt som ureine). Men den rause takhøgda til demokratane inneber også problem med å få gjennomført politiske merkesaker, særlig i ei tid kor republikanarane har gjeve opp alt som heiter konstruktiv opposisjon, og istaden går inn for å blokkere absolutt alt demokratane føreslår, i von om at handlingslamminga dette fører med seg vil få demokratane til å framstå som udugelege. På mange måtar er det ingen som symboliserer den indre motsetnadene i den demokratiske koalisjonen tydelegare enn Ben Nelson.
I ei ideell verd skulle det vore mogleg for liberale demokratar i Nebraska å stille ein motkandidat mot Nelson, og likevel ha sjans til å vinne dersom Nelson vart slegen ut. Det er mange, mange grunnar for progressive krefter til å ønskje seg ein annan demokratisk senator enn Nelson. Viktigast av alt nett no er det kanskje at Nelson har gått i parlaup med republikanarane for å blokkere eit desperat etterlengta framlegg om å forlenge perioden kor den føderale regjeringa tek rekninga for arbeidsløysetrygda, slik at ikkje fleire hundre tusen menneske søkk ned i fattigdom og økonomisk uvisse som følgje av den økonomiske krisa. Nelson og republikanarane – alle saman, førtiein stykk, inkludert påstått moderate senatorar som Scott Brown frå Massachusetts og Olympia Snowe og Susan Collins frå Maine – hevdar motstanden deira er prinsipiell: Dei seier nei til ei utgift som det ikkje er økonomisk inndekking for, ikkje til å gje økonomisk hjelp til arbeidslause i seg sjølv. Men det er ein merkeleg argumentasjon. Senatet har rett nok det dei kallar for ‘the pay as you go’ rule, som slår fast at ein ikkje kan vedta ufinansierte utgifter. Men det er gjort eit unnatak for krisetiltak, og dette er i høgste grad ein slik situasjon. Logikken bak påstanden om at det er økonomisk fråhald som er det ansvarlege, er diskutabel. Utbetalingar til arbeidslause kan kun oppfattast som oppmodingar om ikkje å jobbe dersom a) utbetalingane er urimeleg rause, eller b) det finst rikeleg med ledige jobbar. No gjeld ingen av delane, og å halde pengar tilbake frå å stimulere økonomien kan i verste fall verke mot intensjonen. Ben Nelson, i teorien demokrat, allierer seg med republikanarane for å late dette skje.
Og no vil han altså stille til attval for å få høve til å gjere det i seks nye år frå 2013. Uansett valtaktiske vurderingar er saka faktisk ikkje så enkelt som at Ben Nelson bør attveljast fordi han har ein D etter namnet sitt. Ben Nelson er ikkje berre igong med å tappe dei slunkne lommebøkene til arbeidsledige amerikanarar for pengar; han er iferd med å tappe partibokstaven for meining samstundes.
_____________________________________________________
Jørgen Lien skriv ei nesten vekefast spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.
